Kjørt sæd siden 1967

Geno har tre sædruter. De går ut fra Hamar, Særheim på Klepp og Trondheim. Ordningen med sæd­rute starta i 1967. Nord-Norge fikk sin rute i 1968. Morten Jensen har kjørt den siden 2008. Før han kjørte Alfred Jensen i 30 år i strekk.

— Og det er stort sett samme ruta vi følger nå, forteller Morten Jensen. Fra å ha hatt langt over 100 seminteknikere er det nå veterinærene og bønder selv som gjennomfører inseminering.

De dyrebare dråpene er en viktig del av næringsutviklinga i ­distrikts-Norge, og sædruta er en vesentlig del av dette som ­distributør av godsakene. Når Geno-lastebilen og Morten ­Jensen står parkert ved en bensinstasjon eller ved et veikryss er det få forbipasserende som vet eller tenker på at dette møte­stedet har betydning for lønnsom drift på norske gardsbruk og ­norske distriktskommuner.

Ny teknologi

— Og dette er netthandel på sitt beste, sier Morten. — Moderne unge bønder følger med som hauken på alt som kan gi for­bedring. Det hender ikke sjelden at de melder inn spesialbestilling etter at de blant annet har studert resultater på nettet. Jeg tar med slike spesialbestillinger.

Ruteoppsettet settes opp i oktober/november hvert år. De eneste gode grunner til endringer er når det oppstår nye kommunikasjonsløsninger som bruer, tunneler og andre forhold som påvirker tidsbruken.

— Og vi står klare! sier Sigurd Johnsen.

Sigurd har 60 årskyr. Han overtok heimgården Kvæfjord i 2010 med 160 000 liter i kvote. Etter seks måneders byggetid tok han i bruk løsdriftfjøs i februar i 2013 og produserer nå 540 000 liter. Han eier 390 000 liter kvote og leier resten. Han har også 15 ammekyr av Charolais som han også inseminerer selv.

— Jeg har ikke tid til å vente på veterinæren. Med 110-120 insemineringer i året er det viktig å være så presis som mulig med brunst/inseminering. Jeg bruker mye tid i fjøset fordi jeg ønsker å ha god oversikt over det som skjer. Men med en stor gård blir det mye traktorkjøring som tar tid. Jeg har ikke tid til å vente på en veterinær som også kjører stordyrpraksis og plutselig må ut i andre oppdrag.

Det handler om lønnsomhet

Sigurd Johnsen er storfornøyd med eierinseminørkurset han fikk av Geno. Han lærte masse og med en så stor besetning har han fått mengdetrening. Etter halv­annet år føler han nå at han er ganske god. Treffprosenten var ved siste rapportering 86,9.
— Det er et godt resultat, sier Sigurd. – Ingen kyr er like og det kan gå fra ti sekund til fem minutter før jobben er gjort.

Han erkjenner at dette også dreier seg om å spare kostnader. Med så stor besetning er det mye rimeligere å inseminere selv.

Han har robot og ideelt skulle han gjerne hadde kalving spredt på flere måneder enn nå for å utnytte roboten maksimalt.

— Men det er et valg jeg må gjøre. I sommermånedene er det veldig travelt med så omfattende drift og da går roboten for halv maskin Det er ikke optimalt og noe jeg må søke å forbedre gjennom insemineringen.

Johnsen velger okse utfra at han vil ha gode melkere til den store produksjonen. Det er også viktig å ha kyr med gode jur der speneplassering passer for roboten. Det forhindrer jurtrøbbel!

Smarte løsninger

Veterinær Meike Eilertsen møter vi i hos Knut Arne Simonsen i Skånland 50 km hjemmefra.

Fra hjemstedet Kasfjord i Harstad har hun stordyrvakta i Evenes, Tjeldsund og Skånland kommuner. Hun kjører milevis hver eneste dag, og er en av de som er avhengig av at Morten Jensen på sædruta leverer på tid, humør og kvalitet.

— Og det gjør han. Vi er veldig godt fornøyde. Sædruta og Genos opplegg med bruk av internett og smarttelefonløsninger gjør arbeidet enklere og mer effektiv. Jeg rapporterer insemineringen inn i Genos nett og informasjonen er presis og rykende fersk i registeret før jeg forlater gården. Jeg ønsker ikke kontorarbeid når jeg kommer hjem om kvelden.

Meike har stordyrpraksis i kommuner med store besetninger og lange avstander. Hun forstår at det kan oppleves som uheldig om hun på ei planlagt inseminering må ta et sykebesøk først og derved ikke kan møte på gården på et ideelt klokkeslett. Samtidig er det viktig for henne å presisere at det er avgjørende i det meste av landet at veterinærene både har stordyrpraksis og inseminering.

— Vi skal også leve av dette! sier Meike. — Det er færre gårder og husdyrpopulasjonen er redusert. Som veterinærer er vi avhengig av å ha begge aktivitetene og vi anstrenger oss for å gjøre dette på en måte som er effektiv for både bonden og for oss, avslutter hun.

Hun er selvsagt opptatt av at bonden er til stede under insemineringen. I løsdriftfjøs skal bonden finne og håndtere kua slik at insemineringa går enkelt og greit. Underveis utveksler de to viktig informasjon om den aktuelle kua og om andre dyr og øvrige praktiske forhold. Det er hverdagen.