Knirkefri oppstart

Robotinvestering sto ikke på planen, men DeLaval kom opp med et gunstig tilbud om å være kunde og stille roboten til disposisjon for opplæring av ­serviceteknikere i DeLaval og FK-­selgere ble det vanskelige å si nei. Den nye VMS V300-roboten har vært i drift i vel sju uker og oppstarten har gått knirkefritt. Arnstein sier han var litt redd for barnesjukdommer på en ny modell, men den skepsisen har blitt gjort til skamme, og så langt har det ikke vært noen driftsstans.

3D-kamera gjør susen

Anne Kristin sier den største forskjellen med den nye modellen er påsettet. En helt nytt 3D-kamera og ny programvare gjør at påsettet går raskere. Roboten finner spenene med en gang uten vingling. Den klarer å lære seg speneplasseringen på det enkelte dyret ut fra et normaljur. Mindre vingling ved påsetting gjør også at dyra blir roligere. Hele melkingsprosessen fra kua går inn til hun kommer ut igjen går 40 sekunder raskere med den nye modellen. Med 120 mjølkinger i døgnet blir det fort minutter av slikt.

– Roboten er veldig flink med ukurante jur. Utfordringen er tynne spener der spenekoppen kan falle av, forteller Eivind.

Alle tre er samstemt i at de har fått fantastisk oppfølging fra DeLaval hele veien. DeLaval har et kurssenter på Øksnevad der de har satt opp en ­melkerobot, men tar med seg folk på opplæring til Røyneberg samdrift for at de skal få se hvordan roboten fungerer under praktiske forhold.

Valg mellom pekeskjerm eller nettbrett

De som kjøper den nye modellen må velge om de vil ha en stor pekeskjerm eller bruke et nettbrett til styring. Røyne­berg samdrift valgte pekeskjerm på roboten fordi de synes det er mest praktisk. Ønskemålet hadde vært at pekeskjermen hadde vært plassert nærmere juret, men åtte knapper ­strategisk plassert dekker en del av de samme funksjonene. Mens det før var mye bruk av pekeskjermen ved innmelking av kviger, går det mer på automat med den nye modellen. ­Kvigene får kraftfôr i roboten og får venne seg til den en måneds tid før de kommer over i kalvingsbingen.

Fungerer greit med bare én celletallsmåler

Selv om de har to roboter er det bare den ene som har celletallsmåler. ­Arnstein, Anne Kristin og Eivind er samstemte i at det er et fantastisk apparat. Ved behov styres kyrne til roboten med celletallsmåler. Utenom kvigeopplæring og celletallsmåling ­velger kyrne selv hvilken robot de vil gå til, og fordelingen er omtrent 50/50. Det viser seg at noen kyr alltid i velger en og samme robot, mens andre ­veksler mellom de to.

Kalveavdeling i frisk luft

Kalvene tas fra rett etter kalving og plasseres i kalvehytter ute. Dette ­fungerer svært bra, og kalvene tas ikke inn i fjøset før de er avvente ved åtte uker. Det fylles etter med halm i ­hyttene hver dag, og kalvene får melk tre ganger i døgnet. Arnstein innrømmer at det er et litt tidkrevende opplegg, men resultatet er god kalvehelse.

Eivind tar seg av klauvene

Eivind, som i flere år var medlem av kontrollkomiteen og årsmøteutsending i Geno, er klauvansvarlig. Meningen var at de skulle leie inn klauvskjærer, men med moderne klauvboks med elektrisk heis hver fot og stor interesse for klauvstell har det endt med at det er Eivind som tar seg av dette. Han er opptatt av å ta fatt i klauvproblemer før kua går ned i melk. Alle kyr klauv­skjæres ved avsining og ellers etter behov. Han anslår at de fleste skjæres to ganger i året. Ved klauvproblemer har Eivind svært gode erfaringer med å sette på kloss. Hvis det for eksempel er en betennelse i ytterklauv setter han på kloss på innerklauven som kua går med til den er nedslitt. Treklossene er enkle å tilpasse med vinkelsliperen, og etter Eivinds mening å foretrekke framfor kalosjer. De har sluppet unna digital dermatitt på fjøset, og det tilskrives at de ikke kjøper inn dyr. Begge robotene har klauvspyler som spyler bakklauvene med rent vann ved hver melking.

Eivind forteller at de bruker mye tid i fjøset. Anne Kristin arbeider nå i fjøset på heltid og de har en fast ansatt pluss avløser.

– Med fire hundre dyr med fire bein og to klauver på hvert bein er det nok å følge med på, fastslår Eivind.

Må utnytte arealene godt

Sola-området har mange bønder og veldig godt fagmiljø, men baksiden er at det er kamp om arealene. Arnstein forteller at jordleieprisen ligger på 400 - 500 kroner pr. dekar og da må det høstes bra grovfôr for å få inntekt. Med stort sett ettårige leieavtaler må det stelles pent med jorda for å beholde arealene. Et normalt år ligger avlingen på 1 000 til 1 200 FEm pr. dekar, men i årets vekstsesong ble noe utenom det vanlige. Arnstein anslår førsteslåtten til 70 prosent av normalavling og andreslåtten bare til 50 prosent. En brukbar tredjeslått har rettet opp en del, men først når fôranalysene foreligger kan fôrlageret beregnes.

– Det ser ok ut på øyemål, men vi får se hva konklusjonen blir når analysene foreligger, sier Arnstein. Foreløpig ­brukes det vanlig kraftfôr og oksene fôres fram til vanlig slaktevekt.

Jorda trenger sterkere ­juridisk vern

Arnstein Røyneberg sitter i styret i ­Norges Bondelag og jordvern er en sak han brenner for. Med gård midt i et pressområde har han levd med konstant trussel om nedbygging. En ny motorvei skal markere en sone for vern og Arnstein må bare håpe den holder.

– Matjorda trenger et sterkere juridisk vern, og vi må få forbud mot opsjonsavtaler for nedbygging. Ansvaret for vern må tas fra skuldrene til enkelt­bønder som kan tjene store summer ved nedbygging, sier Arnstein. Han har heller ikke tro på at avgift på matjord vil gi mer vern. – Om prisen blir høyere er det alltids noen som kan kjøpe seg ut av det.