Kalsium (Ca) og fosfor (P)

Ca og P er de to hovedmineralene i skjelettet. Tilstrekkelig inntak er derfor avgjørende for normal beinvekst hos ungdyr. Det må også være en riktig balanse mellom Ca og P. Ideelt bør Ca: P-forholdet være ca. 2:1 på vektbasis, og det bør ikke være mindre enn 1. For normal beindannelse trenger ungdyr også nok vitamin D. Vitaminet ­dannes delvis i huden, stimulert av sollyset. Vinterstid er det derfor særskilt viktig med nok vitamin D i fôret. De viktigste fôringsfaktorene som bidrar til slik svikt, er for høy kation-aniondifferanse (DCAD) i sintidsfôret, som oftest på grunn av for mye kalium, samt for dårlig forsyning av magnesium.

Magnesium (Mg)

Mangel på Mg i blodet kan føre til akutte kramper (graskrampe). Kroppen har ikke den samme muligheten til å mobilisere Mg fra knoklene som den har for Ca. Kua er derfor mer avhengig av jevn tilførsel av Mg. Opptaket av Mg fra vomma blir dessuten hemmet av mye kalium (K) i fôret, samt av høye proteinmengder og av lavt fiberinnhold. Alt dette er typisk for friskt, godt gjødsla gras om våren; derfor navnet graskrampe.

Natrium (Na)

Na-ionet er sentral elektrolytt i alle kroppsvæsker hos dyr, og planter inneholder gjerne mindre Na enn dyra trenger. Drøvtyggere trenger derfor jevnlig Na-tilskudd, i form av vanlig salt (NaCl).

Kalium (K)

K er også en sentral elektrolytt i alle kroppens celler, og et helt nødvendig mineral. Men i motsetning til Na er K et mineral det oftest er nok av i plantene. Spesielt gjelder det grasfôr og beitegras som er gjødslet med husdyrgjødsel, siden den inneholder mye K. I fôring av storfe er det derfor et vanligere problem med for mye K enn for lite. Mye K i fôret øker risikoen for graskrampe og annen Mg-mangel, og mye K i sintida øker DCAD i fôret og dermed risikoen for melkefeber.

Klor (Cl)

Cl-ionet er også sentralt i alle kroppsvæsker, og er den andre halvdelen av vanlig koksalt (NaCl). Det ser imidlertid ut til at det ikke like lett blir mangel på Cl som Na i husdyrfôr. Et høyere nivå av Cl vil imidlertid senke DCAD-tallet i fôret. Det er derfor aktuelt å gi mineraltilskudd med ekstra Cl-innhold i sintida, for å redusere risikoen for melkefeber ved kalving.

Svovel (S)

S er særlig viktig for normal proteinproduksjon i vomma, sammen med nitrogen. Under norske forhold blir det imidlertid vanligvis ikke mangel på S i fôret. For mye S kan også være negativt, blant annet for opptaket av kopper. Men også dette ser ut til å være et underordnet problem i Norge.

Kobber (Cu) og molybden (Mo)

Cu er et nødvendig mikromineral i alle celler, og Cu-mangel kan gi mange ulike effekter på husdyr: Avfarging av hårlaget, anemi (blodmangel), problemer med beinveksten, kronisk diaré, og generell utrivelighet. Slik sterk og tydelig Cu-mangel er ikke vanlig i Norge i dag. Men moderat Cu-mangel kan gi redusert tilvekst og ytelse, som redusert mjølkeproduksjon og dårligere vekst på unge dyr, uten andre tydelige tegn. En slik tilstand er naturlig nok vanskeligere å oppdage.

Opptaket av Cu fra fordøyelseskanalen hos drøvtyggere er sterkt påvirket av andre mineraler i fôret, særlig av mengden molybden (Mo). Denne avhengigheten er så sterk at Cu-for­syningen til dyra i praksis bestemmes av forholdet mellom Cu og Mo i fôret. Forhold på 5:1 – 10:1 på vektbasis er optimalt.

