Over til Mendels arvelære

Christian Wriedt var statskonsulent i arvelighetslære fra 1917. Han hadde studert genetikk i Europa og USA og var den første som forsøkte å overføre Mendels arvelover til praktisk husdyravl. Han mente at dogmer og postulater i stedegenhetslæren ikke stemte med Mendels arvelære, og han var også den første som hevdet at det måtte stilles krav til okser som fedre til kommende avlsokser og at de burde avkomsgranskes.

Wriedt underviste på Norges landbrukshøgskole og en av elevene hans var blant annet Helge Bækkedal, som senere ble direktør og daglig leder for NRF.

Hamar-møtet 16. november 1935

Med bakgrunn i den feavlsmessige tilstanden på Hedmarken ble det holdt et faglig orienteringsmøte på Hamar 16. november 1935. Major og gårdbruker Ole Sandberg hevdet at konstant planløshet var karakteristisk for storfeavlen i distriktet og at det ikke hadde skjedd noen avlsmessig framgang på 100 år. Sandberg mente at dyreeierne selv fikk ordne opp. «Når en står på bar bakke, så står en også fritt i å velge».

Melk og kjøtt

Målet skulle være å få til en rase med god produksjon av melk og kjøtt, med rask vekst og på størrelse med Ayrshire, som samtidig var gode beitedyr. Han foreslo import av SRB.

Det var dette møtet samt den samtidige dannelsen av Avlsforeningen for Hedmarksfe som regnes å være starten på NRF som organisasjon. Under samme møtet holdt Helge Bækkedal et innlegg der han argumenterte med at spørsmålet måtte bli å finne dyr som hadde de beste forutsetninger for å bedre egenskaper av økonomisk betydning. Om slike dyr var å finne på den andre siden av et raseskille måtte ikke dette forhindre en i å bruke dem.

Ved denne stiftelsen ble det erkjent at kryssing måtte aksepteres som alminnelig avlsmetode. Dette var i seg selv revolusjonerende og brøt fullstendig med tradisjonen i norsk storfeavl.

Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe

Hornet Slettefe (avlsforening stiftet i 1923) og Avlsforening for Hedmarksfe hadde stort sett samme målsettinger og medlemmer så 28.februar 1939 slo disse seg sammen til Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe (NRF). NRF-retningen forutsatte bruk av et oksemateriale som fra starten av stort sett måtte skaffes fra utlandet. Dette ble da stort sett SRB-okser fra Sverige.

Av ca. 100 okser som ble stambokført som NRF-okser født i tidsrommet 1934–38 var omtrent halvparten importerte SRB-okser. Resten var norskfødte, men etter SRB-far og ofte også SRB-mor. Noen få okser hadde mødre som kunne spores tilbake til norsk Ayrshire og en enkelt okse var ren Rødt Trønderfe.

Kunstig sædoverføring

Den omfattende importen av SRB-okser stoppet opp i 1938–39 på grunn av utbrudd av munn- og klauvsyke. Mangelen på gode okser begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende, og tanken om å ta i bruk kunstig sædoverføring for å få utnyttet oksene bedre kom opp. I 1942 lyktes NRF med å få valutalisens til innkjøp av to unge SRB-okser fra Sverige. Dette var 275 Bjärka-Säby og 165 Lindenäs.

I begynnelsen var etterspørselen beskjeden, men interessen tok seg raskt opp og det ble behov for flere okser. Rett etter krigen ble to nye okser kjøpt inn fra Sverige, og etter dette ble det kjøpt inn ca. 2–3 okser fra Sverige hvert år. Samtidig ble lovende okseemner fra norske besetninger innkjøpt.

Ett feavlsrike

Avkomsgranskingen og husdyrkontrollen var kommet godt i gang, og genetikere med Harald Skjervold i spissen så for seg å virkelig kunne utnytte den nyervervede læren om populasjonsgenetikk. Til dette trengte de større populasjon, og på 50–60 tallet ble NRF slått sammen med Rødt Trønderfe, Telemarksfe i Oppland, Rødkollforeningen, Dølafe og til slutt Sør- og vestlandsfe.

I løpet av en tiårsperiode slo man da sammen 98 prosent av alle kyrne i Norge. De hadde da en populasjon på 500 000 kyr, halvparten av disse også medlem i Kukontrollen. NRF innførte også frysing av sæd i flytende nitrogen i 1960.

Helse og fruktbarhet i avlsmålet

Noe Geno nyter godt av også i dag er den tidlige innføringen av helse- og fruktbarhetsegenskaper i avlsmålet. Dette var noe som NRF til i starten møtte liten forståelse for internasjonalt da den rådende holdningen på den tiden var at man vanskelig kan selektere for egenskaper med lav arvegrad. I 1971 ble den første oksen testet for datterfruktbarhet og i 1978 for helse. Helsekort var en viktig forutsetning for mastittregistrering og NRF og veterinærforeningen jobbet hardt for å få det på plass.

Senket vekt på melk

I 80-årene ble vekten på melk i avlsmålet senket vesentlig til fordel for økt vekt på mastitt. Dette førte til en målbar genetisk framgang. Sverige og Finland startet også med vektlegging på helse- og fruktbarhetsegenskaper, men NRF har vært mest radikal i denne retningen og har derfor også den beste kurven for genetisk framgang på disse egenskapene.

Du kan lese mer om Geno og NRF-kuas historie i Buskap 1 og 2 i 2010 (www.buskap.no/journal), samt på www.geno.no/historie. Interesserte kan også lese om Granerudbesetningen og Ingvar Dobloug, som var en viktig pådriver for NRF-avlen og kunstig sædoverføring, i Buskap nr. 8 i 2010 (side 34).