Ikke tatt høyde for pandemi

I en byggeprosess ser man for seg mange mulige årsaker til forsinkelser. Vi hadde også tenkt igjennom dette, men ikke tatt høyde for en pandemi. En erfaring som kanskje også har vært nyttig på noen måter. Vi kan ikke si at vi har vært mye berørt av dette, men vi har hatt de samme restriksjonene her som i resten av landet. Jeg har en mann som jobber med lakseoppdrett, og ei datter som jobber i smoltanlegg, så vi har alle gått på jobb som vanlig. Så er det vel sånn at spredt bosetting også har sine fordeler. Fjellovergangene har dessuten vært stengt veldig mye denne vinteren/våren, dermed har vi hatt naturlig karantene. Vi fikk også erfare virkningen av den mye omtalte «søringkarantenen» og innstilte fly, da våre to sønner som bor på Østlandet, ikke kunne komme heim til påske. I forbindelse med mitt verv i Bondelaget har jeg spart mye reisetid, da alle møter har blitt gjennomført via Skype eller Teams. Det har fungert utrolig greit. Det har gjort at jeg har fått mere tid her hjemme, noe som absolutt har vært en fordel akkurat i år. Må vel innrømme at jeg begynner å savne det å reise ut og møte folk også, men det blir det nok ikke noe av før til høsten.

Robotmonteringa forsinka på grunn av korona

Vi var tross alt heldige som hadde fjøset ferdig og klart til bruk. Men roboten var ikke helt ferdigmontert. Sist skrev jeg at vi håpet å være i gang i slutten av februar. Vi var i god rute til å komme i gang i begynnelsen av mars, men siste del av robotmonteringa ble ytterligere seks uker forsinka på grunn av korona.

Vi har hatt mange kalvinger i mars og april, og dette gjorde at de fleste kalva i gammelfjøset. Vi greide oss fint med at vi flytta kviger og sinkyr over i nyfjøset, melka kyr og stelte kalver i gammelfjøset. Dette medførte en del ekstra arbeid, så vi er veldig glade for å være godt i gang i nyfjøset nå. I slutten av april fikk vi kjørt i gang roboten og flytta om på nesten alle dyra. Robotmelkinga har gått svært bra. Det var litt krevende i starten. Det er ikke bare enkelt for kyrne å gå rett fra bås til robot, men etter 3–4 dager gikk omtrent alle frivillig inn. Dette ble mye mer interessant enn jeg hadde trodd. Det føles bra at vi kan optimalisere fôringa mye bedre enn før. Det er også spennende å følge med på melkemengdene og registrere at den har økt betydelig. Samtidig er dyra rolige og virker fornøyde.

Enklere arbeidsdag

Arbeidsdagen i fjøset er betraktelig enklere, og det er veldig kjekt å se at dyra trives og at alt ser ut til å fungere. Sjøl har jeg brukt litt tid på å få inn nye arbeidsrutiner. Det føltes veldig rart å ikke skulle melke. Jeg måtte stoppe opp og tenke gjennom om jeg hadde gjort alt jeg skulle, det føltes som om jeg hadde glemt noe. Det kan virke som om jeg trengte lenger tilvenningstid enn kyrne.

Siden fjøset er såpass lite, og vi har spaltegulv, tenkte jeg at vi skulle greie oss uten skraperobot. Det var muligens ikke det klokeste valget. Det er mye arbeid med skraping, og det blir for mye skit (syns jeg). Så den skraperoboten står allerede høyt på ønskelista!

Folk kjøper mer melk

Det har kommet noe positivt ut av koronatida også. Folk lager mer mat hjemme og kjøper mer melk! Forholdstallet har økt en gang, og vil sannsynligvis øke ytterligere. Det passer oss bra, ettersom det ser ut til at vi kan øke produksjonen en god del. Jeg håper selvfølgelig også at det norske folk har fått opp øynene for at vi trenger landbruk og matproduksjon over hele landet. Og at de fortsetter å drikke mere melk!

Bare to kvoter solgt i Finnmark

Nå sitter vi også på fasiten når det gjelder oppkjøp av kvoter i forbindelse med nedskaleringa. Finnmarksbøndene er ikke særlig villige til å selge melkekvotene sine. Bare to kvoter blir solgt, og vi selger ikke vår andel av de 40 millioner literne. Vi har diskutert hva som er årsaken til dette. Tror det er litt sammensatt. Men den som avslutter melkeproduksjonen her i Finnmark har ikke mange alternative muligheter til videre drift på gården, og det vil ofte resultere i et nedlagt gårdsbruk. Ofte er også avstandene store, så jorda blir liggende brakk. Et gårdsbruk med melkeproduksjon kan være en stor del av næringsaktiviteten i ei bygd. Dette kan nok gjøre at det føles ekstra vanskelig å skulle legge ned produksjonen. Det får konsekvenser for mange. Dette var i hvert fall en av årsakene til at vi valgte å bygge nytt fjøs og satse videre. Vi har også gjennomsnittlig ganske store kvoter i Finnmark, det vil si at vi har gjort mye på struktur allerede. Det har resultert i at vi har stor andel løsdriftsfjøs, og mange som har investert for framtida. Vi er ikke mange melkeprodusenter (under 100), men jeg syns vi har en positiv driv og et godt fagmiljø, til tross for store avstander. Det er viktig å heie litt på hverandre. Og vi synes selvfølgelig det er positivt at ikke mange vil selge kvota.