Lyser i øynene på natteranglerne

Nå skriver vi starten av september, og vi har gått inn i den med nydelig og klare dager, og har fått avslutta slåtten. På tur inn fra kveldsrunden i fjøset, i skinnet fra fullmånen, finner jeg roa. Ute på beite til kyrne lyser det i øynene på natteranglerne våre. Dyra koser seg ute nå, og jeg nyter det enda mer nå enn tidlig på sesongen, med et håp om at det kan vare lenge ennå. Det har gått veldig greit med beitedyra, så rolige og snille, og veldig glade i menneskene sine. Nesten like glade i meg og oss, som i kraftfôr…

Her har vi hatt lite sinkyr i sommer, men nå er det noen som får nyte sein ferie og late dager. Forhåpentligvis lar de heftige høststormene vente på seg.

Målet er enda mer og bedre grovfôr

2020, et år vi vil huske for alltid. Sjøl om covid-19 fortsatt herjer rundt oss, og vi må leve litt annerledes, lenge, må vi møte hver­dagene som vi alltid har gjort. En dag om gangen, steg for steg. For oss vil det også bli husket som det året snøskurene gikk hyppig til 20. mai. 1. slått starta vi ved St. Hans. Vi hoppa over våren i Trøndelag i år. Det gjorde sitt til at vi hadde tidenes mest hektiske våronn! Mye eng var pløyd og skulle såes, så arbeidskarene her på gården fikk virkelig kjørt seg. Som alltid har en mange planer, og ­setter seg høye mål på starten av en sesong. Enda mer og enda bedre grovfôr, er i korte trekk måla våre. I år skulle vi få det til så bra, og vi skulle gjøre alt riktig! Mineral­gjødsla ble kjørt ut tidlig, før kumøkka, interessant å prøve. For første gang prøvde vi slangespreding på store deler av arealet, spennende – nå skulle det bli mye gras.

Regnskurer ødela hver si nysådde eng

Vi var trege ut fra startblokka, etter den seine våren, og møtte noen hindringer underveis, i form av både tørke og regn. Det finnes ikke mye vakrere for et bondehjerte, enn ei slett og fin nysådd eng – med alle muligheter. Så ble det varmt, veldig varmt. Graset vokste fort i varmen, men ble veldig tynt og fort klart til å slås. Det kom to skikkelige regnskurer på forsommeren. Sårt tiltrengt for jorda, men begge ødela hver si nysådde eng. Da er det lett å miste motet, særlig når en i tillegg er sliten etter en tøff periode med mye jobb. Første slått ble dårlig her, under en rundball per dekar. Ikke anna å gjøre enn å få ut gjødsel og møkk igjen, og satse på fantastiske forhold og voldsom 2. slått. Å gå rundt med uro for om en har nok vinterfôr tar på humøret og ligger som ei tung sky over en. Men hadde vi ikke hatt en ­iboende optimisme, hadde vi ikke drevet med dette.

Små og store prosjekt

Vi har hatt mange andre små og store prosjekt gjennom sommeren, både med vedlikehold av bygninger og grøfting både på ­jorder og i gårdsplassen. Og ­sannelig har vi fått mye av både jordbær og salat, som bonus når brune fingre prøver seg som gartner. Ungene har bidratt mye, hver på sitt vis. Det er inspirerende når eldstemann er rå på våronnarbeid, for å få det fint. Og skikkelig artig at jenta er i gang med øvelses­kjøring for å ta traktorlappen. Tusenkunstneren på 14 bidro sterkt til at jeg fikk et rosebed ved inngangen til kufjøset. Inngangen for folk, og ikke dyr, vel å merke.

Nydyrking

Nydyrkingsprosjektet går framover! Søknaden ble innvilget, og prosessen er i gang. Det meste av skogen og veden er borte nå, og det graves opp røtter. Det er artig å se jorda som dukker fram under torva. Et stort stykke arbeid venter, men nå er det ikke lenge til vi kan få tatt noen grøfter. En bieffekt er at det skaper engasjement også blant andre, som synes det er artig å se at det dyrkes. Godt at flere i nærmiljøet er opptatt av utvikling i jordbruket.

