ARNT MINSAAS

Mange lesere av Buskap og avdrått 25-30 år tilbake vil huske en fast spalte; ”På jobb med dyrlegen” av Arnt Minsaas. Han skrev om storfesjukdommer, symptomer og behandling og ikke minst hvordan en best kunne unngå at ulike ­sjukdommer oppsto. Artiklene var velskrevet og aktuelle, og de ble alltid avsluttet med en god historie. Her vanket det gode råd for å sikre god dyrehelse og samtidig trygge god kvalitet på produktene som bonden leverer. Innleggene var preget av en sterk omsorg for dyra. Godt fjøsstell og god behandling var ikke minst viktig nettopp for dyra sin del. På denne tid var ”Etikk i Fjøset” et sentralt tema som Minsaas var sterkt opptatt av. Han var også bekymret for kyr som sto på bås hele året og skrev om beite­behov og mangel på mosjon, klauvpleie og så videre. Senere har vi fått forskrifter som bedre ivaretar dyras behov på dette området.

Sjukdomsforebyggende arbeid var et sentralt tema i Arnt Minsaas sitt virke. Innføring av Helsekort for ku ble etter hvert et omfatt­ende tiltak som ga mulighet til å drive mer effektivt med forebyggende helsearbeid. Helsekortordningen startet med et samarbeid mellom Den norske veterinærforening (DNV) og NRF. Det begynte med et prøve­opplegg i to fylker i 1970 og utviklet seg til en landsomfattende ordning med Husdyrkontrollen i en sentral funksjon. Arnt Minsaas var svært viktig i dette arbeidet. Som ordfører i representantskapet for DNV (1970-80), president i DNV (1980–86) og fra 1982 formann for Helsekortutvalget DNV/NRF kunne han ­inspirere kollegaer og ­bønder til å slutte opp om helsekortordningen. Ikke alle så de store muligheter som lå i etablering av en Helsekortordning for ku. Noen veterinærer og bønder var negative til å føre helsekort i begynnelsen. Etter hvert som gruppepraksis, vaktordninger og mer ordnet arbeidstid for veterinærene vokste fram, innså de fleste at en besetningsjournal var særdeles viktig for dyrlegen i det daglige arbeid. Slik kunne alle som betjente et område, få opplysninger om tidligere behandlinger og bruk av medikamenter.

Allerede i 1978 ble inn­rapporteringer fra Helsekortordningen brukt i avls­arbeidet i NRF. Beregninger viste at det ville gi effekt å ta inn helse og fruktbarhet i avlsarbeidet gjennom å teste dattergruppene til oksene. Til tross for at disse egenskapene har relativt liten arvbarhet, gir det bedre helse ved konsekvent vektlegging over tid. Dette har vært, og er, en stor styrke for NRF-avlen og bidrar sterkt til at NRF-gener er etterspurt på verdensmarkedet i dag. Ingen andre land kom så tidlig i gang med dette arbeidet, og mange har ennå ikke fått til systemat­iske registreringer av sjukdomsdata. Når vi fortalte til utenlandske veterinærer om den norske Helse­kortordningen, ville de ikke tro at et slikt tiltak var gjennomførbart. Med sine erfaringer fra praksis var Arnt Minsaas en sentral person under utviklingen av et ­Helsekort for ku. Han forsto hvordan dette kunne ­fungere i felt og så de perspektiver som lå i etablering av systematiske helseregistreringer. Det var i ­virkeligheten fordelaktig for alle involverte parter.

En travel praksis forhindret ikke at Arnt Minsaas tok på seg ulike verv og oppgaver både lokalt og på lands­basis. Han var kunnskapsrik, oppdatert og en god formidler. Han holdt foredrag, forelesninger og ­fungerte blant annet som timelærer på Mære Landbruksskole i flere år. Videre var han redaktør og medforfatter av boka; ”Veterinæren i yrke og organisasjon” om Den norske veterinærforening fra 1888 til 1988. I 1989 ble han tildelt Helge Bækkedals Fonds ærespris for fortjenestefullt arbeid i Norsk Husdyravl og i 1995 fikk han H.M. Kongens fortjenestemedalje.

Vi som har lært Arnt Minsaas å kjenne på ulike fagmøter eller over en ­kaffekopp i hjemmet på Mære, vil huske ham som en kunnskapsrik, reflektert og vennlig person med en lun humor.