Dyrevelferd

Bedre levemiljø for oksene

I Norge er det vanlig at okser fra melkegårder står på fullspaltegulv, og ikke får komme ut på beite. Dyrevernalliansen mener det er på tide å gi oksene et velferdsløft. Forbedringstiltak innebærer en økonomisk investering, men kan betale seg i bedre velferd og helse.

Stine Helmsgård

Faglig rådgiver i Dyrevernalliansen

stine@dyrevern.no

Kastrater på innmarksbeite.

Foto: Marianne Gilhuus

Regelverket åpner for å holde okser inne hele livet. Det er lov å binde dem på bås, og fra seks måneders alder er de ifølge Hanndyrloven unntatt kravet om beite eller luftegård. Det benyttes da gjerne binger med fullspaltegulv av betong. Blant mulighetene til å forbedre dyrevelferden, kan det å bygge luftegård være et billig og godt alternativ.

Utfordringer med dagens produksjon

I norske fjøs går gjerne oksene i grupper på 6–15 dyr. Arealkravet er kun tre kvadratmeter for en okse på 550 kg. Det er viktig å huske på at okser kan oppføre seg aggressivt, og driften må tilrettelegges slik at bonden har en sikker arbeidshverdag. Dyrevelferden reduseres imidlertid av mange dyr på liten plass, og underlag av betongspalter uten liggeplass. For ungdyr i vekst fører trolig slik oppstalling til dårligere bevegelse og leddsmerter. Oksene slaktes ved 17–18 måneders alder, når de veier rundt 540 kg.

Økt satsing på grasbasert norsk storfekjøtt

Norsk forbruk av storfekjøtt er delvis basert på import. I 2017 ble 16 prosent av storfekjøttet importert. Ved oppfôring av okse til slakt kan kraftfôrmengde variere fra 30 prosent til 60 prosent av totalt fôrforbruk. En andel av dette kraftfôret importeres. Et alternativ til det høye forbruket av kraftfôr kan være økt satsing på grasbasert norsk storfekjøtt. Slik produksjon kan føre til økt satsing på selvforsyning av kjøtt og samtidig bedre dyrevelferden.

Beiting kan øke markedspotensialet

Stadig flere nordmenn blir opptatt av dyrevelferd og hvordan maten produseres. Det er en økende trend med grovfôrbasert storfekjøttproduksjon. Slik produksjon gir mulighet for helårs utegang, som vil kunne spare bygningskostnader når dyrene skal holdes gjennom vinteren. Omlegging av intensiv oksekjøttproduksjon til grasfôrbasert kastratproduksjon vil gjøre det mulig å utnytte beiteressurser og unngå gjengroing av kulturlandskapet. Det kan ha en positiv effekt på planteveksten og øker karbonbinding i jorda, samtidig som det krever mindre kraftfôr.

Mer kastrater

Kastrerte okser har roligere lynne og egner seg fint for beite. Likevel utgjør de en svært liten andel av norsk storfekjøttproduksjon. En av hovedårsakene til dette er at kastrater produserer mindre kjøtt enn ukastrerte okser, og de krever lenger oppfôringstid. Dette har blant annet Veterinærinstituttets prosjekt «Fjellkjøtt» og NMBU belyst: En betydelig beiteressurs som i dag ligger brakk nasjonalt, vil kunne benyttes til å produsere høykvalitets oksekjøtt. Selv om kastrater gir mindre mengde kjøtt, er det funnet at de produserer det beste kjøttet. Større andel av kjøttet kan klassifiseres som biff, det er mer smaksrikt og har mindre variasjon i mørhet. Hvis kastratene er grasfôra, gir det også kjøtt med en sunnere fettsyresammensetning.

Ivaretakelse av aktivitetsbehov

Storfe har medfødt basalbehov for å bevege seg, spesielt relatert til beiting. Dette gjelder også okser. En australsk studie der kastrerte kjøttfeokser ble observert på beite, viser tydelig at de ønsker å være mye i bevegelse. Av timene i døgnet med dagslys, tilbrakte oksene 51 prosent på å beite og 13,8 prosent på å gå. Til sammenligning ble det i en annen studie vist at enkeltoppstallede holsteinokser kun bruker 0,8 prosent av tiden på å gå i løpet av et døgn. Økt ivaretakelse av disse aktivitetsbehovene bør prioriteres. Hvis ikke kastrering – og dermed trolig heller ikke beiting – er et alternativ for gården, kan installering av luftegård være et svært aktuelt velferdstiltak å vurdere.

