Hvem eier dataene og kan profittere på sine data

Med hvem og til hvilke formål ønsker du som bonde å dele dine produksjonsresultater, økonom­iske resultater samt bærekrafts­indikatorer som for eksempel dine klimautslipp og dyrevelferdsindikatorer? Er resultatene du får ut av drifta og grunndata som ligger bak resultatene data som kan knyttes til deg som person? Hvor går skillet mellom persondata og bedriftsdata i enkeltpersonforetak og andre små landbruksforetak med få eiere og hvordan bør ­personvernet ivaretas sett opp mot kommersielle og offentlige interesser?

Hvor mye tilgang til data og makt bør teknologileverandører og fagsystemer få framover, eventuelt på bekostning av eller for å bistå den enkelte bonde, indu­strien og næringa samlet?

Hvilke data har offentlige etater tilgang til, og hvilke data bør det offentlige og samfunnet kunne forvente å få tilgang til i framtida gjennom økt digitalisering og økt bruk av teknologi i gårdsdrifta?

Hvilke data om din produksjon og dine handlinger bør offentlige ­etater kunne offentliggjøre og gjøre åpent tilgjengelig for samfunnsformål og kommersielle interesser?

Hvem eier egentlig alle data som oppstår, samles, lagres og brukes i produksjon og produksjons­prosesser i landbruket og bør styre dataflyten, ha kontroll over verdien på informasjonen i datamaterialet og påvirke ny kunnskapsutvikling?

Landbruks- og sjømat­næringa med felles utredning om eierskap til data

Norges Bondelag, Norsk Landbrukssamvirke, Kjøtt- og Fjørfebransjens landsforbund, Sjømat Norge og Landbrukets Dataflyt har sammen jobbet med nevnte problemstillinger og gjennomført en felles utredning om eierskap til data i landbruks- og sjømatnær­inga. DNV GL var innleid som ­prosessleder og har sammen med Pretor Advokat skrevet rapporten fra prosjektet. En rekke private aktører og offentlige etater fra landbruks- og sjømatnæringa har deltatt på tre større arbeidsmøter/seminarer og uttrykt ulike syn på detaljer rundt eierskapet til ulike data med utgangspunkt i tre case/temaområder. Både bønder og oppdrettere, leverandør- og for­edlingsindustri, teknologileverandører, avlsselskaper, fagsystem­leverandører, offentlige etater og forskningsinstitusjoner har vært representert.

Eier av produkt/produksjonsprosess eier data

Hovedkonklusjonene fra prosjektet går på at det er eier av fysiske produkter og produksjonsprosesser som også eier dataene knyttet til produktene og produksjons­prosessene. Dette utgangspunktet følger også av EU sin Code of Conduct for eierskap til landbruksdata og oppfattes som et overordnet, grunnleggende syn og prinsipp på eierskap som også bør legges til grunn i norsk landbruks- og sjømatnæring. Landbruks- og sjømatnæringa har her mange felles interesser. Leverandører av teknologi, fagsystemer, internett of things, sensorer, ­roboter, dataplattformer og andre digitale systemer blir derfor å regne som støttefunksjoner knyttet til ulike produksjonsprosesser.

Offentlig bruk av data

Offentlig bruk av data blir og i de fleste tilfeller en «bi-aktivitet», blant annet knyttet til tilsyn, ­støtteordninger og annen forvaltning av mer grunnleggende produksjonsprosesser. Offentlige ­etater har derfor på samme måte som teknologileverandørene i utgangspunktet ikke noe eierskap til dataene knyttet til produksjonsprosessene og produktene, hvis dette ikke er nedfelt gjennom avtaler eller lovverk. Offentlige etater vil likevel med henvisning til offentlighetsloven og miljøinformasjonsloven kunne gjøre det meste av innsamlede data til­gjengelig. Myndighetene begrenses i forhold til utlevering av informasjon av personvernlovgivningen/GDPR og informasjon som er å anse som konkurranse-/bedriftssensitiv informasjon for virksomheter. Personvernet og konkurransemessige forhold er og sentralt i forhold til avklaringen av eierskap til data og muligheten for deling av data internt i næringslivet.

