Bruk av beite sen sommer og høst
Beitegras er billig fôr og positiv profilering av næringa, men utfordringen er jevn næringstilførsel til høgtytende kyr.
Sigurd Hansmoen på Tynset demonstrerer beitemåler. Foto: Paula Merethe Brekken
Behovet for melk til industrien er høyt nå og en bør søke å utnytte beitene utover sensommer og høst samtidig som melkeproduksjonen opprettholdes. Denne artikkelen tar opp noen av utfordringene man kan møte i løpet av beitesesongen og hva man kan gjøre for å redusere disse.
Arealbehov
Noe av det viktigste er å danne seg et bilde av dersom man skal utnytte beitet best mulig er beitearealets produksjon av gras og opptaket av beitegras hos dyra som bruker beitet. Generelt vil tettheten i graset reduseres utover sommeren, og kua må beite mer for å få i seg samme mengde gras enn tidlig på sommeren. Beiteopptaket har derfor lett for å gå ned dersom ikke arealtilgangen økes. En generell regel for arealkrav tidlig på sommeren er 1 dekar per ku, mens i juli og august trengs 2–3 dekar for å få samme mengde beitegras. Det må være en balanse mellom grasveksten og kyrnes grasopptak som krever at man må ta utgangspunkt i både beitets og kuas produksjon. Figur 1 viser en rekke faktorer som kan være begrensende for kyrnes produksjon i en beitesituasjon. Grasveksten er underlagt klimatiske variasjoner slik at den både på kort og lang sikt er utfordrende å forutsi. Videre er det under praktiske forhold vanskelig å registrere både grasvekst og kyrnes grasopptak.
Måle grasmengde
Godt beite med jevn og god kvalitet krever jevnlig stell for å unngå problemer med enten for lite eller for mye beitegras. Man bør derfor gå gjennom beitet ofte (minst 1 gang i uka) og måle mengden gras. Grasmengden kan måles på flere måter. En måte er å bruke en platemåler (se bilde). En platemåler er enkelt forklart ei rund plate med en sentrert pinne med manuell eller elektronisk måleskala. Ved å sette pinnen i bakken vil graset på målepunktet løfte plata og man kan lese av grashøyde (måleren tar også hensyn til grastetthet). Grasmengden måles flere plasser i beitet og grasets gjennomsnittshøyde regnes ut manuelt eller automatisk, avhengig av type måler. Deretter trekkes ønska lengde på graset ved slutt beiting fra.
Eksempler på utregning
Eksempelvis måles en gjennomsnittlig grashøyde på 12 cm (mål for både grashøyde og -tetthet) og det ønskes at graset skal være 5 cm langt etter beiting. Differansen på 7 cm multipliseres med mengde TS (tørrstoff) pr. cm, og man får tilgjengelig mengde gras pr. dekar (for eksempel: 7 cm * 25 kg TS/cm = 175 kg TS/dekar). Elektroniske varianter finnes både med og uten GPS, som registrerer og regner ut alt automatisk, før dataene vises på enten app eller PC. En platemåler koster ikke all verden, og kan fint deles med naboen. En annen metode er å lage ei ramme på 50 * 50 cm som man legger i graset og klipper graset inni ramma ned til en ønsket graslengde ved slutt beiting. Tilgjengelig tørrstoffavling finnes ved å ta vekta av graset (kg) * TS-prosent * 4 000 = kg TS pr. dekar (det er 4 000 ruter à 50*50 cm pr. dekar). Tørrstoffprosent kan finnes ved å veie graset før og etter tørking i stekeovn, mikrobølgeovn eller andre egnede hjelpemidler. Etter hvert som man får erfaring med disse (eller andre) metodene blir det også enklere å vurdere beitet rent visuelt ved å gå gjennom det. Ta gjerne kontakt med en rådgiver for å få hjelp til dette.
Figur 1. Variabler som påvirker kuas melkeproduksjon på beite.
Måle fôropptak på beite
Kyrnes grasopptak er atskillig mer utfordrende å måle, og for enkeltkyr er det nesten umulig uten avansert forskningsutstyr. Derfor regner man ofte et gjennomsnittsopptak pr. ku basert på hva hele besetninga eter. Metodene nevnt over kan da benyttes ved å ta en ekstra måling av grasmengde etter avbeiting og regne ut den faktiske differansen. En annen metode er å benytte baklengs beregning i for eksempel i Tine OptiFôr. Da legger man inn melkeytelse, kraftfôrmengde, samt eventuelt annet tilskuddsfôr som fast fôrmengde mens beitegras kan optimeres. Da blir beiteopptaket beregna som differansen mellom energibehovet og energien tilført gjennom andre fôrmidler.
