En sentral plass i ­menneskenes liv

Kua har fra «tidenes morgen» hatt en sentral plass i menneskenes liv. I den norrøne skapelsesberetningen får den første menneskelignende kjempe næring fra Audhumbla, det første dyret i verden; ei diger ku. Det fortelles at melka rant i strie strømmer fra de store spenene hennes. Siden slikket hun de salte steinene rundt seg og fram kom det første virkelige mennesket, Bure.

Her i Norge har man funnet knokkel og beinrester fra ku som stammer fra ca. år 1500 f.Kr. Muligens har hun en enda eldre historie. Kua har representert et selvoppholdende kretsløp. Hun gir gjødsel tilbake til den jorda hun tar føden sin fra. Mennesket og kua har levd i en symbiose med hverandre helt siden bofast jordbruk ble vanlig. Blant hinduer er kua og alt som kommer fra henne hellig; melk, ost, smør, møkk og urin. En praktiserende hindu vil aldri spise kukjøtt. Vi kan sammenligne deres forhold til ku med vårt eget forhold til hund eller hest. Kua er en «venn» av familien som skal bidra med det medlemmene trenger av melke­produkter, brensel og gjødsel.

Ikke bare ei ku

En gang traff jeg igjen en venninne fra gymnastida og fortalte at jeg drev med ku. Har dere bare en, spurte hun da. Det er mulig det var et relevant spørsmål for en person utenfor landbrukskretser.

På et lite småbruk på Vestlandet på 60-tallet, hadde de fire kyr. En sommer familien min var der, ødela ei av kyrne beinet sitt ute i ulendt terreng. Det ble selvfølgelig mye oppstyr rundt dette. Naboer måtte tilkalles og diskusjonen gikk om hvordan hun best kunne ­fraktes ned fra fjellet. Min mors overbærende kommentar klinger fortsatt i ørene mine: «Man skulle tro det var et menneske som hadde skadet seg». For det handlet ikke bare om de ­praktiske utfordringene i å få hjem et stort dyr, men også om fortvilelsen over at nettopp Fagros lå der oppe i fjellet og led. Hun var en av fire «­venner» og betydde uendelig mye for grandtantene og grandonkel.

Hver dag i fjøset er en bekreftelse på fysiologen Ivan Pavlovs berømte ­hundeforsøk og ideen om betinget læring. Kjente stimuli, som lyd og lukt, gir bestemte reaksjoner; fysiologiske, psykiske, fysiske eller emosjonelle. For alle husdyrbønder er det kunnskap vi drar nytte av i vår omgang med dyra. Vi kjenner dem og de kjenner oss. Ny avløser i fjøset gjør tilværelsen mere utrygg for ei ku. Hun elsker rutiner, kjente rekkefølger, forutsigbarhet og det å vende tilbake til et kjent sted. Etter hvert har jeg selv begynt å ligne mistenkelig på henne.

Røkterens mange yrker

Hver dag i fjøset er også en følelse av å tre inn i en rekke yrker. Servitøren: «Så mine damer, hvordan smakte maten?». «Takk, riktig bra, men silofôret var kanskje en tanke for godt krydret med småstein»! «Og hva ønsker damene til dessert»? «Nyraspet kålrot på en seng av kålrotblader, pyntet med melasse, høres jo utmerket ut»! Læreren: «Inn på rekke jenter! Ikke noe knuffing! Alle skal få komme inn i ­mjølkestallen»! Hver ku har sin parallell i menneskelige personligheter; den nysgjerrige, den utagerende, den initia­tivrike lederen, den sky, den kjælne, den passive og den litt atale. Noen har bestevenninner og noen er venner med alle. Noen blir outsidere og noen få blir mobbere. Fjøset er et studium verdt når det gjelder oppførsel og relasjoner. Det er påfallende hvor raskt både kalver og voksne kyr lærer seg til å skjule uønsket atferd for oss røktere.

Flyverten: Den siste sjekken gjennom fjøset etter stellet. Gå langs fôrbrettet og kikker til høyre og venstre. Har alle det bra? Har alle mat og rene drikkekar? Er alle stengsler i forhekkene åpne og alle porter stengt? «Da sees vi senere!»

De sendte meg beskjeder

Med årene begynte vi å kommunisere kyrne mine og jeg. Ikke i verbal forstand, men de sendte meg beskjeder. Jeg kjente når noe var galt og måtte komme dem til unnsetning. Som den lørdagsnatta jeg kom hjem fra et damelag. Klokka var ett, mannen min hadde for lengst gått kveldsrunde, ingen kalvefødsler var i vente, alt var stille og jeg hadde finklær på. Straks jeg kom på gårdsplassen visste jeg likevel at jeg måtte rett ut i fjøset. Og hva fant jeg der? To altfor tidligfødte tvillingkalver, så små og tynne i beina at de begge hang på buken oppå spalteplanken, uten sjanse til å komme seg opp igjen. Med x antall store «mødre» svinsende rundt var det en farefull situasjon for våte, kalde og sultne, nyfødte kalver. Så mora takknemlig på meg da jeg kom? Det vet jeg ikke, for jeg ble så opptatt med å redde de små. Men, noen hadde sendt meg den viktige beskjeden.

Lykkebringende dyr

For hinduene er det et lykkebringende syn og observere en kalv som dier ei ku. For meg har den aller første sugingen stadig vært en altopp­slukende «her og nå-opplevelse» som kan måle seg med lite annet. Synet og lyden har frambrakt både lykke og «morsfølelse». Kua, som med sin drøvtygging og innadvendte vesen kan synes å ha kontakter med en større verden enn vår, er plutselig svært så til stede for kalven og dens ve og vel. Hun skjønner intuitivt at hun må stå i ro til kalven er forsynt. ­Dessverre er det ikke alltid slik. Mors­egenskaper er ikke noe avlsmål i norsk melkeproduksjon.

«Spis mere kylling» står det på en ­kjøleskapsmagnet med bilde av to kyr, hjemme hos oss. Flere besøkende har stilt seg opp og lurt på dette utsagnet …. Selv har jeg spist mine egne dyr med blandede følelser. Det vil aldri bli helt ok å spise sine «venner», men jeg vet at de har hatt det godt og jeg vet hva de har spist.

Nå er det slutt! Melkekyrne forlot oss i mai. Heldigvis fikk vi solgt noen av dem som livdyr: Kiwi, som lille Mina fant navn til, Dora, Diana, Didi, Katy og Dyveke, som er oppkalt etter en svensk gudinne og som Silje satte navn på. Tre av dem kom til godlynte bønder her i bygda. Måtte det gå dere godt så dere får leve lenge i fjøsene deres!

Kyrne mine, jeg elsket dere ….