Dragning nordover

Vi får ofte spørsmål om hvordan i alle dager vi havnet så langt mot nord, og de fleste tenker nok at dette er utafor allfarvei eller langt oppi «Gokk». Vi har ikke familie eller annen tilknytning til gården eller til Finnmark. Men vi bodde i Øst-Finnmark en periode på 90-tallet, og flytta etter det sørover til Ås. Der hadde vi det greit, men vi kjente nok begge på en dragning nordover. Tror ikke det kan forklares, det må bare oppleves. Men det er noe med folkelynnet, naturen og det arktiske klimaet som setter varige spor. Så da vi gjennom bekjente fikk tilbud om å kjøpe gården her i Bekkarfjord, slo vi til.

Kjøpte gård med buskap og maskiner

Sommeren 2001 pakka vi flyttelasset og kjørte nordover. Det var en spent gjeng som kom fram etter en veldig lang tur. Her ble vi godt mottatt, både av de forrige eierne, naboer og hele bygda. Vi kjøpte gården med buskap og maskiner, og overtok den i full drift.

De første åra levde vi av inntekta fra gårdsbruket, og noen småjobber i tillegg. Nå er jeg heltidsbonde. Jeg er også rådsmedlem og medlem av eierutvalg nord i Tine, og medlem av kontrollkomiteen i Geno. Mannen min, Birger, jobber med lakseoppdrett og en god del her på gården. Vi har tre voksne barn, Nils (26) Ola (24) og Mina (21). De har for lengst flytta ut, men har i alle år bidratt i arbeidet på gården i ferier og spesielt på sommeren.

22 innbyggere

Bekkarfjorden er en sidearm av Laksefjorden, mot øst. Her i bygda har vi tre melkeproduksjonsbruk, og 22 innbyggere. Ungene må reise ut så snart de begynner på videregående, noe som gjør at folketallet har gått drastisk ned de siste åra. Men på sommeren kommer mange hjem for å jobbe enten på gårdene eller i lakseoppdrett og smoltanlegg som vi har flere av i området. Da er det liv og røre, lyst hele døgnet og hektisk aktivitet i bygda.

Lebesby kommune, som strekker seg helt ut til kysten der kommunesenteret Kjøllefjord ligger, har bare fire melkeprodusenter. Men vi har et godt fagmiljø, og møtes ofte til kaffe og landbruksprat. Gode kolleger er gull verdt. Det er nok også noe av årsaken til at alle bruka og alt av jord er i drift her i området.

Store driftsenheter i Finnmark

Finnmarkslandbruket har gjennomsnittlig store driftsenheter. De beste jordbruksområdene ligger i Tana, Alta og Pasvikdalen. I fjordstrøkene her som vi driver er det knapt med dyrkajord, og forholdsvis små enheter. Det betyr at vi må tilpasse drifta etter forholdene.

Gården vår hadde 82 000 liter i kvote da vi overtok den. Vi kjøpte statlig kvote hvert år de første åra. Vi har nå en kvote på 122 000 liter, og det er egentlig det vi kan greie med det fôrgrunnlaget vi har i dag. Da selger vi alle oksekalv­ene som livdyr.

Kviger på utefôring

Vi driver i et båsfjøs fra 1979, som egentlig er bygd for en mye mindre produksjon enn den vi har i dag. Det betyr at vi har for liten plass, noe som gjør fjøsstellet ekstra tidkrevende. Dette har vi foreløpig løst med å ha drektige kviger på utefôring. Og ja, det går faktisk fint an selv her nord. Men de må ha tørr og lun liggeplass. Her har vi bygd et enkelt bygg, der de fritt går ut og inn. Vi strør med halm, som vi får kjøpt gjennom Felles­kjøpet. De fôres med rundball ute, i fôrhekk. Og vi har muligheter for å gi kraftfôr inne. Dette fungerer greit og vi bruker ikke lang tid på stellet, men vi skulle gjerne hatt alle under samme tak. Så nå har vi bestemt oss for at vi vil investere i en enklere hverdag.

Bygge nytt fjøs

Vi har etter mange års overveielser bestemt oss for å bygge nytt fjøs til melkekyrne, som et påbygg til det eksisterende. Dette har vært en vanskelig avgjørelse. Det er ei veldig stor investering for et lite bruk, og vi har begrensa med muligheter for å utvide drifta. Men hvis vi skal fortsette med melkeproduksjon er vi nødt til å gjøre dette nå. Det ­gleder meg å se at det nå er flere som tør å satse på nye drifts­bygninger på små melkebruk. ­Driftsplanen sier at dette skal gå, men jeg kjenner likevel på en viss spenning. Vi er sikker på at dette vil gi oss en bedre hverdag. En lettere arbeidsdag vil gi bedre velferd både for folk og dyr. Jeg tenker også at det vil være motiverende for den videre drifta av gården.

Utfordringer så langt mot nord

Det å drive jordbruk på 70 grader og 35 minutter nord kan by på en del utfordringer som man ikke har lenger sør i landet. Vår har vi omtrent ikke, og sommeren er kort og hektisk. Det er mye som skal gjøres på tre korte måneder. Men vi merker også her at høsten de siste åra har blitt lengre og ­varmere, noe som gir oss litt bedre tid til å få unna alt som skal gjøres før snøen legger seg.

I hovedsak får vi tatt en slått her. Dette gjør at vi har bare en sjanse til å få brukbar avling, og vi må ha forholdsvis store arealer. Slår denne ene slåtten feil, blir det vanskelig å skaffe vinterfôr nok. Avstandene er lange og frakt er dyrt. Her finnes heller ikke halm som nødløsning i dårlige år. De siste åra har vi fått slått noe 2. slått på det tidligste arealet. Ellers blir «håa» brukt til beite. Det gjør at vi har greid å få til brukbart lang beitesesong. Melkekyrne har stort sett beita 14–16 uker, og det er vi godt fornøyd med.

Innkjøp må planlegges

Det er langt til nærmeste Felleskjøp, så innkjøp bør planlegges i god tid. Det er ikke bare å kjøre og hente hvis man mangler noe. Da er det godt å ha naboer som driver med det samme som oss, og som ofte har det vi mangler eller har smarte løsninger på ­problemet.

Men det er også noen fordeler med å drive så langt mot nord. Vi har forholdsvis lite ugress og bruker omtrent ikke plantevernmidler. Når det gjelder dyrehelse har vi spredte besetninger, og lite smittepress. I motsetning til vinteren, er sommeren lys. Sollys hele døgnet gir godt sukkerinnhold i fôret. Sist sommer viste også tydelig at det er en fordel å ha produksjonen spredt over hele landet.

Når vi nå velger å bygge fjøs, betyr det at vi satser på at det også framover skal være mulig å drive med matproduksjon her i nord.