Virtuelle gjerder til storfe
Virtuelle gjerder betyr at dyret får et varsel når det nærmer seg en forhåndsprogrammert grense, og forøk på NMBU viser at det fungerer også for storfe.
Nærings-PhD, Nofence AS/NMBU
silje@nofence.no
Professor i etologi, NMBU
knut.boe@nmbu.no
Forsøket ved NMBU viste at kvigene lærte seg systemet med virtuelle gjerder fort. Nye forsøk skal prøve å finne en strømstyrke som er dyrevelferdsemessig akseptabel samtidig som den holder dyrene innenfor det virtuelle gjerdet.
Foto: Silje Eftang
Virtuelle gjerder fungerer ved at dyrene har en klave med GPS-teknologi rundt halsen, som gir gjerdefunksjon. Klaven får posisjonsdata fra satellitter og kommuniserer over mobilnettet med en applikasjon på brukerens telefon. Dette gjør at brukeren kan overvåke dyrenes posisjon, samt instruere klaven til å varsle dyrene når de nærmer seg en forhåndsprogrammert virtuell grense. Klaven vil gi en vibrasjon og varseltoner når dyrene nærmer seg den virtuelle grensen. Dersom dyrene ikke snur og vender innover i beitet igjen vil de få et strømstøt fra klaven. Dette strømstøtet er vesentlig lavere enn fra et strømgjerde. Studier på geit viser at geitene lærer seg systemet svært godt, og har full kontroll på varsellyden for å unngå strømstøt.
Ny teknologi
Virtuelle gjerder er en del av den nye teknologien som gjør sitt inntog i norsk landbruk. Det norske gründerfirmaet Nofence AS har allerede solgt klaver til 300 norske geitebesetninger. Firmaet er én av tre bedrifter i verden som i dag jobber med utviklingen av virtuelle gjerder til produksjonsdyr. Virtuelle gjerder vil kunne gi bedre utnyttelse av utmarksområder, bedre overvåking og kontroll av dyr på beite, samt spare bonden for mange timers arbeid brukt til å sette opp gjerder i utmark.
Forsøk med storfe
I oktober 2017 ble de første innledende forsøkene med virtuelle gjerder til storfe utført på Senter for Husdyrforsøk (SHF) ved NMBU. Seks NRF-kviger ble sluppet på et inngjerdet beite utstyrt med Nofence- klaver med samme strømstyrke som brukt på geit. Kvigene fikk noen dagers tilvenning til sitt nye beite før den første virtuelle grensen ble lagt i den ene enden av beitet, om lag 50 meter på innsiden av det elektriske gjerdet. Kvigene ble introdusert til systemet ved å bli lokket mot den virtuelle grensen helt til de merket vibreringen og hørte lydvarselet fra klaven. Det var flere personer til stede slik at hvert dyr ble «jaget» innover i beitet igjen, før de rakk å utløse en «rømning». Tanken var å lære dem hvilken vei de skulle gå når de hørte lydvarselet, samt at det etter lydvarselet ville komme et strømstøt hvis de ikke snudde.
Lærte seg systemet fort
Kvigene lærte seg systemet overraskende fort, og etter bare noen dager observerte man tydelig reduksjon i antall lydvarslinger og vesentlig færre strømstøt. Dette viste at kvigene hadde forstått at det var en grense i beitet og at de måtte snu på lyden.
Etter fem dager med én virtuell grense ble det lagt en ny virtuell grense i motsatt ende av beitet, slik at dyrene de neste fem dagene hadde to virtuelle grenser å forholde seg til. Introduksjonen av den nye virtuelle grensen ble gjort på samme måte som ved grense 1. Den andre virtuelle grensen sperret kvigene vekk fra området de brukte å ligge på om kvelden og natta. På tross av dette lærte dyrene seg svært fort den nye virtuelle grensen, og respekterte den.
For lav strømstyrke
Allerede under innlæringen observerte man at dyrene nesten ikke reagerte på strømstøtene, noe som antydet at strømstyrken trolig var for lav. Det ble vurdert å bytte til en sterkere strømstyrke, men siden man hadde observert at de på tross av svake reaksjoner respekterte strømstøtene ble forsøket fullført med strømstyrken som er brukt på geit. Rundt dag 10 ble det observert at to av kvigene beitet fram og tilbake over grensen, uten tilsynelatende å reagere på strømstøtet lenger. De ble tatt ut av forsøket.
På dag 10 ble den første virtuelle grensen flyttet 25 meter tilbake mot strømgjerdet, slik at beitet ble utvidet. Siden gresset var lengre i dette området begynte kvigene gradvis å beite seg innover, noe som viste at de ikke var redde for å beite i området som tidligere hadde gitt lydvarsling og strømstøt. De snudde innover i beitet når de kom til den nye virtuelle grensen. Dette kan vise at det enkelt lar seg gjøre å flytte dyr med virtuelle gjerder, da dyrene raskt vil begynne å beite i det nye tildelte området med best beitegrunnlag.
Av de fire kvigene som fullførte forsøket hadde blant annet en kvige totalt 218 lydvarslinger og 12 strømstøt i løpet av en 15 dagers periode, inkludert innlæringene. Dyrene fikk flest strømstøt i begynnelsen av forsøket. Dataene viser at kviga har klart å snu ved 202 lydvarslinger uten å få støt, noe som indikerer at hun har forstått systemet.
Nye forsøk i 2018
I juni i år starter nye forsøk med virtuelle gjerder for storfe på SHF. Nå vet man at storfe klarer å forstå systemet, så det skal videre undersøkes om man kan finne en akseptabel strømstyrke som kan holde alle dyrene innenfor den virtuelle grensen. Tre grupper med seks NRF-kviger i hver skal beite på like beiter, men med ulik strømstyrke. Kvigene skal observeres og filmes, dyrenes hjertefrekvens skal måles i ulike situasjoner og de skal fristes for å se om hva som skal til for at de vil krysse den virtuelle grensen. To andre grupper med åtte NRF-kviger i hver skal teste ut to ulike tilnærminger til innlæring av systemet. Dette for at man kan finne en metode som gir raskest mulig læring med minst mulig belastning på dyrene.