Ulike strategier for fôring

Vi besøkte flere fjøs med ulike strategier når det kommer til fôring. To av gårdene hadde Lely Vector som ordnet all fôring selv og forsynte seg fra velfylte fôrkjøkken med ulike typer grovfôr, biprodukter og mineralblandinger. En annen av bøndene kjørte inn gras først og la maissilo oppå, så fikk kuene blande selv. Flere hadde fullfôrblander bak traktoren og kjørte igjennom fjøset. Det vi derimot ikke så var båndfôring i taket slik mange setter inn i Norge nå. Her var de fleksible og kunne kjøre inn med ulike typer redskap. Selv om Vectoren skulle stoppe var fôrbrettet bredt og man kunne komme inn med en traktor eller minilaster. Nico Vreeburg i VetVice mente at det var mer fornuftig å ha en billig og driftssikker måte å tildele fôret på, kanskje en gang om dagen, og heller investere i en fôrskyver som kjører rundt og dytter fôret inntil flere ganger om dagen. De mente at dette også var bedre for kua. Hver gang det kommer inn nytt fôr vil kuene reise seg for å se om det er noe godt, og fôrer man for ofte vil dette føre til unødvendig stress og en kortere liggetid.

Plassering av fôrbrett

Et tema vi diskuterte i Nederland som jeg ikke har hørt noe særlig snakk om her hjemme, er spørsmålet om hvor fôrbrettet skal være. I Norge har vi tradisjonelt sett plassert dette midt i fjøset, og det har vært en praktisk måte å skille dyr med ulik alder. Som regel har man kua på den ene siden og kviger og eventuelt okser på den andre. Når man skal bygge et rent mjølkekufjøs er det derimot ikke like naturlig å dele fjøset i to på denne måten. Her har man muligheten til å samle alle kuene i en gruppe på midten og plassere fôrbrettene langs hver sin yttervegg. Dette gjør at kua får gå i midten der takhøyden er størst og man får rikelig med eteplasser.

Dele opp i grupper eller ikke

Når det kommer til mjølkerobot så hadde jeg på forhånd tenkt at det var praktisk å ha de to adskilt slik at man kunne delt dyra i to grupper. Da kunne man hatt de som er tidlig i laktasjonen på den ene siden og de sent i laktasjonen på den andre siden. På den ene gården vi besøkte var det slik, og han var veldig fornøyd med det. Han mente også at det var lett å få oversikt når man kunne gå på fôrbrettet mellom de to gruppene, og han hadde dessuten førstekalvskyrne i et eget fjøs, altså tre roboter. Når man derimot ikke skulle ha flere enn 120 kuer var det ikke noe poeng i å dele de opp. Da var det bedre å ha alle i samme gruppe slik at det ikke er krise hvis en robot stopper. Nico forklarte det veldig tydelig: «Hvis mobilen ringer klokka tre på natta, så må du ut i fjøset hvis du har to grupper. Har du derimot to roboter kan du snu deg rundt og sove til klokka sju uten at det er helt krise.» Det viktige her var derfor at man plasserte de to robotene med inngangen på samme siden og ikke speilvendte den ene. Dette fordi ca. 10 prosent av kuene ikke vil gå i den andre roboten hvis favoritten stopper. Vi besøkte flere fjøs med denne løsningen og de var imponerende oversiktlige og rolige.

«Feed wall»

En løsning vi også kikket på var det de kaller for en «feed wall». Det var i praksis et en meter bredt fôrbrett som man fôret fra utsiden av veggen. Veggen kunne åpnes når man skulle fôre og lukkes etterpå, enten til en tett vegg, eller halvåpen for lufting. En veldig fin løsning som gjør at man sparer kvadratmeter inne i fjøset, men som er litt tungvinn å rengjøre. Han vi besøkte hadde en feed wall som var litt for bred, slik at kuene ikke nådde de ytterste 10 cm. Dermed ble det noe svinn og han måtte koste manuelt noen ganger. Det han også trakk fram som negativt med dette systemet var ved massebehandling av kuene da han skulle låse de i fanghekken. Man har ikke så mange steder å gjøre av seg inne på et smalt fôrbrett når alle kuene sitter fast med hodet samtidig. Han hadde derimot et bredt, kjørbart fôrbrett på den andre siden, slik at han kunne gjøre slike ting der.

Drikkevann det viktigste ved fôringa

Det viktigste punktet når det kommer til fôring av mjølkeku er drikkevannet. Ei mjølkeku drikker opp mot 150 liter med vann om dagen, og da må det være lett tilgjengelig. Jeg har sett alt for mange som har for få drikkekar, eller som har plassert de store drikkekarene slik at de er vanskelige å nå for ei ku langt nede på rangstigen. Resultatet blir deretter, og lite vann går utover både fôropptak, vommiljø og ytelse. I Nederland besøkte vi blant annet en som hadde plassert drikkekarene sine lavt, slik at det ble mest mulig naturlig for kuene å drikke. Ei ku i det fri vil drikke fra et vannspeil på bakkenivå, og små drikkekar med lav kapasitet eller drikkenippel er derfor mer unaturlig for kua. Selv om drikkekarene var plassert ganske lavt syns han ikke det var noe problem med møkk i de. En lur tanke som så ut til å fungere godt i praksis.

Vanskelig å bygge drømmefjøset

Fra de første tankene om fjøs og fram til nå har tegningen og planene i hodet endret seg mange ganger. Jo mer man ser og lærer, jo sikrere blir jeg på at det er vanskelig å bygge drømmefjøset. Men samtidig tenker jeg at jo mer jeg får lært av andres feil, og jo flere smarte løsninger jeg får sett hos andre, jo nærmere kommer jeg en god løsning. At noen kan bestemme seg for å bygge en måned, for så å ha tegningen klar måneden etter skjønner jeg ikke. Jeg hadde nok angret bittert hvis jeg hadde gått for førsteutkastet mitt. Det er tross alt enklere å flytte noen streker på et papir!

«Hvis mobilen ringer klokka tre på natta, så må du ut i fjøset hvis du har to grupper. Har du derimot to roboter kan du snu deg rundt og sove til klokka sju uten at det er helt krise.»