Ringorm krever økt oppmerksomhet
I mer enn 15 år har ringorm vært en sjelden sjukdom hos storfe her i landet. I løpet av de siste to åra ser forekomsten ut til å ha økt betydelig og det er nødvendig å ha større oppmerksomhet på dette problemet.
Fagdirektør husdyr i Animalia
ola.nafstad@animalia.no
Ringorm er en svært smittsom soppinfeksjon i huden. Sjukdommen rammer mange husdyrarter og kan også smitte til mennesker som kommer i kontakt med soppsporene. Flere ulike sopparter kan gi ringorm, men ringorm hos storfe er normalt forårsaket av soppen Trichophyton verrucosum. Ringorm forårsaket av denne sopparten er en B-sjukdom og Mattilsynet pålegger automatisk restriksjoner på besetninger som får påvist Trichophyton verrucosum.
Det er viktig å være oppmerksom på ringorm med atypiske symptomer som bare håravfall.
Foto: Mattilsynet
Vaksine utryddet nesten ringorm
Går vi 30-40 år tilbake i tid hadde tusenvis av norske storfebesetninger ringorm og i enkelte bygder med mye fellesbeite var tilnærmet alle besetninger smittet. Omslaget kom med tilgang på en effektiv vaksine. Systematisk og langvarig vaksinering har utryddet ringorm fra store deler av landet. Ringormsporer kan overleve lenge i miljøet, på treinnredninger og lignende, derfor var langvarig vaksinering en viktig suksessfaktor.
Dukket opp flere besetninger med ringorm
Rett etter tusenårsskiftet hadde storfenæringa og Mattilsynet et prosjekt for å utrydde ringorm totalt fra norsk storfe. Prosjektet lyktes tilsynelatende etter noen år, men i årene etterpå har det med ujevne mellomrom dukket opp besetninger med ringorm, og de siste par åra flere enn i foregående år. Det ser ikke ut til at disse tilfellene, som har omfattet alt fra en til en håndfull besetninger, og ofte mange kontaktbesetninger som potensielt kan ha blitt smittet, har hatt noen smittemessig sammenheng. Det har sjelden vært mulig å finne den opprinnelige smittekilden. Dette gir grunn til bekymring og økt oppmerksomhet på denne hudsjukdommen.
Slik kan ringorm stoppes
Skal norsk storfenæring ha suksess med å stoppe ringorm er det tre faktorer som er avgjørende:
1. Oppdag sjukdommen raskt
Etter at ringorm ble en sjelden sjukdom kan det virke som om storfeprodusenter og kanskje også veterinærer har «glemt» hvordan sjukdommen arter seg og kan overse symptomene. I flere av tilfellene som er avdekket det siste året tyder mye på at symptomene har vært tilstede en stund før de har blitt lagt merke til og tatt tak i. Mistanke om ringorm skal alltid meldes til Mattilsynet. Det er en plikt som ligger både på husdyrprodusenten og den praktiserende veterinæren.
Typiske symptomer på ringorm er lett å kjenne igjen - runde flekker med hårtap og et mjølete grått belegg. Flekkene kommer gjerne først på områder med tynn hud som på hode og hals. Er fjøsmiljøet dårlig kan flekker utvikle seg over hele dyret. Ungdyr og kalver får ofte mer symptomer enn eldre dyr. Når flekkene avheler fra midten oppstår de karakteristiske ringene som har gitt navn til sjukdommen.
I flere av tilfellene de siste åra har ikke symptomene vært like typiske. Ofte har det bare blitt sett hårløse flekker på et økende antall dyr i besetningen. Dette har særlig vært situasjonen i kjøttfebesetninger. Det er derfor viktig å tenke på at ringorm kan være årsaken også til mer diffuse hudforandringer og særlig når mer enn et dyr er rammet. Bildene viser slike atypiske symptomer.
2. Langvarig vaksinering
Ringormsporer overlever lenge både i miljøet og i hårlaget. Sanering med vask og desinfeksjon er derfor viktig og nå et obligatorisk tiltak før Mattilsynet opphever ringormrestriksjoner. Historiske erfaringer med ringormsmitte tilsier likevel at alle bør følge et føre var-prinsipp og kombinere sanering med langvarig vaksinering. Opphevede restriksjoner må ikke bety slutt på vaksinering. Vaksinering i 3-5 år etter utbruddet i besetningen er en god og nødvendig forsikring og et rimelig tiltak. Det er viktig med gode rutiner som sikrer at absolutt alle dyr i besetningen vaksineres og at kalver vaksineres tidlig nok.
3. Smittesporing og smittebeskyttelse
Mattilsynet gjør en betydelig innsats for å spore smitte og finne kontaktbesetninger ved ringormutbrudd. Dette detektivarbeidet viser ofte at besetninger har et stort kontaktnett som det både kan være kommet smitte fra og brakt smitte til. Mange har et ubevisst forhold til hvor stort kontaktnettet er. Smittekontaktene skyldes som regel kjøp og salg av dyr, tilgrensende beiter, fellesbeite, felles utstyr, og sjeldnere lån av dyr eller midlertidig oppstalling i annen besetning.
Det er all grunn til å vurdere hvor mange besetninger det er nødvendig å ha kontakt med for å drive besetningen effektivt, og det er viktig å stille krav om gjensidig dokumentasjon og åpenhet om helsestatus mellom besetninger som har nødvendig kontakt.
Mattilsynets smittesporing i forbindelse med ringorm har de siste par åra dessverre sjelden ført til noen oppklaring av hva som var den opprinnelige smittekilden. Det er derfor grunn til å frykte at det stadig finnes noen uoppdagede lommer av ringormsmitte i storfepopulasjonen.