En familie på snart fem på et av landets sydligste melkebruk
Hei kjære dagbok-lesere. Dette er oss! En familie på fire, og fem i løpet av august måned. Vår familie på gården består av min samboer, Simon Andrè Simonsen (30), meg selv, Jannike Lea Nystøl (32) og våre to gutter, Brage Tobias (7) og Isak Andrè (3). Simon er 100 prosent på gården, jeg jobber 80 prosent på FK Lyngdal, og en god del her hjemme på gården.
Melkeprodusent og butikkmedarbeider i FK
jannike_nystol_@hotmail.com
Vi kjøpte gården av Simons besteforeldre i 2009. Da hadde de drevet gården i 42 år og syntes det var på tide å takke for seg i denne næringa. Svigermor har aldri lagt sin elsk på gårdslivet, og dermed har det lenge ligget i kortene at det var Simon som skulle få overta gården når tiden var inne. Jeg ble betatt av denne gårdsgutten i 2008, og flyttet i slutten av året fra Grimstad til Lindesnes sammen med Simon i en liten leilighet. Bestefar var snar, og skjønte at nå var tiden inne. Ikke mange månedene gikk før beskjeden kom; om at nå skulle gården bli Simons. Det er vel ikke til å stikke under en stol at det var både en vanvittig stor ære, men også litt skrekkblandet fryd. 20 og 22 år, uten å ha eid så mye mer en liten bil. Da var kontrasten til ansvar, gjeld og fremtidsutsiktene ganske store. Vi hoppet i det, Simon som bonde, og jeg som ansatt i butikk ved siden av. Vi har ikke angret og er stolte av yrket. I tillegg må det sies å være litt av en ære å få lov til å få denne muligheten! Det har vært opp- og nedturer, som det nok er i de fleste liv, men som selvstendig næringsdrivende kjenner man både oppturer og nedturer enda nærere på kroppen...tror jeg!
Under utvikling
Gården ble kjøpt og ei samdrift ble avviklet. Bestefar John Simonsen hadde melkekyr og kalver, mens nevøen hadde ungdyrene i et litt eldre fjøs. Nå ble det fokus på å optimalisere dagens bygninger, slik at vi skulle klare å huse både kyr, kviger og kalver her hjemme på gården. Over flere år ble det gjort ganske store investeringer i båsfjøset fra 1970. Et lite kalverom ble bygget, større melkerom og melketank ble satt inn, appetittfòringsvogn ble hengt opp, vi bygget et halvtak ute med plass til seks kalve-igloer og løa/fôrsentralen ble optimalisert med tre binger for ungdyr. Det ble tidlig fokusert på at drifta skulle bygges opp mot et mål; Nybygg innen 2020.
Planlegge for nytt bygg
Simon var sikker på at det var bonde han ville bli, og grep måtte tas for å ha ei god drift både for bonde, familieliv og dyr. Derfor var det viktig å få bygget opp både kvote og dyretall, slik at vi skulle være best mulig rusta for et nytt bygg hvor vi ikke måtte trenge å kjøpe dyr og kvote etter innflytting.
Innflytting i juni 2017
Nervene var i høyspenn, og gleden likedan! 13.juni 2017 flyttet vi inn de første kuene i nytt bygg. Dette var en milepæl som vi nok aldri vil glemme. Etter å ha jobbet time ut og time inn i ca. et år, så var dette det vi hadde jobbet frem mot. Det å se de første kuene entre dørterskelen i dette nye bygget var en utrolig snodig følelse. Og så utrolig godt! Kamera var med, og folk fulgte spent med oss både fra utsiden her hjemme, men også via livesending på Facebook-siden vår. De neste dagene gikk med til opplæring av kyr i robot, og etterhvert flytting av ungdyr. Kalvene kom til slutt.
Kort oppsummert så har vi gått fra et dyretall i det gamle fjøset på ca. 80-85 dyr med stort og smått. Melkekvota begynte på 220 000 liter, også fikk vi leid en del, slik at vi var oppe i en produksjon på ca. 300 000 liter i det gamle fjøset. Mens vi ventet på ferdigstilling av nytt fjøs leide vi ut litt av vår egen kvote, for å ikke sitte med den «tom». Vi solgte oksekalvene da vi ikke hadde plass, og hadde 38 båsplasser i selve melkefjøset.
I dag sitter vi med et dyretall på ca. 160 dyr med stort og smått. Melkekvoten er på 400 000 liter. Nå har vi plass til en del oksekalver i det nye fjøset, frem til ca. seks månders alder, og så flyttes de over i den eldre låven med tre binger for videre oppforing.
