Ønsker kjøttet skal omsettes lokalt

Kristian Garmo, melkebonde i Garmo i Lom i Gudbrandsdalen, var en av dem som holdt innlegg. Han fortalte om hverdagen som bonde i en norsk fjellbygd, på en gård hvor hans familie har drevet med melkekyr i generasjoner. I tillegg er han kjøttprodusent, med et ønske om at mest mulig av kjøttet han produserer skal omsettes lokalt. En visjon han deler med flere av konferansens store navn, som kokkene Claus Meyer og Arne Brimi. De har det til felles at de brenner for de lokalt produserte råvarene.

– Det er flott at det arrangeres en slik konferanse hvor også primærnæringen er med, det er det første gang jeg har opplevd, sier Kristian.

Den unike smaken

Vi har blitt vant til å se Arne Brimi på TV-skjermene som en for­kjemper for lokale råvarer, og han har åpnet øynene våre for norske mattradisjoner. Han har lært oss å være stolte av det vårt frodige, varierte land har å tilby, og har gjennom flere tiår vist veien ­gjennom mer og mindre grisgrendte strøk, ikke bare i Norge. Ikke minst har han startet opp et opplæringstilbud for unge kokker, Opplæringskontoret Brimikjøken. Her får unge mennesker praktisere og lære norsk matkultur etter Arnes matfilosofi i et nært ­samspill med naturen og de lokale råvarene i området.

Arne lar seg imponere av bønder som Kristian, som har pågangsmot og evne til å tenke nytt og kreativt.

– Det er disse bøndene vi skal samarbeide stadig mer med, både kokkene og reiselivet. Vi må formidle noe gjennom maten, gi den en historie og identitet. Den unike smaken ved et område må dyrkes og løftes opp. Vår jobb er blant annet å inspirere lærlingene, det er de som skal forvalte det bond­en produserer. Det må skapes en kultur rundt dette, sier Arne.

Kristian er enig. I Lom er han midt i smørøyet hva spennende prosjekter angår, både innenfor lokalmatbransjen og turistnæringen.

– Et aktivt landbruk er avhengig av et levende lokalmiljø. Derfor er det viktig at bonden samarbeider med andre lokale krefter. Det kommer mange turister til Lom, så gardsturisme er en av mulighet­ene vi har. Men det viktigste er at vi får en variasjon i landbruket, så vi ikke mister mangfoldet. Alle kan ikke drive stort, men alle kan ­heller ikke drive nisjevirksomhet, påpeker han.

Samarbeid med reiselivet er en ny mulighet for landbruket, enten det er snakk om Inn på tunet-virksomhet eller matproduksjon. Det er bare fantasien som setter ­grenser, mener Kristian.

– Jeg har faktisk hørt om bønder som tilbyr turister å drive dyra ned fra beite på høsten, og dermed har en inntekt på det. Det kan jo være noe å tenke på, smiler han.

Et aktivt landbruk er avhengig av et levende ­lokalmiljø.

Viktig med utdannelse

Helt fra han var liten gutt visste Kristian at han ville ta over hjemgården. Han har alltid elsket gårdsarbeidet. Men han var heller aldri i tvil om at han ville ta utdannelse før han tok over. Valget falt på økonomiutdannelse på Ås. Agronomutdannelsen hadde han allerede tatt på videregående. Kristian mener fremtidens bonde trenger flere bein å stå på.

– Jeg tror jeg som gårdbruker med utdannelse, og som i tillegg har vært ute i jobb i bransjen, lettere ser helhetsbildet. Man blir også mer tilpasningsdyktig. Økonomistyring utgjør tross alt en stor del av arbeidshverdagen til en gårdbruker, og det er viktig å kunne ta fornuftige økonomiske vurderinger. Jeg ser på meg selv som en landbruksøkonom. Jeg liker å drive min egen bedrift og utvikle den, sier han.

Etter endt utdannelse fikk han jobb som rådgiver i Tine, hvor han i et par år møtte forskjellige produsenter i regionen, som rådgiver.

– Jeg kom tett på gårdbrukerne og deres ulike produksjoner. Det var en nyttig erfaring å ha med seg før jeg selv tok over.

En sikker bransje

I august 2016 var han klar til å overta gårdsdriften. Fjøset har vært bygget på og oppgradert i flere omganger, hvor den eldste delen ble bygget så tidlig som i 1928, med en større ombygging i 1955. Faren var tidlig ute med å bygge om til løsdriftsfjøs, og allerede i 1982 var han forutseende nok til å ta grepene som trengtes.

