Historie med sommermjølk

Bjørnhild har vokst opp med fokus på sommermjølk på hjemgården på Dovre. Da løsdriftfjøset ble bygd i 2000 var det naturlig å bruke dyrka mark rundt fjøset til stor produksjon. Bjørn derimot har på sin gård i Lom vokst opp med sommerfri, og sinku i fjellet. Da han tok over så han mulig­heten til å utvide produksjonen med mer og mindre jamn kalving ­gjennom året. Logistikk var noe de jobbet mye med, da kvota etter hvert ble stor i forhold til antall båsplasser. Med 23 båsplasser og 180 000 liter i kvote var det behov for å tenke strategisk.

Melkeproduksjonen på to gårder slås sammen

Nå slås melkeproduksjonen på de to gårdene sammen, og på Dovre er de to i full gang med å bygge ut løsdriftsavdelingen for å gi mer plass til primært hunndyr. I sommer har de levert 170 000 liter til beste pris - pristillegget er på 1 kr per liter i sone Fjord og fjell. I sommer har de hatt «såmmårssamdrift»- en stor takk til den ­rådgiveren som tipset brukerparet om muligheten. Det har forenklet så mye under bygging. Tilvenning fra bås til robotmjølking av Bjørn sin besetning har gått over all ­forventing. Beitearealet er på 55 dekar, 35 dekar er rug-/raigrasbeite, men det resterende er eng. Inne er det tilleggsfôring med tørr førsteslått. Brukerparet bruker gjerne rådgivere for å få hjelp til oppgaver de ikke har nok kompetanse på.

— Det å ha rådgivere med lokal forankring som kjenner forutsetningene, ja det er kanskje undervurdert, sier Bjørnhild.

Fjøsloggene viser at de ligger godt an til måloppnåelse med om lag 40 prosent av mjølka til beste pris også i 2020, så inseminer­ingsarbeidet har gått bra til tross for en travel sommer med bygging.

Slår i hop kvotene

Nå bygger de på fjøset på Vigerust for å huse begge kvotene. De syns de har møtt stor forståelse og stor velvilje på de lokale landbrukskontorene og hos Landbruksdirektoratet. De satser på et «low cost»-­prosjekt. Fjøset er ­tegnet av brukerparet, og de ­bygger på i forlengelsen av eksisterende fjøs. Påbygget er på 350 kvadratmeter med flere liggebåser og fôrsentral. De ønsker å bygge så kostnadseffektivt som mulig og prosjektet skal komme på under 4 millioner kroner. De har kjøpt brukt båsinnredning, men alle båsmattene er nye. De ønsker ikke å gå på akkord med liggekomforten. Roboten blir ikke flyttet i denne omgang. De bygger i tre, og det har utløst ekstra tilskudd. Det er ikke noe krav om massivtre, og de ­bygger rett og slett i vanlig bindings­verk. Tre som materiale er et bevisst valg. Lokalklimaet kan ha et spenn fra 35 grader pluss til 35 grader minus. Da er det mange ­fordeler med tre, så tre er et naturlig valg for brukerparet. Eierskap til prosjektet er noe de fremhever som et stort pluss.

Det å være to

Det å ville det samme, stå i lag og glede seg over en felles arbeidshverdag, det gjør at det unge paret tåler stor arbeidsmengde. Det å ikke kreve noe klart skille mellom arbeid og fritid, det å kombinere tilsyn av dyr med ­fjelltur, ja det er fullt mulig. På mitt spørsmål om hva som er driv­kraften svarer de to:

— Stolthet over å sørge for mat på bordet, levende bygder, det å være en del av noe større. En arbeidshverdag som har klar mening. Å være bonde er lang­siktig, vi ser resultatene etter hvert. Det er ingen å legge skylda på. Hva er vel bedre enn å høre regnet i takrenna på «måråsida» og vite at det var nødvendig å presse rundballer til langt over midnatt. Og ikke minst komme hjem til røttene etter noen år ute. Den generasjonen som tar over nå vil så mye. Vi konkurrerer litt og gir hverandre råd i neste sekund. Det å være en del av et så aktivt miljø er artig og utfordrende. Å ha et fag­miljø, et fellesskap som vil hverandre vel, det er kanskje det aller viktigste.

Arvet arbeidsglede

Det å ha evnen til å glede seg over å få unna arbeidet og å glede seg over at de ulike arbeidsoppgavene er kanskje en undervurdert faktor. Begge har de vokst opp med lange arbeidsdager og lært at det gjelder å legge opp arbeidet klokt. Det å skaffe seg små pusterom i hverdagen og ­gleden ved å prestere.

Begge nyter de godt av kårfolk som liker å jobbe. På gården i Lom skal det fortsatt produseres kjøtt og ikke minst grovfôr. De er begge glad for at de har NRF-kyr som gir bra med kjøtt i tillegg til mjølk. Vårkalving gir og muligheter for å levere slaktemodne okser til den beste prisen. Når NRF har en tilvekst på over 600 gram og ­klassifiseres i O+, ja da blir det et bra dekningsbidrag.

Hemmeligheten ligger i kalvestell

Kalvefôringa på Vigerust, ja den er raus. Bjørnhild viser stolt fram ­bingen med hjemmesnekrede ­liggebåser for småkviger etter det nye kalvefôringsregimet. Kalvene får rett og slett søt mjølk etter appetitt i kalve­fôringsautomat. Kalvemjølka går på egen mjølkeledning fra roboten til kalve­mjølkstanken med kjøling og røring. Hver uke vaskes tanken ned med syre eller kombi. Tanken reingjøres med kost, slik at her er det full kontroll. De har montert på en tidsbryter slik at de har kontroll på kjøl­inga når det er lite mjølk på tanken.

Kalvene drikker helt opp mot 12 liter per døgn, og er trillrunde mette og fornøyde.

I hele melkefôringsperioden på 60 dager får kalvene i tillegg fri tilgang på vann, godt grovfôr og kalvekraftfôr. Og de observerer at kalvene starter tidlig å teste ut fast føde - både trigget av nysgjerrighet for det omkring seg, men også at de lærer av de andre kalvene i den store fellesbingen.

Nedtrapping over 15 dager

Nedtrapping av melk skjer gradvis over 15 dager, og når de er ferdige flyttes de over i binge med liggepall og etter hvert ­liggebås. Det at de får mer eller mindre fri mengde melk har resultert i et rolig miljø i bingen, svært lite suging eller masing i automaten, og avvenningen går stor sett ­ganske rolig for seg. ­Tilveksten har også økt betydelig etter at vi økte til 12 liter, med fire liter pr. fôring. Da er Bjørnhild sikker på at kalvene får drikke seg helt mette. Kalvingene skjer fortrinnsvis i ­kalvingsbinger, eller aller helst ut på beite.

Stolthet over å sørge for mat på bordet, levende bygder, det å være en del av noe større