Sur vom ved store mengder kraftfôr

En av de viktigste tiltakene i år med lave grovfôravlinger er å øke kraftfôrmengdene og spare på grovfôret. Dette ser vi igjen på dataene i Kukontrollen hvor kraftfôrmengdene på landsbasis har økt med 0,5 kg i gjennomsnitt per ku per dag i forhold til på samme tid i fjor. Når kraftfôrmengdene blir høye, gir det mye stivelse til vomma som vil fremme bakterier som liker miljø med lavere pH. De amylolytiske bakteriene som fordøyer sukker og stivelse er i stand til å overleve selv om pH i vomma kommer ned mot 5,5 – 5,8. De cellolytiske bakterier som er spesialister på å fordøye fiber (NDF) er ømfintlige for lav pH (pH under 6,0), og fordøyelsen av NDF vil gå ned. Blir dette for ille over tid vil det føre til at vomfunksjonen blir ­dårligere, samt at lav pH i vom vil kunne tære på vom-veggen slik at uønska stoff går over i blodbana og til leveren. Resul­tatet er sur vom. Sur vom, sublinisk vomacidose eller SARA (Sub Acute Ruminal Acidosis) har stor økonomisk betydning fordi fôropptaket, ytelsen og fôreffektiviteten går ned. SARA er også relatert til økt forekomst av løpedreining, forfangenhet (laminitt), leverbyller hos slakta kyr og lav fett­prosent i melken.

Forebygging av sur vom

For å oppnå en høy fordøyelse av fôret og en høy fôrutnyttelse må en unngå for lav pH i vomma. En høy andel av sukker og stivelse i fôrrasjonen øker altså risikoen for en lav pH. Spesielt kritisk er begynnelsen av laktasjonen da grovfôropptaket i denne perioden (0-50 dager) er lavt. Det kan føre til at vi fremprovoserer et dårlig vommiljø dersom vi trapper opp kraftfôret for mye og for raskt etter kalving. Vanligvis er ikke grovfôropptaket på topp før etter 10–12 uker, og fram til denne perioden er vommiljøet spesielt sårbart. Kommer vi i uføre i denne tiden er det vanskelig å reparere, og det kan gi et permanent lavere grovfôropptak. I Optifor/NorFor bruker vi uttrykket ­vombelastning for å kontrollere og å sikre at vi har en fôrrasjon som ikke gir et dårlig vommiljø. Vombelastningen beregnes ut fra forholdet mellom lett- og tungt fordøyelige karbohydrater i vomma, altså stivelse pluss sukker, og opptaket av NDF. Vi setter krav til vombelastningen når vi skal optimere en fôrrasjon i Tine OptiFôr.Øvre grense­verdi er satt til 0,6. Hvilke grovfôr som blir gitt ved høye kraftfôrmengder er vesentlig, og det krever altså en del struktur i grovfôret. Dette for å sikre spyttproduksjon som er med på å bufre vomma. Halm fungerer godt som fibererstatning ved høye kraftfôrmengder for å sikre drøvtygging og god vomfunksjon. Følg også med på gjødselkonsistensen. Ei ku i høy ­produksjon bør ha ei ruke der fotavtrykket vises dersom en setter foten nedi.

Halmbehandlingsmetoder kan påvirke dyrehelsen

Halm har lav næringsverdi, delvis som følge av at plantematerialet er sterkt infiltrert av ufordøyelig lignin. Ubehandlet halm gir lavere energi- og proteinut­­nyttelse. Mangel på svovel kan også være en medvirkende årsak til at utnyttelsen av proteinet blir svært lav. Ensidig fôring med ubehandlet halm uten ekstra tilførsel av protein og ­mineraler kan forstyrre vomfloraen og redusere mikro­beaktiviteten både hos ammekyr og melkekyr. Fiberfordøyelsen kan dermed stoppe opp, og kua kan få forstoppelse i bakre mageavdelinger (bladmage og løpe). Dette er en alvorlig tilstand for kua som hun kan dø av. I slike tilfelle vil det til tross for liten vomaktivitet gjerne dannes gass så dyra ser oppblåste ut, og det kan ligne trommesyke. Ubehandla halm må derfor kombineres med annet fôr og helst være kutta.

