Startet hos NOFO

Åshilds første jobb etter studiene var hos daværende NOFO (AS Norsk Fôrkonservering) på Hellerud. NOFO var eid av landbruksorganisasjonene (60 prosent) og Norsk Hydro (40 prosent) og ­bakgrunnen for dannelsen av ­selskapet var å sikre rettigheter til bruk av AIV-syre i Norge. Dette var en blanding av svovelsyre og saltsyre utviklet av nobelprisvinneren A.I. Virtanenn i Finland som ble brukt til fôrkonservering.

– AIV-syra var jo fryktelig farlig å håndtere, og det ble tidlig fokus på å finne en snillere form av syra. Løsningen ble overgang til maursyre, og deretter ulike salter av syra (ammoniumformiat og der­etter natriumformiat, som er i bruk nå). Dette ble et stort framskritt på HMS-området. Likevel er syresprut i øynene fortsatt svært alvorlig og vil gi varige skader. Vernebriller må derfor nyttes. Varige skader på hud kan unngås ved å ha med spruteflaske med vann.

Åshilds første forskningsprosjekt ble gjennomført som hovedfagsstudent ved Norges landbrukshøgskole. Det var å studere om besetninger som brukte høy i ­tillegg til surfôr hadde mindre ketose. I motsetning til det mange trodde viste det seg at besetningene med høy i rasjonen hadde mer ketose, og forklaringen var at høyinnslaget resulterte i lavere energiopptak.

Utfordringen med ensileringsmidler er å vite hvilket middel og hvilken dosering du skal velge akkurat i den situasjonen du står i

Sammenligne midler

Innen konserveringsmidler har mye av forskningen til Åshild dreid seg om å sammenligne ulike midler. Det har vært både rene sammenligningsforsøk med analyser av det konserverte fôret og forsøk der en har studert produksjonsresponsen til fôr konservert med ulike midler. Det har etter hvert kommet mange alternative syremidler. Åshild mener den vesentligste forskjellen er at maursyre er det klart billigste middelet, men at det ikke har effekt mot sopp. For å få effekt mot gjærsopp må en inn med andre syrer som propionsyre, benzosyre eller sorbinsyre. Sopp har blitt et større problem med ­fortørking av graset. Tørt gras er vanskeligere å pakke, og kommer det til luft ligger forholdene til rette for vekst av muggsopp.

– Rundballer håndterer nesten alle tørrstoffnivåer, mener Åshild. – Men med plan- eller tårnsilo tar det ­lengre tid før siloen tettes, og det er større risiko for at luft ­kommer til.

Et mål med konserveringen er å beholde kvaliteten i graset. Med fuktig gras kan en få god gjæring med mye melkesyre, men det vil gå ut over fôropptaket.

– Utfordringen med ensileringsmidler er å vite hvilket middel og hvilken dosering du skal velge akkurat i den situasjonen du står i, sier Åshild. Blant annet kjenner en ikke tørrstoffprosenten, og den er mye vanskeligere å anslå enn en kan tro. Det er veldig mye mer vann som skal fjernes for å bringe tørrstoffprosenten fra 15 til 20 enn fra 30 til 35 prosent tørrstoff. Det betyr at i drivende vær spretter tørrstoffprosenten fort fra 35 til over 40. Åshild er bekymret når tørrstoffprosenten er over 35 i ­plansiloer. Da er det helt avgjørende å finkutte graset og pakke godt.

Hvis Åshild skal spå tror hun vi i framtida kommer til å bruke midler med større andel propionsyre selv om det er dyrere, samtidig som maursyre alene ofte gjør en god jobb. Men ingen midler kan hindre muggsopp hvis det kommer til luft, understreker Åshild. Det er kun lufttetting som hindrer vekst av muggsopp. Åshild er fortsatt usikker på nytten av å tilsette ­melkesyrebakterier (inokulanter). Under gode forhold og høyt tørrstoffinnhold, hvor gjæringskvaliteten uansett ville blitt bra, kan inokulanter gjøre den enda litt bedre. Under fuktige forhold kan de tilsatte bakteriene tape i konkurransen, og gi samme resultat som ingen tilsetning, eller, om de ­vinner, kan de gi så kraftig melkesyregjæring at melkesyra hemmer fôropptaket.

Fôrkvalitet etter ressurssituasjon

Åshild er opptatt av sammen­hengen mellom surfôrkvalitet og kraftfôrmengde. Den som har lite grovfôr og uansett må bruke mye kraftfôr får liten gevinst av godt grovfôr, mens derimot den som har rikelig med grovfôr har mye å tjene på god kvalitet. Dette kommer tydelig fram i en sammen­stilling av mange forsøk som viser effekten av kraftfôrnivå ved ulike surfôrkvaliteter på tilveksten til kastrater (se figuren).

Høstetidspunkt – eller kanskje mer presist grasets utviklingstrinn – er den viktigste faktoren for å få et næringsrikt gras. Ulempen er at ­tidlig høsting gir lavere avling, og den som har begrenset fôrgrunnlag bør derfor høste senere for å få større avling. Åshild forteller at forskningen viser at det er voldsomt hva storfe kan produsere på bare gras som er tidlig høstet og godt konservert, men gården må ha store arealressurser for at det skal være lønnsomt. Jordvern er en ­hjertesak for Åshild, og hun synes det er bakvendtland som bygger ned jord samtidig som vi skal ­produsere mer av dyrefôret selv.