Selen (Se)

Se er en nødvendig del av flere ­enzymer. Noen av dem bidrar sammen med vitamin E til å beskytte cellemembraner, særlig i muskelceller. Sjukdomstegn opptrer derfor helst ved mangel både på Se og vitamin E. Se er også viktig i kroppens omsetning av jod. De vanligste Se-mangelsjukdommene hos storfe er ernæringsbetinget muskel­degenerasjon hos kalver og ungdyr, samt svakfødte kalver. Ungdyr med rask vekst, som hos kjøttfe, er særlig utsatt for muskeldegenerasjon. Se-mangel kan også gi svekket immunforsvar, og svært alvorlig ­mangel kan gi utrivelighet, produksjonssvikt og dårligere reproduksjon. Mangelen er aller størst i innlandet i Sør-Norge. Grovfôr og beiter på Vestlandet og langs kysten nordover har litt mer Se, fordi det tilføres fra havet med regn. Men ikke nok. Tilskudd trengs derfor over hele landet.

Vitamin E i grovfôr er avhengig av hvordan fôret er konservert (se av­snittet om vitamin E). Ved risiko for lave E-vitaminnivåer er det særlig nødvendig å sikre tilstrekkelig selentilskudd.

Måling av Se i plasma eller i helblod gir god informasjon om Se-status. Selen er samtidig det mest giftige av mikromineralene, så det er relativt liten avstand mellom tilstrekkelig og skadelig tilførsel. Overdosering kan føre til manglende vitalitet og bustete pels, senere til stiv gange, og i graverende tilfeller blindhet og død. Ved normal bruk av Se-tilskudd er risikoen liten, men overdoseringsuhell er vel kjent, også i Norge.

Jod (I)

Jod (I) inngår i hormonet tyroksin, som lages i skjoldbruskkjertelen foran på halsen. Tyroksin er nødvendig for ­normal vekst, energi- og proteinom­setning i kroppen, spesielt fosterutviklingen. Hos drøvtyggere gir jodmangel særlig problemer med dårlig fruktbarhet, aborter, samt dødfødte og svakfødte kalver og lam. Spesielt spedyr født ved kaldt vær er utsatt. Jodmangel kan kjennes igjen ved at de døde og svakfødte spedyra har forstørrete skjoldbruskkjertler (”struma”), men dette er ikke alltid til stede. Jodmangel forekommer først og fremst i innlandet. Helt ute ved kysten er det mye jod i plantene, tilført fra havet. Fôring med mye raps og beslektete planter kan imidlertid hindre opptak av jod, og gi mangel også nærmere kysten. Det er også et samspill mellom jod og Se; så mangel på Se kan forsterke jodmangel.

Vitamin E

Vitamin E virker sammen med sporstoffet selen (Se) til å beskytte cellemembraner mot skade; særlig i ­muskelceller. Mangel på vitamin E og selen fører blant annet til muskel­degenerasjon hos ungdyr (se omtale om selen over).

Beite og friskt gras er rikt på vitamin E, men vitaminet brytes ned av sollys. Hesjetørket høy er derfor fattig på ­vitamin E. God silo fra tårn- og plansilo har oftest brukbart nivå, mens rundballesilo ofte har lavere og mer ­variabelt innhold, kanskje påvirket av fortørkingen.

Vitamin D

Vitamin D er nødvendig for normalt opptak og omsetning av kalsium (Ca). Vitamin D er derfor viktig for ungdyr, og for mjølkekyr ved kalving. Mangel hos ungdyr kan gi dårlig beinvekst, se omtale under Ca og P, over. Det er vitamin D i godt grovfôr, men ikke alltid nok. Vitamin D lages også i huden ved sollys, så mangel er vanligst i inne­fôringstida. Omsetning av vitamin D til aktiv form i kroppen er dårligere ved høy kation-anion differanse (DCAD) i fôret, se omtale under Ca.

Vitamin A

Beite og grovfôr er rikt på karotiner, som kroppen bruker til å lage vitamin A. Mangel forekommer derfor mest på tørre, skrinne beiter i varmere land, og er sjelden i Norge. Ved stor andel halm i fôret kan det evt. bli snaut også med karotiner og vitamin A.