Krøttera våre

Når folk kjem i hop for å dømme og kåre

de likeste dyra i rekke og rad,

så kjæm je med regla om krøttera vore

som dæinse omkring øss og gjorde øss gla.

Det var itte stasdyr med stambok som tala

nei stamtavla gikk til ei trespæna ku,

ei lei-ku dom kæilte vi lånte i garda,

men ingen vart mer hjemkjær på plassen enn hu.

Vi fore fram kua og hadde a på «kår»

og når hu fekk kalven sin, da var`n vår!

En kælv som var vår! Og som dæinse i binga

og dutte og saug tel`n braut ta øss fingra.

Koppgrisen, det var nå riktig en basse,

hæn far hadde fått`n i garda en kvell,

vi lærde`n å suge og la`n i ei kasse,

og da vart det skriking og leven og spell.

Hæin skrik så vi fekk itte såvå om natta,

krabbe over kæinten og vettskremte katta

og beit øss i skoen når smokken var tom.

Hæin far var så flink til å ajere purke,

hæin la seg på golvet og grynte og gnurke

til grisungen trudde på låta og kom.

Og lamongen vår det var kar sku je meine.

Den gong vi fekk`n var`n tynn som ei fjøl,

søya fekk tre så vi vart ved den eine,

lævandes var`n, men han drog litt på beinet.

og nå fekk `n vedkassa helt for seg sjøl.

Hæin var så forkjælt at det var ingen måte,

vi viste itte om vi sku flire eller gråte.

Vi hadde en åker ved glasset det året,

en pistrete havrelapp, gisten og skrinn,

og der likte bokken å finne seg mætta

og skotte og sjå gjennom ruta og inn.

Je kjæm hau en sønda hæin far skulle jaga`n

og saubokken for som en strek oppi hagan.

Hæin far kom telbars att og trudde`n var kar,

da bræka det ute og tru meg hell itte,

jamen sto bokken på ruta og titte,

da måtte vi glise så gæli det var.

Ja, dette var regla om krøttera våre,

ja har ittno mer å kåmmå med nå,

å finna en konklusjon, dømme og kåre

er ting som je æiller har skjønt meg no på.

Je sitt her og ser på som katta vår gjorde,

kvit som en snøfell hu satt under bordet.

Stokkende dauhørt, for aua var blå.