– Ombyggingen ble av fylkes­agronomen vurdert som en dårlig ­løsning med tanke på dyrevelferd, så det var ingen økonomisk støtte å få. Pappa tegnet, bygget og finansierte fjøset egenhendig etter å ha sett på løsninger i ­Østfold og Danmark, forteller Kristian.

I 2011 bygget de om ungdyrav­delingen, med noe investerings­tilskudd, men mest egeninnsats. Etter hvert er planen å bygge ut igjen for å kunne utvide til 30 årskyr, få til en egen sinkuavdeling og plass for eventuell innsetting av melkerobot. Kristian tror det er gode muligheter også for frem­tidens generasjoner til å drive ­gården videre.

– Akkurat nå er det en spennende tid å drive matproduksjon. Vi har nye forutsetninger med ­klimaendringer og endringer i ­forbruksmønsteret vårt. En av vår tids utfordringer er hvordan vi skal kunne produsere mat til alle. Jeg anser derfor gårdsdrift som en sikker bransje fremover.

Om sommeren slipper han alle dyra til fjells. Der går de mellom fire og fem måneder.

– Fjellandbruket er viktig og nødvendig i Lom. Det er en stor ressurs for området. Fjellbeitet ligger der helt gratis og til fritt bruk. Det gjør at jeg kan bruke arbeidstiden min til fjelltur og rekreasjon mens jeg ser til dyrene. Og her er det plass til flere, påpeker han.

Ureist mat

Fremover ønsker Kristian å satse mer på kjøtt fra saueholdet. Foreløpig er dette kun på hobbybasis, og han slakter 25-30 lam i året. Han håper å i større grad kunne levere kjøttet lokalt. Forhåpentlig også storfekjøttet han leverer. Med Arne Brimis Vianvang beligg­ende rett ved, skulle mulighetene være til stede for ureist lokal­produsert mat.

– Vi har mange spesielle råvarer som burde brukes mer lokalt, vi trenger ikke sende alt ut av bygda. Det ville jo være stas hvis man kunne servere kjøtt fra dyrene som beiter rett utenfor husveggene, sier han. Kristian mener situasjonen i landbruket gjør at vi må tenke helt nytt.

– Hele næringslivet i distriktene må samarbeide på en annen måte. Med den økende automatiseringen innenfor primærproduksjonen blir det mindre behov for arbeidskraft her. Samtidig er det potensial for nye arbeidsplasser for eksempel innen matforedling lokalt. Og siden de fleste bor i byene, og er i ferd med å miste kontakten med matens opprinnelse, kan reiselivet være et ­kontaktpunkt gjennom å tilby gardsturisme, sier Kristian.

– Det er god matjord i regionen, og jorda gir en avling som ligger over gjennomsnittet. Lom og Skjåk var tidligere et kornkammer, men tilskuddssystemet har styrt satsningen mot melkeproduksjon.

– Dette er et paradoks, siden det er svært arealkrevende. Dyrket mark er den ressursen det virkelig er knapphet på i vår region. Vi har gode muligheter for å dyrke ­plantebaserte matvarer her, mener Kristian.

Den største utfordringen han har som melkeprodusent er dermed mangelen på beite. Med kun 120 dekar dyrket mark drives jorden temmelig intensivt, i tillegg til at han må kjøpe inn noe fra naboene.

Vi har mange spesielle råvarer som burde brukes mer lokalt, vi ­trenger ikke sende alt ut av bygda.

– Topografien i området gjør at jeg er avhengig av fjellbeite. Og det er jo en ypperlig ressurs, men jeg trenger ideelt sett 50-60 dekar ekstra fulldyrka jord for å utvide med melkerobot. Per i dag er det lite leiejord tilgjengelig i akseptabel kjøreavstand fra gården, ­kvoteprisene er veldig høye, og driftskostnadene ved robot er høyere enn på en melkestall. Så i første omgang venter jeg med å sette inn robot og øke produksjonen til jeg er sikker på at jeg har god nok fortjenestemargin. Først blir det nytt inngangsparti, utvidet gjødsellager og ny kalveavdeling. Jeg har også planer om å lage et tørkerom for spekepølser og fenalår enten på ene stabburet eller inne på låven, avslutter Kristian.