Tid for dyrevelferd

Dyrevelferd har en tid fått mye oppmerksomhet i media. Dessverre har årsaken til oppmerksomheten vært resultater av Mattilsynets inspeksjoner. For mange inspeksjoner der det påvises kritikkverdige forhold og noen graverende enkeltsaker er en belastning for næringas omdømme vi gjerne skulle vært foruten.

Internasjonalt er trykket på dyrevelferd sterkere enn noen gang. Utviklingen drives av aktive forbruker- og dyrevelferdsgrupperinger. Matvareaktørene følger opp med merkeordninger og krav til sine leverandører. Ressursene som puttes inn i dyrevelferd i mange land vil heve nivået for dyrevelferd, bedre systemene for å fange opp risikobesetninger og gi dokumentasjon for dyrevelferd på besetningsnivå.

Vi bør vi snu litt på flisa og begynne å snakke mer om dyrevelferd enn dyrehelse i kommunikasjon med forbrukerne.

Hvis vi sitter rolig og tror at dyrevelferd er et evig konkurransefortrinn vil vi bli forbikjørt. Når Mattilsynet i 2017 fattet vedtak i en tredjedel av storfebesetningene som ble inspisert, og 22 prosent var hastevedtak, forteller det at vi har en jobb å gjøre. Vi må klare å løfte nivået i de dårligste besetningene og bli langt bedre enn i dag til å fange opp risikobesetninger på et tidlig tidspunkt.

Tradisjonelt har dyrevelferd vært et område der vi har visst best selv og hatt en tendens til å avfeie kritikk fra pressgrupper som følelsesmessig engasjement uten faglig grunnlag. Tiden er overmoden for å akseptere at mange forbrukere legger noe annet i dyrevelferd enn vi tradisjonelt har gjort. Der vi har har vektlagt biologiske variable, og langt på vei ment at friske dyr som produserer mye er bevis godt nok for dyrevelferd, er dyrets følelser og naturlighet viktigere faktorer for mange forbrukere.

Lavt antibiotikaforbruk er utvilsomt et av våre mest slitesterke konkurransefortrinn. Men vi må innse at når dette går hjem hos svært mange er det kanskje mer på grunn av frykt for at antibiotikaresistente bakterier skal bli en trussel mot egen helse enn at lavt forbruk er et resultat av friske dyr som ikke har behov for behandling. Mye tyder på at forbrukerne er mer opptatt av at kalven får gå med kua og at dyra kommer på beite enn om det er hoste på fjøset eller at mange kyr er halte.

Vi bør vi snu litt på flisa og begynne å snakke mer om dyrevelferd enn dyrehelse i kommunikasjon med forbrukerne. Vi bør også – slik næringa har gjort i mange andre land – gå i dialog med forbrukerorganisasjoner, dyrevelferdsorganisasjoner og matvarekjedene for å prøve å komme fram til omforente syn på hvor lista for dyrevelferd skal ligge.

Resultatet av et slikt samarbeid må ha faglig fundament, men også gi rom for forbrukernes forventninger til dyrevelferd. Motstanden mot GMO er et godt eksempel på kollisjonen mellom vitenskap og vanlige folks oppfatninger som vi bør lære av.

I dette nummeret av Buskap skriver Olav Østerås om arbeidet for å dokumentere dyrevelferd i norsk melkeproduksjon. Utgangspunktet er godt, men både naturlighet og dyrets opplevelse av hvordan det har det er krevende utfordringer. Ola Nafstad skriver i sin artikkel om dyrevelferd som konkurranse fortrinn at næringa må ha en aktiv tilnærming til hvordan de reelle utfordringer skal løses og hvordan dyrevelferd skal kommuniseres. Vi må med andre ord bli mer proaktive.

Ute på fjøsene handler dyrevelferd mye om holdninger og management, og å kunne dokumentere for omverden av dyra har det bra. For omdømmet blir det avgjørende at vi klarer å fange opp problembesetningene på et tidlig tidspunkt. Er det ett område der liten tue kan velte stort lass er det på dette området.