Halmens næringsverdi kan derimot økes ved å behandle halmen fysisk, kjemisk eller en kombinasjon av disse. Kjemisk behandling kan utføres på mange ulike måter. Felles for alle metodene er at de, i varierende grad, øker fordøyeligheten og energiverdien til halmen, samtidig som tørrstoffopptaket blir større. Noen forhold bør en imidlertid være oppmerksom på når det gjelder behandling av halm og hvordan det kan påvirke dyrehelsen

Dyppluting

Dyppluting fungerer i et lukket system. I prinsippet dyppes halmen ned i en balje med oppløst natriumlut (NaOH), holdes der til den er gjennomfuktet, for så å tas opp og fôres ut etter noen dagers lagring. Rett lutstyrke er viktig og må tilpasses kvaliteten på halmen. Frøhalm og havrehalm trenger for eksempel sterkere lut enn bygghalm, men det kan være stor forskjell mellom ulike partier bygghalm. Lutstyrken kan dessuten endres ved at NaOH reagerer med luft, slik at lutstyrken bør ­kontrolleres med titreringsutstyr før behandling av halmen. Natriumlut, eller kaustisk soda, er sterkt etsende. Det bør derfor tas forholdsregler ved håndtering for å unngå skader. Det er viktig å vite hvordan du skal handle hvis det du kommer i kontakt med luten.

Tilsette urea

Nitrogeninnholdet i halmen kan økes ved å tilsette urea ((NH₂)CO₂) til luten. Urea inneholder ikke protein, men spaltes enzymatisk til NH₃ og CO₂ i vomma. Med et nitrogeninnhold på 46 prosent gir 100 gram urea samme nitrogenmengde som 290 gram protein. Urea blir normalt tilsatt luten med inntil 10 gram per liter lutløsning (1 prosent). Overdreven bruk av urea er skadelig for dyrene da det kan resul­tere i ammoniakkforgiftning.

Dyppluta halm til sinkyr gir økt risiko for melkefeber

Dyppeluting av halm gir høyest fordøye­lighet og energiverdi av halmbehandlingsmetodene, men det anbefales ikke å gi dyppluta halm som eneste grovfôr. Siden all luten (NaOH) blir værende i halmen bør mengdene begrenses da det kan gi såkalt metabolsk alkalose (høy tilførsel av natrium). Kroppens mineralbalanse har stor betydning for pH i blodet, og dette har igjen blitt satt i sammenheng med ­forhold som melkefeber, tilbakeholdt etterbyrd og fruktbarhet. Lut (natriumhydroksid/natronlut) er en sterk base, som består av ionene Na⁺ og OH^-, med kjemisk formel NaOH. Det vil gi overskudd av OH^–-ioner som fører til at pH i løsningen øker (blir basisk). Surgjørende fôrrasjoner har vist seg å være effektive for å forebygge melke­feber da disse rasjonene reduserer pH i blodet og dermed påvirker flere ­sentrale hormoner som regulerer kroppens kalsiumomsetting. Forsøk har også vist at det er en sammenheng mellom pH i blodet og pH i ulike sekreter i børen som igjen kan påvirke fruktbarheten. Det er dermed differansen mellom sterke kationer (positive elektroner som K⁺ og Na⁺) og anioner (negative elektroner Cl^-) i fôret som har betydning for pH i blod og urin. Denne ione-differansen som ofte kalles cation-anion difference (CAD) beregnes fra fôrrasjonens innhold (gram/kg tørrstoff) av Na (natrium), kalium(K), Cl (klor) og svovel (S). I NorFor og OptiFôr bruker vi følgende ligning:

CAD=((K/39,1)+Na/23,9))-((Cl/35,5)+(S/16))

CAD i fôret uttrykkes i milliekvivalenter (mEkv) per kg tørrstoff. Årsaken til at disse fire elementene er så dominer­ende for syre-basebalansen er et de finnes i relativt høye konsentrasjoner i våre vanligste fôrmidler. Hos lakterende kyr er den optimale CAD-verdien pluss 250–400 mEkv. I en sinkurasjon bør CAD verdien være minus 150 til minus 100 mEkv. I grassurfôr er det ofte K som blir høy. I luta halm er det altså Na som drar mye opp. Ser en i fôrtabellen i Optifor så ser en at ubehandla og NH₃-behandla halm har Na-verdier på under 2 mEkv/kg tørrstoff (TS) mens dyppluta har verdi på 28. Når de andre verdiene som inngår i CAD er omtrent like, så vil dette gi omtrent ti ganger så høye CAD-verdier i duppeluta (ca. 1 300 mEkv) halm som i de andre (ca. 130 mEkv). Det er til sinkyr vi er mest opptatt av CAD på grunn av fare for melkefeber, så til sinkyr anbefales ikke å gi lutbehandlet halm. Til melkekyr kan det gis 4–5 kg tørrstoff per ku per dag i kombinasjon med grassurfôr. For å få oversikt over hva CAD blir i ulike rasjoner kan en bruke Optifor. I Optifor får en fram innholdet av mineraler i ulike råvarer og beregnede CAD-verdier. På grunn av de høye Na-innholdet i dyppluta halm kan det diskuteres om en burde ha egne mineralblandinger beregnet til slike fôrrasjoner?