Faktorer som påvirker melkeproduksjonen ved beiting
Melkeproduksjonen påvirkes av en rekke faktorer. Disse faktorene kan deles opp i forhold knyttet til beitet, kua, eller tilskuddsfôret. Eksempler kan være tilgjengelig grasmengde og grasopptak på beite, blad/stengelforhold og energikonsentrasjon i graset, og mengde og energikonsentrasjon i tilskuddsfôr. Kuas energibalanse vil også spille en rolle. Det er viktig å huske på at mange av disse faktorene påvirkes av hverandre. For eksempel kan tilskuddsfôr påvirke beiteopptaket, enten via kuas regulering av fôropptak eller ved innflytelse på kuas eteatferd. Utnyttelsen av opptatt fôr kan også påvirkes av en ugunstig sammensetning av totalrasjonen, som lavt strukturinnhold eller for mye protein.
Tilskuddsfôr
Tilskuddsfôret kan deles opp i to hovedgrupper. Konsentrert fôr som korn og kraftfôr, og strukturrikt fôr som surfôr og høy. Disse har vesentlig forskjellig effekt på samlet tørrstoffopptak. Nesten alle forsøk med strukturrikt suppleringsfôr gitt sammen med beitegras har resultert i et lavere energiopptak, med noen få unntak for maissurfôr. Målet med strukturfôret er å dekke kuas behov for fiber til drøvtygginga. For lite fiber vil ofte gi dårligere utnyttelse av næringsstoffene i vomma. Tilskudd av fiber vil da øke fôrutnyttelsen som igjen kan virke positivt på mjølkeproduksjonen og fettprosenten i mjølka. Blaut gjødsel er typisk tegn på for lite fiber. Supplering med konsentrert fôr gir typisk økt energiopptak. Substitusjonseffekten gjelder også på beite, og effekten av tilskuddsfôret øker utover sesongen når beitekvaliteten og -tilbudet reduseres. Overdreven tilskuddsfôring (særlig i første halvdel av beitesesongen) kan derfor redusere beiteopptaket.
Protein
Beitegras er ofte rikt på protein og proteinet har også en høy nedbrytingsgrad i vom. Samtidig er innholdet av lettløselige karbohydrater lavt. Dermed kan det bli en beregnet underforsyning av AAT i rasjonen som man normalt skulle forvente at påvirket melkeproduksjonen negativt. I danske produksjonsforsøk på beite har man likevel ofte ikke funnet effekt på melkeproduksjonen av å gi tilskuddsfôr med stigende innhold av AAT. I de forsøkene man fant effekt var det ofte på vår/tidlig sommer og kyr som var tidlig i laktasjonen. Forsøkene konkluderte med at det for tilskuddsfôret er vide rammer for innhold av AAT/PBV, mens det må tas hensyn til den samlede fôrrasjonens innhold av lettomsettelige karbohydrater for å unngå negativ innflytelse på kyrnes melkeproduksjon. Forholdet mellom protein og karbohydrater i rasjonen kan man lese ut av ureaverdiene på tanklappen. Blir ureaverdien lav over tid bør man skifte til et kraftfôr med høyere PBV.
God utnyttelse av beitearealet bør baseres på et styingssystem hvor planlegging, måling, og kontroll tar hensyn til de viktigste variasjonene. Foto: Oddfrid Vange Bergfjord
Planlegging og styring av beitinga
Det er svært utfordrende lage fôrplaner som skal passe gjennom hele beiteperioden. Derfor bør en hensiktsmessig utnyttelse av beitearealet baseres på et styringssystem hvor planlegging, måling, og kontroll tar hensyn til de viktigste utfordringene. Grasveksten og -arealet varierer gjennom beitesesongen, og det kan også være betydelige årlige variasjoner i vekstbetingelsene. Planlegginga bør derfor ikke være unødvendig detaljert, men heller ha karakter som en bevisstgjøring av typen «hva gjør jeg hvis …» og så videre. Det viktigste elementet er å ha alternative planer for arealbenyttelse, og ikke minst bruk av tilskuddsfôr (grovfôr, kraftfôr, andre fôrmidler) når grasveksten, graskvaliteten og/eller grastilgangen avviker fra det som ligger i planen. Slik kan man hele tiden foreta justeringer i grasutnyttelsen i vekstperioden samtidig som melkeproduksjonen opprettholdes best mulig. Planene bør ta høyde for ± 20 prosent i daglig grasvekst. Er beitearealet utsatt for tørke/for mye regn, er dette også noe som bør tas hensyn til i planene slik at man er forberedt på perioder med innefôring eller supplering utendørs. Husk også at kyrne bør ha tilgang på rikelig med rent vann på beitet. Mjølka består tross alt av nesten 90 prosent vann. Mjølkekyr trenger minimum tre liter vann pr. liter mjølk de produserer.