Viktig kunnskapsbygging

Metanutslipp er en helt ny egenskap innen husdyravl. Både etablering av rutinemessig måling og beregninger av avlsverdier er nybrottsarbeid her til lands. For å legge til rette for bruk av metanmålinger i avlen må det derfor legges ned en god del innsats.

All avl er i bunn og grunn statistikk, og all statistikk blir mer pålitelig når man samler inn mange målinger. Derfor er datainnsamling veldig viktig. GreenFeed-erne som er installert skal stå i flere år, og hver ku besøker automaten flere ganger daglig. Når målerne nå har stått ute en stund, begynner dataflyten for alvor.

I første omgang er det mye kartlegging av hvordan dataen ser ut. Hvor mange ganger per dag velger Dagros å la seg måle? Hvor mye metan slipper hun egentlig ut? Hva er gjennomsnitt for besetningen? Gjennomsnittet for populasjonen? Varierer utslippene med hvor i laktasjonen kua befinner seg?

Disse tingene har vi ikke så mye kunnskap om ennå. Få studier har sett på det, og enda færre har hatt tilgang på nok data til å trekke sikre konklusjoner. Her skiller Geno sitt prosjekt seg ut. Den store mengden data Geno samler inn er unikt i internasjonal sammenheng. Det betyr at vi kan ligge i forskningsteten på feltet.

Hvordan går man fram for å utvikle en ny egenskap i avlen?

Når dataene har begynt å komme i store nok mengder kan grunnarbeidet i forskninga ta til. For drive avlsarbeid for en egenskap må tre forutsetninger være til stede:

• 1) Egenskapen må vise variasjon i populasjonen
• 2) Egenskapen må være arvelig (ha høy nok arvbarhet)
• 3) Egenskapen må kunne måles på tilstrekkelig mange dyr slik at vi kan beregne avlsverdier for enkeltdyr

Metandataene vi har til nå viser at den nødvendige variasjonen er til stede. Da kan man velge å selektere dyr som slipper ut mindre metan. Punkt 1 er dermed krysset av for. Neste steg blir å regne ut hvor arvelig egenskapen er (arvbarheten). Da bruker vi statistiske modeller til å beregne hvor stor andel av den totale variasjonen vi observerer (fenotypisk variasjon) som kan tilskrives genetisk variasjon.

Arvbarheten til metan

Dersom genetikken står for en stor andel av variasjonen så vil arvbarheten til egenskapen bli høy, mens det motsatte blir tilfellet dersom mesteparten kommer av miljøpåvirkninger som fôring, sykdom eller håndtering.

Hvis all variasjonen vi ser i metanutslipp mellom dyr kommer fra fôringa, så spiller det ingen rolle hvor mye vi selekterer på dem. Da får vi ingen genetisk fremgang på egenskapen. Studier fra andre land har vist arvbarheter rundt 0.2 for metan som egenskap. Det er omtrent på linje med en del produksjonsegenskaper, og tilstrekkelig til å drive avl på. Arvbarhet er imidlertid noe som varierer mellom ulike populasjoner. Hvilke verdier vi finner hos NRF blir derfor spennende å se.

Henger alt sammen med alt?

Etter man har fastslått variasjon og arvbarhet må man undersøke hvordan metan påvirkes av andre viktige egenskaper i avlsmålet. Dette er de såkalte genetiske korrelasjonene. Vil seleksjon på metan påvirke melkeytelse, helse, fruktbarhet eller fôreffektivitetsegenskaper?

Sistnevnte er spesielt interessant. Metanutslipp er i bunn og grunn et energitap i nedbryting av fôret i vom. Det er anslått at opptil 12 prosent av energien kua spiser går tapt i metanutslipp. Fôreffektivitet er en egenskap som er veldig vanskelig å måle. Kanskje kan måling av metan brukes til å gi oss mer informasjon om disse prosessene i vomma.

Allerede klimasmart – må vi avle på metan også?

Alle bønder vet at kua ikke har skyld i klimagassutslippene. Hvorfor skal vi da bruke drøssevis av tid og ressurser på prosjekter som kanskje kan virke som vi går på tvers av kuas egne biologiske fortrinn? Her er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Landbruket står for om lag 9 prosent av de totale norske utslippene. Med sine 30 prosent er fordøyelsen fra storfe det største enkeltbidraget til disse utslippene. Inkluderer man gjødsel, så står drøvtyggeren for omtrent 50 prosent av utslippene. Uansett hvordan man vrir og vender på det så må landbruket også delta i dugnaden om å redusere utslipp.

Men her trenger vi mer kunnskap. Om det lar seg gjøre vil avl på metanutslipp fra storfe kunne ha stor effekt i klimaregnskapet til norsk landbruk. Og avl er langsiktig arbeid. Bare forskningsprosessen tar flere år. Derfor må Geno begynne dette arbeidet nå.

Hva resultatet blir gjenstår å se, men målet er som alltid et produkt som kommer bonden til gode. Kanskje viser det seg at man kan man avle fram ei ku med stor produksjonskapasitet, god helse og fruktbarhet, god fôrutnytting og samtidig lavt utslipp av metangass. Det vil i så fall være en seier for alle parter.