Beregnet lønnsomhet for 66 vestlandsbruk

I oppgaven regner vi på lønnsomheten på 66 melkebruk i Vestland som har fått innvilget finansiering fra Innovasjon Norge for å bygge om til løsdrift. For å regne på lønnsomhet bruker vi netto nåverdimetoden, med et avkastningskrav på 2 prosent realrente. Avskrivingstiden er satt til 10 til 15 år for teknisk utstyr i fjøset og 30 til 40 år for selve fjøsbygningen. Ut fra dette har vi brukt en veid avskrivingstid for hele investeringen på 25 og 30 år. Selv om melkeprodusenter har mange grunner for å investere i nytt fjøs, konsentrerer vi oss i denne artikkelen om økonomi og lønnsomhet.

Investeringen i løsdriftsfjøs i snitt ikke er lønnsom for noen av størrelsesgruppene (negativ nåverdi).

Negativ nåverdi for alle bruksstørrelser

Oppgaven tar for seg to ulike nåverdiberegninger for å undersøke lønnsomhet i forbindelse med investering i løsdriftsfjøs, gitt dagens tilskuddsordninger. Den første analysen (tabell 1) tar utgangspunkt i å undersøke om selve investeringen fører til økt lønnsomhet. Det vil si at vi kun inkluderer de merinntektene og kostnadene som investeringen genererer. Ved å gruppere gårdsbrukene etter antall kyr etter utbygging, viser resultatene at investeringen i løsdriftsfjøs i snitt ikke er lønnsom for noen av størrelsesgruppene (negativ nåverdi).

Mer enn 30 kyr for å tjene inn igjen investeringskostnaden

Fra tabell 2 ser vi at gårdsbruk med 30 eller flere kyr likevel klarer å tjene inn igjen investeringskostnaden ved den daglige driften, mens gårdsbruk med færre enn 30 årskyr i snitt ikke klarer dette. Siden landbruket ikke er en særlig lønnsom næring, og formålet med melkeproduksjon ofte ikke er profittmaksimering, er det viktigste for mange bønder at de klarer å tjene inn igjen investeringskostnaden ved den daglige driften. Tabell 2 viser i den sammenheng om den daglige gårdsdriften klarer å tjene inn igjen investeringen, uavhengig av om det er investeringen som skaper inntektene og kostnadene.

Størrelse en viktig faktor

Hovedfunnene fra analysen indikerer at størrelse er sentralt ved investering i løsdriftsfjøs. For å oppnå positiv netto nåverdi av den daglige driften må bruket ha et areal etter utbygging på mellom 320 og 420 dekar, ved en avskrivingstid på henholdsvis 30 og 25 år. I datamaterialet vårt tilsvarer det henholdsvis 29 og 38 kyr pr. bruk i snitt. Til sammenligning er gjennomsnittsarealet og kutallet for melkebruk i Vestland om lag 265 dekar og 21 kyr, laveste i landet. Løsdriftskravet kan dermed resultere i mange nedleggelser i fylket, særlig blant små og mellomstore bruk. Det er nettopp disse to gruppene, små og mellomstore bruk, politikerne har prioritert for finansiering i Innovasjon Norge. Til tross for nasjonale føringer på at fjøs med 15–30 kyr skal prioriteres ved tildeling av investeringstilskudd, kan dette ha liten hensikt dersom ikke tilskuddet økes. Særlig da et økt tilskudd er avgjørende for å få økonomien i mange utbyggingsplaner til å gå opp for disse gårdsbrukene. Således var inntekt utenom bruket en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre investeringen ved 59 av 66 bruk.

For mange ikke mulig å bygge om til løsdrift

Ut fra våre funn vil det med dagens stønadsordning ikke være mulig for mange bønder, særlig de minste, å bygge om til løsdriftsfjøs. Volumproduksjon blir en viktig faktor for å klare å etterkomme løsdriftskravet, og kostnaden ved kravet blir for stor til at mange bønder klarer å påta seg en slik investeringskostnad. Samstundes har flere områder i Vestland ikke nok areal til å øke produksjonen, og teigene ligger gjerne spredd. Å leie areal langt fra bruket for å øke produksjonen er både dyrt og lite klimavennlig. Med mindre rammevilkårene knyttet til investeringen blir endret, vil løsdriftskravet kunne komme i konflikt med Stortingets målsetting om landbruk i hele landet. Et eventuelt økt investeringstilskudd vil gjøre at flere får mulighet til å etterleve kravet om løsdriftsfjøs, og et slikt tiltak kan derfor være avgjørende for et aktivt distriktslandbruk etter 2034.

Økt investeringstilskudd vil gi muligheter til flere

I den sammenheng har vi undersøkt effektene av å gi bedre tilskuddsordninger til gårdsbruk som bygger til færre enn 30 årskyr. Dagens rammevilkår er inntil 35 prosent av kostnadsoverslag med en øvre grense på to millioner (nylig inntil 400 000 kr ekstra om man bygger i tre).

Ved å øke investeringstilskuddet til 50 prosent av investeringskostnaden, med et øvre tak på opptil 3,5 millioner, reduseres det nødvendige arealet som kreves for å oppnå positiv nåverdi. For å få positiv nåverdi behøves det nå et areal mellom 275 og 375 dekar per gårdsbruk, ved en avskrivingstid på henholdsvis 30 og 25 år. Et økt investeringstilskudd vil også bidra til at økonomien i flere driftsplaner går opp, slik at flere kan påta seg en investering i løsdrift. Økt investeringstilskudd kan dermed være en nødvendig forutsetning for muligheten til å investere i løsdriftsfjøs. Myndighetene bør derfor påta seg en større del av kostnadene knyttet til krav om økt dyrevelferd, for å unngå målkonflikt og strukturendringer i norsk landbruk.

Masteroppgaven «Konsekvenser av krav til økt dyrevelferd, NHH: https://openaccess.nhh.no/nhh-xmlui/handle/11250/2683609