Forskningsmessig er det langt enklere å studere respons i ren kjøttproduksjon enn i melkeproduksjon. Med kjøtt er det bare én respons å måle, tilveksten, mens det på melkeku blir både melkemengde, melkesammensetning og avleiring (om kua legger på seg eller mobiliserer kroppsreserver). Derfor blir det vanskeligere å få statistisk sikre forskjeller som ­forskerne alltid ønsker.

Tror på rundballeensilering

Åshild har stor tro på rundballe­ensilering. Plastpakkingen gjøres umiddelbart etter høsting og graset pakkes tett rundt alle kanter. Med plansilo tar det lengre tid, krever mer mannskap og det er krevende å få både komprimert og plasttettet godt nok. Dessuten viser forsøk at tapet av næringsstoffer er veldig lite i rundballer sammenlignet med tårn- og ­plansilo (se artikkel på side 99). Ved bruk av hjullaster vil en presse mye næringsstoffer ut med safta når graset er fuktig. Til tross for at plansiloer er vanlig konserveringsmåte i land med moderne melkeproduksjon, har Åshild erfart et det er gjort svært lite forskning på tap fra plansiloer. Hun tror derfor mange ikke er klar over hvor mye som blir borte fra en plansilo.

– Rundballer er lettvint, resultatet blir stort sett bra og du får lite svinn, oppsummerer Åshild som tror rundballer blir den dominerende ensileringsformen i framtida, og håper at plasten kan ­gjenvinnes.

Den som har ­rikelig med grovfôr har mye å tjene på god kvalitet

Silopressafta en tapt ressurs

Doktorgraden til Åshild handlet om pressaft som fôrmiddel. Kort sagt er konklusjonen at dette er et nesten 100 prosent fordøyelig fôrmiddel med mye proteiner og mineraler. Ulempen er at det er vanskelig å lagre uten at det blir frodig vekst av mikroorganismer som muggsopp, og det forklarer at pressafta ikke blir brukt. Med plansiloer er avrenninga av ­pressaft mindre enn med tårnsilo, og Åshild ser ikke for seg at det vil komme løsninger som gjør at pressafta kan nyttiggjøres.

Snittelengde

Kortere gras er lettere å pakke og dermed reduseres faren for luftinnslipp. Åshild forteller at når gras til rundballer ble høsta med slaghøster så de store forskjeller sammenlignet med ensilering av langt gras. Med langt og tørt gras vil hull i plasten etter fugl eller mus ødelegge mye, mens det med tettere pakking blir en mer lokal skade.

– En annen fordel med kortere gras og høyere tørrstoffprosent er at fôropptaket øker, sier Åshild.– Kua eter raskere enn når graset er langt for da må kua bruke mye tid på tygging. Men vi må helt ned i 2–3 cm for at kua skal svelge det, og en finsnitter kutter ikke så fint. Med fullformikser kan imidlertid graslengden komme ned på 2–3 cm, avslutter hun.

Dyppluting av halm bør komme tilbake

Åshild har forsket en del på dypplutet halm og kan vise til gode resultater. Siden halm er en ­ressurs i alle områder med korndyrking, mener hun det er synd at den ikke utnyttes til å produsere melk og kjøtt. Ammoniakkbehandling er enkelt, men gir ikke fôr til melkeku. Tørrluting har ­heller ikke Åshild tro på. Forsøk har vist at 4 FEm daglig med dypplutet halm til melkeku fungerer fint. ­Forutsetningen er at halmen berges tørr og at den presses løst for at luta skal trenge raskt inn i kjernen. Bøygen med luting er at en må lage et anlegg som kan automatiseres mest mulig. Helst to ganger i uka må en regne med en omgang med luting. Kyrne får i seg mye natrium når de får servert luta halm, men med tilstrekkelig tilgang til drikkevann er ikke det noe problem. Dessuten skal en være litt obs på magnesiummangel, men det kan enkelt forebygges med mineralblanding.

Tapet av næringsstoffer er veldig lite i ­rundballer ­sammenlignet med tårn- og plansilo»

– Ressursen har vi og metodikken kjenner vi. Jeg håper det kan komme en Reodor Felgen som designer et lettvint og ikke for kostbart våtlutingsanlegg som kan tilpasses utfôringslinja på ­gården. Hvis vi i tillegg kunne få litt subsidier på luta, slik vi fikk fra 1976 til 1986, har jeg tro på at dette igjen kan bli vanlig i om­­rådene med tilgang på halm, sier Åshild engasjert.

Nye fôrkilder

Selv om Åshild har stor tro på Foods of Norway og at vi i framtida klarer å lage protein til kua fra tømmerstokk eller tare, er hun redd det er langt fram. Mikrobeprotein blir et utmerket fôr, men foreløpig er flaske­halsen at det er for kostbart til å konkurrere med soya fra Brasil. Helgrøde har ikke Åshild noen stor tro på. Hun mener fôrverdien blir for lav til at dette er noe å satse på. I spesielle situasjoner med for eksempel vinterskader i enga og behov for fôr kan det være aktuelt å høste korn enten tidlig som grønnfôr eller senere ved deigmodningsstadiet. Grasgjenlegg med korn som høstes som helgrøde er også aktuelt i områder der kornet ikke går fram til modning.

Ønsker for framtida

Beiting både på inn- og utmark er også en hjertesak for Åshild. Hun synes det er synd at så mye arealer går ut av drift med gjengroing som resultat.

– Kanskje kan NoFence og mobile melkeroboter bidra til mer bruk av beiteressursene, spør Åshild seg.