Noe tredjeslått

For vår del har vi tatt tredjeslått på noe av arealet. Etterpå lurte vi på om vi burde tatt enda mer, men det var ikke gjødsla. Vi er spente på hvordan det slår ut til neste sesong. Samtidig har vi fått kjent på kroppen bekymringa om det kom til å bli nok fôr. I år har bekymringene virkelig vært alvor! Og som 18-åringen sa, det er jo ingen vits i å være ute i god tid på våren, og føle at en er i rute, når det enten ­regner bort eller tørker bort ...

Tanken mine går til bønder lenger sør i landet, og i naboland. Vi kjørte Sverige sørover mot feriemålet, Gotland i­ Østersjøen, mot slutten av juli. Det var deilig å være på ferie, men vondt å se hvordan jordene og beitene så ut lengst sør. På Gotland hadde de ikke hatt regn på to måneder, og alt var svidd. Jeg føler med bønder som ikke har nok mat til dyra! Jeg vet ikke om det er mulig å forestille seg hvordan det kan være ...

Beiteutfordringer

Solidaritet og omsorg, det har vi sett i næringa i sommer! Rett etter et oppslag i lokalavisa om krevende situasjon etter førsteslåtten, fikk vi henvendelse fra en kornbonde, med tilbud om å presse halmen deres. Vi takka ja til det, og satte stor pris på det. Utover sommeren gikk det hardt på beitene, de kom liksom aldri helt i gang, og gjenveksten var elendig. Det førte til at vi måtte ta i bruk beiter som hadde vært ute av drift en periode. Mye jobb, men avgjørende. Førferieturen, måtte vi prøve å sikre oss tilgang til andre beiteområder. Vi visste ikke om vi hadde noe å tilby dem når vi kom hjem igjen. Jeg sendte ei melding til ei dame som bor på et småbruk. I løpet av ti minutter, fikk jeg svar. De hadde ­muligens litt å tilby, og ho hadde også kontakta en nabo – som senere ringte meg. Du verden, det var nesten overveldende! Fokus på utfordringene skapte kanskje forståelse? Vi trengte ikke å ta i bruk disse arealene, men ble minna på at det finnes store beite­ressurser, sjøl om det sjølsagt medfører en stor innsats med gjerdearbeid og klargjøring. Vi har også fundert litt på om vi skal ta i bruk utmarka igjen. Vi får trolig flere krevende sesonger ...

Så kom regnet

Høsten kom med regnet, og nå har vi nesten glemt at det var tørke ... Beitedyra kunne gå ute lenge, takket være god vekst på tampen. Mjølkekua ble satt inn tidlig her. Vi har lite beite tilgjengelig nær fjøset, så de går mye på lufting. Vi har et skifte på åtte dekar hvor de beiter ei stor uke hver gang det har vokst til igjen. I vår sådde vi over med raigras, for å ha beite godt utover høsten. Vi beitepussa det etter hver runde, og prøvde oss på å vatne det én gang. Beitepusser først, så ­vatning med møkkvogna. Når vi kom til starten av september, og gresset så fristende og friskt ut, gledet jeg meg til å slippe dem på. Kua syntes ikke det var noe stas. De hoppa og spratt når de kom opp dit, men ble bare gående å se på gresset. Noen få spiste, før de gikk inn igjen. Skuffende, når vi mente å hadde gjort mye riktig ... Kanskje var det for mye rester av egen møkk der? Kanskje var gresset gammelt? Tviler på det, for ungdyrene tok det når de fikk sjansen.

Neste år skal tilveksten måles

Ellers virker det som om tilveksten på beite har vært god i år! Ja da, jeg vet jeg burde ha målt dyra før utslipp og etter innsett ... Det skal jeg gjøre neste år! Vi har vært flinkere til å veksle på beiter i år, i frykt for at det var for lite, og det ser ut som om det var lurt. ­Kviger som skal insemineres i høst ble satt inn først. De viser tydelig brunst, og de som er målt i forkant av inseminering, holder absolutt mål. Nå er ­aktivitetsmåleren oppe og går, og jeg ser fram til at vi i lag skal få kalv i ­kvigene rundt 15 måneder. Nå ser vi resultatet av at de ble for gamle sist sesong. Dersom de hadde kalva rundt 24 måneder, og ikke 27, kunne vi tatt del i produksjonsmuligheten som kom da forholdstallet ble økt.

En fryd med innsett i rent fjøs

Denne bonden fryder seg når dyra kommer inn igjen til rent fjøs. Kjenner ekte lykke når jeg ser og lytter på at de spiser og koser seg. Kveldsrunden den første kvelden med alle i hus, er nesten magisk. Vi klipper alle kviger når de kommer inn igjen, noe som er en fin jobb for unger som vil tjene ­penger. Det er stas å se hvordan dyra nyter å bli klipt, den første gangen og de første draga, litt skeptisk. Senere er det ren velvære! Vi har batterimaskin som vi bruker i løsdrifta, fortrinnsvis til jur, lår og haler. Synes det er viktig at dyra skal være vant til at en del operasjoner foregår der, uten at de skal gjøres fast. Rett som det er går jeg etter dem med halen i ei hånd, og saksa i den andre ... Med litt tålmod, er det jeg som vinner. Når det skal være mer effektiv klipping av hele dyret, setter vi dem i sykebingen og bruker elektrisk maskin. Det går som en lek. Høsten er ei fin tid, det er godt å få fokus inn i fjøset i større grad. For meg som er en kunerd, er det godt å ha mer tid inne. Rolige og tillitsfulle dyr er viktig for oss, det gjør hverdagene både enklere og tryggere.

Gir mye å gå med dyra hver dag

Den største motivasjonsfaktoren for meg, til å holde på, er kjærligheten til dyra. Det gir mye å få gå med dem hver dag, få være med fra den spede begynnelse, med inseminering, til ­kalven blir født, helt til den kalver og blir mjølkeku. Veien derfra på godt og vondt, er fullt alvor – mjølkekua må behandles med omhu, et finstilt og sammensatt maskineri. Her om dagen var jeg på et møte i regi Tine om kusignaler. Spennende! Artig å gå heim til fjøset sitt sjøl igjen, og prøve å se med nye øyne. Jeg tenker at rollen min går mye ut på å behage disse flotte dyra, så de har det best mulig så lenge de er hos oss. Noen ei kort stund, noen lenge ... Robuste kviger og holdbare dyr, er et av hovedmåla våre. Innimellom ser jeg at det har blitt feite kviger, og stor variasjon i hvor lenge de holder. Tørkesommeren og knapphet på for, har gjort at vi måtte gjøre alvor av alternativ fôring til sinkyr og drektige kviger. Når halmen var kommet til gards, vurderte vi ulike løsninger for behandling av halmen og utfôring. Da vi landa greit på fôrmengde totalt, med noe innkjøpt i form av rundballer og halm, gikk vi for å gi ubehandla halm til sinkyr og kviger. Vi er godt i gang med sinkyrne, litt rauting det første døgnet. Vi sper på med silo, strør litt over, og da spiser de godt. Vi har trua på at det kan fungere – det er ingenting som er så galt at det ikke er godt for noe!

Nå skal dyra her få mere mat, så ­bonden må gå ifra ovnsvarmen, og la katta ta vare på sofaen sjøl ...

Takk for denne gang!