Norsk fôrandel – tid for handling?

Det prates og skrives mye om soyaimport og ønsker om høyere andel norsk fôr til husdyra våre, men det virker som det skorter litt på gjennomføringsevnen. Hvis kursen ikke legges om tyder alt på at utviklingen med økende avdrått og redusert norskandel i kraftfôret til mjølkekua bare vil fortsette.

Styret i Tine har gitt marsordre i retning et langsiktig mål om at fôret til norske mjølkekyr skal være produsert i Norge. Det vises til at bruk av mer norske fôrressurser styrker legitimiteten til norsk melkeproduksjon og at det vil være mer bærekraftig. Tine mener også at norskandelen kan økes betydelig uten dramatiske konse­kvenser for ytelse eller produksjonsfordeling.

I Norges Bondelag har ei arbeidsgruppe presentert rapporten Hvordan øke norskandelen i fôret? Rapporten peker på en rekke mulige virkemidler som kan bidra til økt bruk av norske fôrressurser. Imidlertid mangler klare prioriteringer i skogen av mulige tiltak. Bondelaget flagget målet om minst 85 prosent norskandel i den nylige høringen om jordbruksavtalen i Stortinget. Målet ble vedtatt på årsmøtet tilbake i 2015 og skal være nådd innen 2025. Når norskandelen i dag ligger i overkant av 80 prosent er ikke målet veldig offensivt, selv om det sies at målet på sikt er opp mot 100 prosent.

Bruk av mer norske fôrressurser styrker legitimiteten til norsk ­melkeproduksjon

Økte avlinger og bedre kvalitet på grovfôret er en viktig forutsetning for å øke andelen norsk fôr. Dette var også målet for Grovfôr 2020, men til tross for mye bra arbeid lyktes en ikke med å snu noen trender verken når det gjelder avlingsnivå, kvalitet eller andel grovfôr i fôrrasjonen. Etter ­prosjektet ble avsluttet virker det også som det brede samarbeidet på tvers av organisasjoner om framgang i grovfôrdyrkinga er skrinlagt.

Vi tror det vil være krevende å redusere importen av råvarer til kraftfôret uten å sette avdrått og kraftfôrpris på dagsorden. Høy avdrått krever mer «høyoktanfôr», og det betyr kraftfôr med mindre norske fôrvarer. Selv om de fleste klarer å produsere grovfôret billigere enn det koster å fylle ­kraftfôrsiloen, er prisdifferansen tydeligvis ikke stor nok. Noe kan hentes på effektivisering av grovfôrproduksjonen, men spørsmålet er om vi kommer utenom økt pris på kraftfôr. Differensierte kraftfôrpriser til de ulike dyreslaga er en mulighet. Merprisen på kraftfôr til storfe kan tenkes tilbakeført i form av økte tilskudd til grovfôr og beite.

Hvis avdråttsutviklingen skal dempes eller snus må de bli økonomisk lønnsomt å produsere kvota med litt flere kyr enn i dag. Dit kommer vi ikke uten at virkemidlene vris slik at det er mye og godt grovfôr og utnytting av beiteressursene som gir overskudd på bunnlinja framfor kg melk pr. ku.

Mye peker i retning av at bruk av norske fôr­ressurser vil få økende betydning for legitimiteten til norsk mjølk- og storfekjøttproduksjon i ­framtida. Vi vil advare mot å tro at det er mulig å snekre sammen et budskap som skaper ­for­ståelse hos norske forbrukere for at vi må importere soya fra Brasil for å produsere melk og ­storfekjøtt.

Tilliten norske forbrukere har til norsk mat­­-p­rod­uksjon har økt under koronakrisen. Vi må pleie denne tilliten framover slik at forbruks­økningen ikke bare blir et kortvarig blaff. Da hadde timingen vært perfekt for at ei samlet næring lanserte en forpliktende og tidfestet ­målsetting om 100 prosent norsk fôr til norske kyr. Vi må passe oss så vi ikke blir som Peer Gynt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.»