Komplekse sammenhenger gir uklart eierskap

Sammenhengene i forhold til ulike deler av produksjonsprosessene og innholdet i produktene kan imidlertid være meget komplekse. En rekke underleverandører, ­kunder, systemer og offentlige etater er en del av eller er koblet til produksjonsprosessene og ­produktene. Data oppstår, deles og brukes i ulike deler av verdi­kjedene og i ulike sammenhenger. Dette kan føre til uklarheter ­knyttet til eierskap og bruksretter, og krever felles forretningsskikk, avtaler og lovverk for å ha felles oppfatning samt klare retnings­linjer og regler knyttet til deling og bruk av data.

Uklart hvem som kan gjøre hva, hvordan og til hvilken tid

Prosjektet viser at eierskapet til data på detaljert og formelt nivå ikke er helt klart når det deles og brukes data. Derfor kan det være uklart hvem som kan gjøre hva, hvordan og til hvilken tid knyttet til forvaltning, deling og bruk av data. Grensegangen kan være uklar mellom for eksempel bonde, oppdretter og industri mot teknologileverandører, samt mellom bonde, oppdretter og industri mot det offentlige. Situasjonen blir også uklar da enkelte aktører ­definerer eierskapet til data inn i avtaler om bruk av produkter og tjenester, samt knytter dette kommersielt til andre forhold enn selve dataflyten og prosesseringen av data. Det har i årtier vært delt store mengder data i landbruket, i stor grad ut fra bondens interesser basert på «uformelle avtaler og fair play». I en verden hvor dataene både enkeltvis og ikke minst aggregert får større og større verdi utvikles det raskt ulike forretningsmodeller, som også bidrar til et uklart landskap og til at nye maktforhold kan etableres. Dette skaper behov for både avklaring av prinsipper, strategier og etablering av formelle avtaler knyttet til eierskap og bruk av data.

Omfattende samarbeid i gang

Å avklare, i alle fall på overordnet nivå, hvem som eier hvilke data på ulike stadier langs verdikjeden har vært en sentral oppgave for prosjektet. Det er i prosjektet tatt utgangspunkt i 3 temaområder knyttet til eierskap til ulike data;

1. Beslutningsstøttedata, eierskap spesielt for bonden og opp­dretteren.

2. Bærekraftsdata, eierskap ­spesielt for offentlige og private aktører i næringene.

3. Produktinformasjonsdata, eierskap langs verdikjedene.

Selv om overordnete prinsipper for eierskap til data er trukket opp gjennom utredningsprosjektet er det behov for mer detaljerte avklaringer, utvikling av felles ­retningslinjer, bransjestander, utvikling av lovverk og standard avtaler knyttet til eierskap til data. Arbeidet videreføres både enkeltvis i landbruks- og sjømatnæringa samt i samarbeid mellom næringene via offentlig privat sektorutviklingssamarbeid i begge næringene (OPS Landbruk og OPS Sjømat). Dette ut fra forretningsmessige interesser hos ulike aktører samt for å bidra til at norsk landbruks- og sjømatnær­ing kan øke sin konkurranseevne og verdiskaping gjennom digi­talisering, bruk av teknologi og deling av data for effektivisering, innovasjon og kunnskapsut­vikling.

Felles interesser hos bonden, oppdretteren og i industrien

Bonden, oppdretteren og industrien i både landbruks- og sjømatnæringa har mange felles interesser knyttet til eierskap til og forvaltning av data opp mot tekno­logileverandører, det offentlige, markedet og forbrukerne. Bond­ens bedrifts- og personverninteresser, konkurransemessige forhold mellom leverandører og foredlingsindustri samt næringas ­felles interesser for økt konkurransekraft må balanseres opp mot det offentliges behov og samfunnets interesser knyttet til tilgang til data. Klart definert eierskap til data vil framover være med å påvirke maktforhold langs verdikjedene, forholdet mellom næring og stat samt ikke minst gi grunnlag for økt verdiskaping og innovasjon gjennom deling av data og bruk av ny teknologi i produksjonen av varer og tjenester.

Det er viktig at bondens og industriens interesser ivaretas av næringa i fellesskap. Sjømat­næringa, spesielt havbrukssiden og oppdretteren, vil være en god og relevant samarbeidspartner også i det videre arbeidet. I neste artikkel vil vi se nærmere på hvilke tiltak næringene kan ta tak i for å klargjøre og sikre forvaltningen av eierskapet til landbruks- og havbruksdata ytterligere.