Utløp for viktig atferd

Beiting gir dessuten drøvtyggeren utløp for viktig atferd. Beitegraset utgjør ofte bare en del av fôrrasjonen på sommeren. Spesielt i fjøs med AMS er det bra å tilby godt grovfôr på fôrbrettet inne. Dette kan være positivt for å bidra til å opprettholde fôropptak og fettprosenten i mjølka, samtidig som det blir enda mer attraktivt å komme inn til mjølking.

Det finnes ulike måter å dekke kravene i forskrift om hold av storfe. Der slås det fast at storfe skal sikres mulighet for fri bevegelse og mosjon på beite i minimum åtte uker i løpet av sommerhalvåret. Det gis også mulighet for at luftegård kan benyttes dersom egnet beite ikke er tilgjengelig. I denne artikkelen vil jeg fokusere på beitet.

Fettprosent, urea og beite

Mange opplever en nedgang i fettprosenten i mjølka når man slipper dyra på beite, og i noen tilfeller blir ureainnholdet i mjølka høgt. Lav fettprosent oppstår gjerne fordi beitegras har lite struktur (NDF og iNDF) samt at fettet i plantene i stor grad er umetta. Lite struktur gir propionsyregjæring på bekostning av eddiksyregjæring og smørsyregjæring. Dette bidrar i sin tur til at det blir mindre fettproduksjon i juret, da «byggeklossene» for fettproduksjonen mangler. I ekstreme tilfeller blir fettprosenten så lav at vi kaller det en fettdepresjon (under 3,0 prosent), noe som tyder på et svært dårlig vommiljø. Høyt ureainnhold i mjølka oppstår når det blir et overskudd av nitrogen som kua må kvitte seg med. Ungt beitegras har høgt protein­innhold, og dersom ikke kraftfôrtypen har lav PBV så må levra kvitte seg med ammoniakk. Dette skjer ved omdanning til urea som skilles ut i urin og mjølk, en energikrevende prosess.

Følg med på kusignaler

Ellers gjelder det som vanlig å følge med på viktige kusignaler som vomfyllingsgrad, drøvtyggingsaktivitet og konsistensen på møkka. Når kua tygger drøv produserer hun spytt, og dette spyttet er viktig fordi det inneholder bufferstoffet natriumbikarbonat. Natriumbikarbonat er basisk og sørger for å opprettholde normal pH i vomma slik at mikrobene trives godt. Dette er grunnen til at det kan være lurt å følge med på drøvtyggingsaktiviteten. En fôrrasjon med tilstrekkelig struktur vil normalt føre til at kua tygger 55–60 ganger før hun svelger igjen. Vomfyllingsgraden kan du se på venstre side av kua (se bilde). Dersom det er litt «hult» i dette området tyder det på lavt fôropptak de siste åtte timene. Området kalles gjerne for «varseltrekanten». Gjødselkonsistensen er det alltid greit å følge med på, og det kan være utfordrende å opprettholde en normal konsistens på møkka rundt beiteslipp. Selv om ikke gjærbakst kanskje er det første som faller deg inn når du ser ei møkkruke, så er det nettopp wienerbrødet som er gullstandarden. En perfekt kuruke har form som et wienerbrød; en forhøyet kant, og søkk i midten.

Beiteatferd

For drøvtyggere er beiting en viktig atferd, og det er mye interessant man kan observere på beitet. Kyr er flokkdyr, og de liker å holde sammen med flokken sin. Man kan ofte se at dyra stort sett gjør det samme, at de beiter i samme retning og at dersom lederkua eller ei ku høyt på rangstigen beveger seg til et nytt område så følger de andre etter. Dette betyr at det må være god tilgang til de ulike ressursene som vann, fôr og egnede liggeplasser. Ellers er det de lavtrangerte dyra som blir tapere. Drøvtyggere har en ganske nøyaktig rytme på beitet der døgnet ofte deles opp i fire til fem beiteperioder med en viktig beiteperiode om morgenen og en om kvelden. Midt på dagen, og når det er som varmest så ligger de ofte og tygger drøv og hviler. Storfe bruker gjerne fire til ni timer på beiting dersom det ligger til rette for dette, og like mye tid til drøvtygging. Man kan også ofte se at noen kyr står oppreist mens de andre ligger. Dette ser man hos mange byttedyr, og det er en god strategi for å oppdage farer og få varslet resten av flokken. Liggetiden kan være så mye som ti timer per døgn også ved utegang, men de sover bare i korte perioder. Storfe foretrekker å ligge på tørre plasser som gir godt overblikk, men samtidig er skjermet for sol, vær og vind. En velopplyst inngang til ­fjøset uten ujevnheter sikrer at dyra kommer seg raskt ut og inn når det er behov for dette.

Vanntilgang på beite

Dyra skal ha tilgang på vann ute på beite. Ei ku drikker mye vann, spesielt dersom hun har en høg mjølkeproduksjon. Det er ikke uvanlig at ei mjølkeku drikker 100–120 liter vann i døgnet på sommeren. Dersom man ikke har vann lett tilgjengelig ute på beitet så vil dette raskt gå ut over mjølkeproduksjon og fôropptak. Vannkvaliteten skal også være god, og er du usikker på dette så kan det være en ide å ta vannprøver og sende til laboratorium for analyse (for eksempel Eurofins).

Mineraler og salt

Beitegras har ofte høyt innhold av kalium (30-40 gram pr. kg tørrstoff), lavt innhold av natrium (0,5-1,0 gram pr. kg tørrstoff) og lav tilgjengelighet av magnesium (5-20 prosent). Det kan også være lite selen i beitegras, men dette kompenseres av kraftfôret. Vitamininnholdet er ofte høyere i beitegras enn i surfôr. Dette gjelder spesielt A- og E-vitamin og ettersom beitegraset eksponeres for mye sol er også D-vitamininnholdet vanligvis høyt. Det anbefales å gi dyra appetittfôring med mineralblanding og saltstein i beitesesongen. Det er også mulig å legge ned en bolus på dyr før beiteslipp (spesielt aktuelt på ungdyr og sinkyr på utmarksbeite), men da bør man forsikre seg om at denne faktisk ikke gir verken overdekning (sammen med kraftfôr) eller underdekning.

Klima og karbon

Med et stort fokus på klimagassutslipp fra drøvtyggere vil antakelig beiting bli enda viktigere i framtida. Dette er fordi beiting kan bidra til å øke karbonlagringen i jorda, noe som vil føre til at nettoutslippet av klimagasser blir lavere på gården ettersom man også har lagret noe karbon i jorda. Karbonlagringen er spesielt høg i mer marginale beiter, for eksempel i såkalt naturbeitemark. Calais og medarbeidere i INRA har gjort forsøk i Frankrike som viser at man har så mye som 19 tonn CO₂ som lagres per kvadratkilometer i naturbeiter. Dette betyr at med et 100-års pådriv for utslipp av metan og lystgass så kan 70–80 prosent av utslippene oppveies med denne karbonlagringen. Men det skal nevnes at Calais påpeker at det er stor usikkerhet i anslagene for karbonlagring i europeisk grasmark og at man trenger mer forskning på dette.