Innavlskontroll med Geno avlsplan
Innavlskontrollen i Geno avlsplan blir enda strengere, og ved å inkludere stamtavlebasert slektskap reduseres risikoen for innavl hos dyr som ikke er genotypet.
Avlskonsulent i Geno
anne.guro.larsgard@geno.no
Forsker i Geno
Cecilie.Odegard@geno.no
Avdelingsleder i Geno
havard.melbo.tajet@geno.no
Innavl er definert som sannsynligheten for at to gener i et genpar hos et dyr har identisk opphav. Det vil si at gener stammer fra det samme foreldredyret i stamtavla. I en populasjon hvor det er seleksjon av avlsdyr, vil det alltid være en viss innavlsøkning.
Viktig med stålkontroll
Det er flere grunner til at det er viktig å ha stålkontroll på innavlsutviklingen i NRF. Dersom innavlsgraden øker betydelig, reduseres den avlsmessige variasjonen, og den framtidige muligheten for å drive avlsarbeid avtar. Dette vil skje dersom antall eliteokser og oksemødre (embryomødre) blir for lavt, eller at det rekrutteres for mange nye avlsdyr med samme mor eller far. Med genomisk seleksjon, og med sterkere seleksjon av oksemødre er det satt inn ekstra ressurser på å overvåke og kontrollere dette svært godt.
Innavl på individnivå
Innavla dyr har i de aller fleste tilfellene lavere prestasjoner enn dyr som ikke er innavla. Det gjelder både i forhold til produksjon, fruktbarhet og helse. NRF-dyr med kjent mor og far som er genotypet får beregnet innavlsgraden sin. Dermed er det mulig å se hvordan innavl påvirker ulike egenskaper.
Det er beregnet at avkom av halvsøskenparing (12,5 prosent innavl) produserer omkring 200 kg mindre mjølk innenfor en 305 dagers laktasjon. Tilsvarende vil dyr som er 6,25 prosent innavla produsere 100 kg mindre mjølk. Det betyr at det også er viktig å holde innavlsgraden nede på enkeltdyr. Vi må anta at prestasjonene på de fleste egenskaper reduseres på denne måten.
Slik kontrollerer Geno avlsplan innavl
Genotypa dyr
Den nye versjonen av Geno avlsplan har hatt presis kontroll på slektskapet mellom okse og ku dersom kviga/kua er genotypet. For genotypa dyr blir det aldri valgt inn en okse som har et genomisk slektskapet som er over et gitt nivå (8 prosent fram til nå). Dette er en forsikring som er en svært verdifull tilleggsgevinst ved det å genotype dyra sine. Fra mai vil vi stramme dette nivået ytterligere (til 5 prosent). Et slikt krav vil også i stor grad påvirke hvor mye de ulike eliteoksene vil bli brukt, og med det redusere bruksomfanget på dem som har størst likheter i stamtavle med de kvigene/kyrne som nå er aktive i den norske NRF-populasjonen.
Ikke-genotypa dyr
Fremdeles er det slik at hovedandelen av kvigene/kyrne ikke er genotypa. For slike har det inntil nå kun vært en test på at kua og oksen ikke skal ha samme far (halvsøsken). Dersom det finnes flere felles forfedre i stamtavla til kua og oksen, kan dyr være nært beslektet uten at kua og oksen har samme far. Dette har det da ikke blitt tatt hensyn til. Dette vil nå bli endret ved å inkludere stamtavlebasert slektskap mellom kviga/kua og oksene som er i bruk. Dette beregnes ved å inkludere stamtavleinformasjon så langt tilbake som det finnes slektskapsinformasjon på dyret. For der fleste dyr i NRF-populasjonen vil dette si helt tilbake til før 1970. Maksimumsnivået på det stamtavlebaserte slektskapet vil være det samme som for det genomiske slektskapet (5 prosent). Dette er en betydelig forbedring av kravet når det gjelder de ikke-genotypa dyrene, samtidig som det gir en bedre kontroll på innavlsøkningen i populasjonen. Likevel vil det ikke være en like nøyaktig test som det man får tilgang på når man genotyper dyrene sine, og med det får beregnet det sanne slektskapet mellom dyr. Dette er et godt argument for også å genotype voksne dyr og ikke bare kviger.
Feil i stamtavle oppdages med genotyping
Dersom det forekommer feil i stamtavla, vil det kun bli oppdaget dersom kua er genotypet. For ikke-genotypa dyr vil dette være en risiko for innavl på enkeltdyr.
Denne nye testen vil bli tatt i bruk med det nye eliteokseutvalget som blir tilgjengelig i mai/juni.