Luftegård

En luftegård vil øke det totale arealet oksene har å bevege seg på, og dessuten gi dem kjærkommen tilgang til mer utfoldelse og variert levemiljø. Større areal og mindre krangling om ressurser bidrar til mer harmonisk sosial omgang. Lavt rangerte individer kan få større mulighet til å unngå konfrontasjoner. Mer mosjon og mindre sosialt stress vil også være gunstig for helsen. De positive effektene av luftegårder er godt dokumentert, blant annet av NIBIO. Forutsetningene for å bygge luftegård varierer fra gård til gård, både klimamessig og i forhold til arealtilgang. Generelt deles luftegårder inn i to kategorier; luftegård i terreng og luftegård med fast underlag. Det er viktig at luftegården utformes på en god og funksjonell måte for både dyrene og bonden. Stort og variert areal er mer attraktivt for oksene, enn små binger. Å bygge en luftegård er gjerne et billigere velferdstiltak enn å redusere antall dyr eller å bygge større binger inne. Forbedring av levemiljøet vil kunne føre til at oksene er mer harmoniske, har bedre beinhelse og fungerer godt sosialt sammen.

Rom for forbedring

Selv om det er tillatt, er det faglig enighet om å ikke anbefale små binger med fullspaltegulv til okser. I boka «Hus for storfe – Norske anbefalinger» omtales spaltegulv som et kompromiss mellom renhet og velferd. Et slikt underlag gjør det mulig å ha mange dyr på få kvadratmeter, og innebærer lite arbeid med renhold i bingen. Samtidig er det vist at denne oppstallingen påvirker tilveksten negativt, og har negativ effekt på helsen. Storfe har behov for å bevege seg for normal utvikling av muskler, sener og knokler. I tillegg har spaltegulv en negativ effekt på klauvene, og er uegnet til å ligge på. Det er ikke lov å bygge slike binger til kviger, så hvorfor er det tillatt til okser? Det koster penger å utføre velferdstiltak, men det er også kostbart med veterinærutgifter og dårlig tilvekst. Bonden er den viktigste nøkkelfaktoren for god dyrevelferd, og anerkjent kunnskap om velferdsbehov hos storfe må også gjelde oksene.

Tilskudd for å stimulere grasbasert produksjon

Tilskuddsordninger kan være et alternativ for å motivere til kastrering og grasfôrbasert storfekjøttproduksjon. Det samme vil klassifisering av kjøttkvalitet der det betales for kvalitet og ikke kvantitet. Dyrevernmerket, som er Dyrevernalliansens nylig lanserte merkeordning, er en slik form for kvalitetsmerking. Der skal oksene ha tilgang til luftegård hele året dersom de ikke får komme på beite. Et annet eksempel på kvalitetsmerking er Norturas økologiske produktserie kalt Urfe, som har som mål å ivareta gamle norske storferaser. Disse dyrene skal gå på utmarksbeite, og oksene kastreres slik at de kan gå sammen med kuene. Kvaliteten på kjøttet er så god at restauranter og forbrukere er villig til å betale mer for det. Norturas produsenter får dermed bedre betalt per kilo kjøtt, i tillegg til midler fra støtteordningen.

Levemiljøet for okser et forsømt tema

Som det ble belyst på et arbeidsgruppeseminar hos Mattilsynet i september, er levemiljøet til okser et forsømt tema i Norge. Det mangler kunnskap om nasjonal status for denne dyregruppen. En kartlegging bør gjennomføres, slik at nasjonale strategier kan utformes for å gi oksene et velferdsløft. Næringen oppfordres til å ta et standpunkt om sine ambisjoner på dette området. Det er på tide å utnytte markedspotensialet for grasfôrede okser med tilgang til frisk luft og dagslys.