Erfaringer med bygging
Det sies at man aldri blir utlært. Og det kan jeg så gjerne si meg enig i. Noen erfaringer går raskt, og av seg selv, mens noen koster litt og må bli til underveis. Vi kan trygt si at vi er strålende fornøyde med byggeprosess og det aller meste av samarbeid. For oss var det viktig å ha med oss folk som hadde vært borti fjøsbygging tidligere, og aller helst ha samarbeidet før. Vi hadde flere byggemøter før og under fjøsbygging, slik at alle skulle holde hverandre oppdaterte og komme på banen til rett tid. Det syntes vi var svært nyttig. Prosessen har gått så å si helt knirkefritt. Det ble støpt en liten bjelke noen få cm feil, men der kunne de bare legge en til på siden av, så var problemet løst. Det er den eneste «feilen» som ble gjort under byggeprosessen. Så klage kan vi ikke! Vi har virkelig hatt hyggelige samarbeidspartnere som har vært løsningsorienterte og dyktige. Vi valgte å tegne en kontrakt med leverandørene, dette både for vår og deres sikkerhet. Skulle ting dukke opp, kunne vi vise til denne. Det er en trygghet for alle parter. Grunnarbeidet er det eneste som ikke gikk slik vi hadde tenkt, så her har vi kjent på mye lærdom. Regninga ville blitt dobbelt så stor som antatt om alt på utsiden av bygget skulle ferdigstilles slik avtalen sa. Dette er kanskje dårlig kommunikasjon i forhold til at bygget ble hovedfokus, litt lite beskjeder om kostnader og timeantall fra aktørens side? Så utsiden av fjøset får rett å slett bli til litt underveis. Vi er glade for et flott bygg!
Kjenner på presset
Det går opp og det går ned, og forhåpentligvis opp igjen, det må vi ha troa på! Et fôrår som 2018 rett etter bygging kan vi jo ikke si at passet veldig godt. Det passet nok ikke godt for noen, men vi kan jo absolutt si at dette året ikke kommer til å gå inn i minneboka over positive super-år! Alle, i alle næringer, har sine kriseår, så vi håper vårt er over for ei stund nå. Vi er klare for en flott sommer, med mye godt fôr. Det håper vi vil innfri. Det er jo Simon som er den daglige fulltidsbonden som har kontroll på dyr, robot, servicer, inseminering, avl, brunst og det som hører med. En ytterst interessert og flink kar vil jeg si. Men en kar som har blitt litt sliten! En kar som har jobbet litt for hardt og litt for mye mot målet i mange år. Alle kan jobbe mye i perioder, men å tyne seg over flere år vil man til slutt kjenne på kroppen. Litt helseproblemer i form av allergi underveis, for mye jobbing, og nå rett og slett litt arbeidslei. Det kan jeg forstå, men skulle selvfølgelig ikke ønske at det var en sannhet. Grunnen til at jeg vil nevne det er fordi at bondeyrket er et ensomt yrke til tider, selv om man møte mange hyggelige mennesker. Så ta deg selv seriøst, kjenn godt etter og ta de grep som må tas før det går på helsa løs. Vær ærlig med deg selv. Jeg vet det koster, men det er viktig. Viktig for deg og de rundt deg! Og heldigvis, bare for å si det så er ikke dagene sorte og motet helt borte, men han kjenner i periodevis på en uendelig følelse av å være arbeidslei og litt mye opptatt kun med arbeid. Og vi er nå i den posisjonen hvor vi er herre over egen arbeidsplass og ikke har økonomiske muligheter til å kjøpe seg fri en måned. Derfor er vi innstilt på at det er en vei, og det er oppover. Det går mye bedre, men det tar bare litt lengre tid å få ladet seg opp når ikke man har mulighet til å koble helt ut.
Fremtiden
Vi ser lyst og optimistisk på fremtiden. Fortsatt med mye jobb. Men etter mange år med litt for dårlig tid så håper vi på en fremgang der vi kan få enda bedre kontroll på drifta. Dyr tidlig på beite, pløye, rydde langs beiter, hugge litt ved og klippe og stelle dyr. Alt til den tiden vi ønsker å gjøre det. Det må være et fremtidsmål for oss. Få god kontroll på det vi har av dyr, jord og eiendom. Målet blir nok ikke innfridd på alt i 2019, men fremover skal det gå.
Ønsker dere, kjære lesere en riktig god sommer!