Mye skjer i bygda

Ellers er det så mye som skjer i bygda vår om dagen! Etter kommunesammenslåing, så kaller jeg også nabobygda, Laksøybygda, vår. Vi ligger så tett, og har så mye felles. Det vendes myr, det dyrkes, yngre folk vil satse, og det bygges to mjølkefjøs. Og vi er i innspurten på en formidabel ­dugnadsjobb; nytt grendehus er straks klart for å tas i bruk. Herlig!

Husket som det året snøskurene gikk hyppig til 20. mai

Et lite forutsigbart år

Lite har vært forutsigbart dette året, også hvor mye mjølk vi kan produsere. Usikkerheta var stor for et år siden, og vi valgte å kjøpe en kvote vi fikk tilbud om, for å posisjonere oss, og slippe å gå ned mye i produksjon i år. Vi hadde endelig kommet oss opp med mye egenrekruttering, og var lite motivert for å gå mye ned. Men vi er sjølsagt innstilt på å forholde oss til de føringene vi får, og ser at nedskalering vil måtte gi en konsekvens også for oss. Nå står vi i en helt anna situasjon, og kunne bare produsere av hjertens lyst i hele sommer. Vi har hatt bra produksjon, og nytt godt av den økte prisen. Det er kjærkomment! Gjennom hele sommeren har vi periodevis hatt utfordringer med høyt celletall, som har vært litt heftig. Trives dårlig med å være nær grensa for elitemjølk, flere ganger på kort tid. Kyr som nærma seg sining, fjøsvask og stress, og nye beiter, som førte til sjeldnere mjølkinger har nok gjort sitt. Vi har behandla noen jur­betennelse, og skilt ut mye ­cellemjølk. Jeg har og tatt speneprøver, og sinbehandla noen kyr. En god del har gått i sluken, og det er ekstra kjedelig når Tine trenger mjølka, og vi får godt betalt. Men kvalitet kommer først. Vi greier nok ikke å fylle kvoten, etter økningen til 1,05. Uansett, vi er stolte av å være Tine-eiere, når vi ser hvordan vi har klart å forsyne et økende marked, og stått på gjennom corona-tida.

Vil prøve andre frøblandinger

På vegne av mjølkekua har jeg sett fram til at de skulle slippes på ny eng, utpå sommeren. Vi valgte å bruke ordinær frøblanding, da vi har lite beiter, og ikke tenker å snu det igjen på ei stund. Vi ser fram til å forske og prøve oss med andre blandinger, når dyrkinga er ferdig. Endelig var det klart, mot slutten av juli. Gjett om det så fristende ut der det sto irrgrønt, med mye ­saftig kløver. Kua løp ut, og spiste og kosa seg. Men ho ga blaffen i å gå inn igjen for å mjølke seg. Så den forventa økningen i ytelse, viste seg å være en utopi. Når mjølking­ene gikk ned fra 3,3 til 2,6, ble det ikke akkurat voldsomme mengder. Men de koste seg da! Og det var et vakkert skue.

Ser fram til å forske og prøve oss med andre blandinger,
når ­dyrkinga er ferdig

Nå har vi begynt å fôre med årets 1. slått. Som forventa, med noe seint slåttetidspunkt, er det nok ikke voldsomt energirikt. Men vi får mye fett, som er bra. Det ­nærmer seg tid for å ta ut fôrprøver, uten at vi har store forventninger. Vi vet vel omtrent hva vi har. Når vi også venta ei stund med 2. slått, for å få mer mengde, er det greit å være realistiske. Totalt ble ikke formengden ille, og med et par avtaler om kjøp av fôr, ser det ut som vi skal komme i mål også denne gangen.

Enn så lenge, skal jeg nyte synet, lyden og lukta av beitende dyr. Godfølelsa kommer alltid når de kommer stormende for å få godbit, da er det vel verdt jobben med å sette opp, flytte, og reparere gjerder. Men jeg skal takle vinteren og, uten jevnlige treff med ryddesag og strømmåler.