Ammoniakkbehandlet halm

Behandling med ammoniakk øker nitrogeninnholdet i halmen og dermed fôrverdien av grovforet. I ubehandlet halm er ofte råproteininnholdet 3–5 prosent av tørrstoffet mot 7–9 prosent av tørrstoffet i NH₃-behandlet halm. Behandling med ammoniakk øker samtidig ­fordøyeligheten av organisk stoff (+ 40 prosent) og gir fôret bedre smak som samlet sett resulterer i større fôropptak enn for ubehandlet halm.

En stor fordel med ammoniakk­behandling, sammenlignet med ­dyppluting, er vesentlig mindre HMS-utfordringer ­knyttet til behandlingsmetoden, halmen ikke trenger å være lagringstørr før behandling, samt at all halmen kan behandles samtidig. Halmen bør likevel ikke være for fuktig og våt ettersom det kan resultere i muggdannelse og utvikling av giftige kjemiske reaksjoner. Det er ­viktig at halmen lufter seg en god stund før fôring. Ammoniakk kan virke irriterende på slimhinner i øyne, nese og halsen.

Unngå ammoniakkbehandling av halm med høyt innhold av gras/ugras

Ved pressing av umoden halm, eller halm med mye gras (ugras og gjenlegg som har vokst gjennom), vil det produseres karbondioksid og varme (ånding). Ved tilsetting av ammoniakk vil karbondioksid binde en del av ammoniakken og danne hjortetakksalt. Dette kan ses som et hvitt belegg på halmen. Stoffet er ufarlig, men er tegn på at vi ikke har fått full nytte av ammoniakken. Atskillig mer bekymringsfullt er giftstoffet 4-metylimidazol. Stoffet kan utvikles når vi bruker store ammoniakkmengder i rå halm med mye grønnmasse eller i frøhalm. Konsentrasjonen av giftstoffet øker med økende sukkerinnhold i fôret (mye grønt), økende vanninnhold, økende temperatur og økende ammoniakkmengder. Giftstoffet påvirker nervesystemet og kan, i verste fall, medføre akutt død. Stoffene overføres til melk, så diende kalver kan dø uten at symptomer vises på mordyret. Faren for dannelse av stoffet er størst ved behandling av frøhøy, men det er også sett høye verdier i havrehalm.

Ammoniakkforgiftning

Ammoniakkforgiftning oppstår ved bruk av store doser urea eller for raskt inntak av fôr med høye ureakonsentrasjoner. Det skjer spesielt hos dyr som ikke er tilvent en økt urea-mengde. Urease i vomma vil da produsere mer ammoniakk (NH₃) enn bakteriene kan ta unna. Dermed går også pH i vomma opp (typisk til ca. 8). Dette fører til at NH₃/NH4+ forskyves mot NH₃, som lett passerer vomveggen, og en får en stigning av NH₃ i blodet. NH₃ er svært giftig, og for å nøytralisere NH₃ blir den normalt tilbakedannet til urea i leveren. Men når det kommer for mye NH₃ via blodet fra vomma, vil denne mekanismen også overbelastes, og en får stigning av NH₃ i den generelle blodsirkulasjonen. Det er dette som gir forgiftningssymptomene. Derfor kaller vi det også ammoniakk-forgiftning, selv om den faktiske kilden er urea.

Kliniske tegn på ammoniakkforgiftning

De vanlige kliniske tegnene ved ammoniakkforgiftning er symptomer fra sentralnervesystemet: Uro, skjelv­inger, pustevansker/rask pust, hyppig urinering og gjødsel-avgang og stive bein. Ved vedvarende høye ammoniakkonsentrasjoner i blodet kan dyret dø og det typiske er at det går fort, ­nettopp fordi det er snakk om en ond sirkel i vomma som raskt blir verre. Lærebøkene skriver at forløpet kan være så kort som 10 minutter, men det kan også ta noen timer før dyret dør.

Så ammoniakkforgiftning er vanligvis en svært akutt forgiftning. Anerkjent behandling, hvis en kommer til i tide, er organisk syre (eddiksyre eller maursyre) blandet ut i vann og gitt ned i vomma med sonde. Ved en slik sur­gjøring av vomma stanses det akutte NH₃-opptaket, og beskrivelsene fra tilfeller der det har lyktes er at dyra da kommer seg, vanligvis uten etterfølgende komplikasjoner.