Utslippene har ikke gått ned

Klimagassutslippene er nesten like store i dag som de var i 1990, ifølge Statistisk Sentralbyrå sine tabeller. Sannheten er at siden 1990 har norske klimagassutslipp økt med 1,1 prosent fra norsk ­territorium, samtidig som klima­gassutslipp fra jordbruket har falt med 5,3 prosent. Jordbruket står for cirka 8 prosent av de årlige ­klimagassutslippene. I dette regn­skapet er ikke «inntektssiden» i utslippsregnskapet tatt med, kun lagring av karbon i skog.

Landbruket spiller en viktig rolle i karbonkretsløpet. Det er store kunnskapshull om potensialet for karbonbinding i jord og spesielt i hvilken grad karbonbinding kan stimuleres av beite, især natur­beitemark.

Karbon i jord, i nord

Totalt inneholder jord og vegetasjon om lag tre ganger så mye karbon som atmosfæren. Det er store forskjeller mellom de ulike klimasonene i verden når det ­gjelder karbonlagring i vegetasjon og jord. Mesteparten av karbonet i vegetasjonen er lagret i skog, spesielt i tropisk skog, mens ­mesteparten av jordkarbonet er lagret i nordlige og tempererte soner både i grasmark og skog. Figur 1 oppsummerer kunnskap om jordkarbonlager i vegetasjon og jord i ulike deler av verden i 1999.

Grasmark lagrer karbon i jordsmonnet

Lagring av karbon i jord er av­­hengig av en rekke forhold. ­Lagring av karbon skjer i bio­massen både over og under jorda. Jo større ­biomasse det er, desto mer karbon blir tatt opp og lagret. Gras har største delen av sin ­biomasse under jorda, og i grasmark lagres karbonet i jords­monnet (noe som er lite synlig og ofte glemmes).

Det biologiske mangfoldet av mikroorganismer i jorda er viktig for opptak av klimagasser i naturbeitemark. Der det er stort mangfold av plantearter, som i natur­beitemark, er det også høyt ­bio­logisk mangfold i jorda. Mye av dette kan forsvinne ved tilførsel av gjødsel.

Omfattende ekstensivt beite kan være et potensielt klimatiltak

Beite fører til økt karbonlagring

Det er gjort en rekke studier i andre land i Europa som tyder på at beitebruk fører til økt lagring av karbon i beitemark, og at omfattende ekstensivt beite kan være et potensielt klimatiltak. Med godt gjennomførte beiteregimer kan husdyrbruk bidra til lagring av klimagasser i jorda, og at karbon lagres mye dypere nede i jorda i beitemark enn tidligere antatt.

For å vurdere hvordan resultater fra disse studiene kan anvendes for norske forhold, er det viktig å se nærmere på karbonlagring i naturbeitemark og utmarksbeite. Det er stort behov for mer kunnskap om situasjonen i Norge; et land som har mange ulike jord­typer, som strekker seg over flere klimasoner, og hvor 45 prosent av arealet kan utnyttes som beitemark. Beite på naturbeitemark kan både stimulere karbonlagring, opprettholde biologisk mangfold, bidra til framtidig matsikkerhet, og styrke grunnlaget for andre økosystemtjenester.

Albedoeffekt av beiting

Husdyrbruk vil fortsatt være viktig framover for å imøtekomme økende etterspørsel etter mat­varer i en tid hvor klimaendringene truer matproduksjonen over store deler av verden. Naturbeitemark vil aldri gå tom for ressurser hvis den skjøttes riktig. Sau og storfe som beiter i utmarka fra mai til september påvirker, oftest positivt, graset, blomstene, sopprøtter og de «metanspisende» bakteriene som lever i jorda. Samtidig holder beitedyra landskapet åpent slik at solenergien som stråler inn også reflekteres ut igjen (albedoeffekten), spesielt vinterstid med snødekke.

Husdyr nødvendig for matforsyningen

Husdyrhold basert på drøvtyggere er særlig effektivt for å utnytte ressurser som ellers ikke kan ­brukes til menneskemat. Husdyrbruk er nødvendig for å dekke etterspørsel etter matvarer og gi mulighet for et allsidig kosthold. Utmarksbeite er viktig for å opprettholde matforsyningen i framtida. Beitemark brukes ofte som et samlebegrep for mange forskjellige vegetasjonstyper og ­kulturmarker; fra tilsådd, gjødslet kulturbeite til gammelt, tradisjonelt drevet beite, som vi betegner naturbeitemark.

Trekk ikke forhastede konklusjoner

Tilpasning av jordbrukets produksjonssystemer til klima- og miljømessige variasjoner, og med mindre bruk av eksterne innsatsfaktorer, kan være av fundamental betydning for bærekraftig matproduksjon og matsikkerhet i Norge. Det er i dag ikke grunn til å trekke forhastede konklusjoner om klimatiltak som svekker drøvtyggernes unike evner til å utnytte arealer vi ikke kan dyrke menneskemat på.