God dyrevelferd i alle ledd

Enhver matproduserende enhet er avhengig av at hele kjeden i produksjonen ivaretar god dyrevelferd. Det svakeste ledd kan trekkes fram i det offentlige lys, og dermed får en hel næring dårlig rykte. Med sosiale medier kan norsk produksjon være utsatt for presentasjoner fra utenlandske forhold som er helt fremmed i Norge. Det er ikke sikkert forbrukere greier å skille hva som er norsk og ikke norsk i en slik presentasjon. Det er derfor viktig at ikke bare det offentlige har fokus på dyrevelferd, men at også næringen som sådan har fokus på god dyrevelferd i alle ledd i produksjonen.

Definisjonen på dyrevelferd

God dyrevelferd kan defineres på flere måter. Brambell-kommisjonen lanserte de fem friheter i en rapport om britisk husdyrhold i 1965. De ble formalisert i 1979 av UK Farm Animal Welfare Council.

De fem friheter slår fast:

1. Frihet fra sult, tørste og feilernæring – ved at dyra har fri tilgang på friskt vann og en diett som opprettholder god helse og trivsel.

2. Frihet fra fysisk ubehag – ved at dyra holdes i egnet levemiljø med komfortabel liggeplass og ly for vær og vind.

3. Frihet fra smerte, sjukdom og skade – ved forebygging, rask diagnostisering og behandling.

4. Frihet til å utøve normal adferd – ved at dyra får nok plass i egnede driftssystemer og samvær med dyr av samme art.

Frihet fra frykt og stress – ved at dyra holdes og behandles på en slik måte at de unngår vedvarende frykt og stress.

ISO (den internasjonale standardiseringsorganisasjonen) definerer dyrevelferd som hvordan dyr håndterer de forholdene de lever under (ISO, 2017).

Dyrevernalliansen definerer dyrevelferd slik: Individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø.

Tre hovedelementer

Dyrevelferd kan deles inn i tre forskjellige hovedelementer, de emosjonelle verdier, det naturlige liv og de biologiske variablene. Disse vil overlappe hverandre noe (Figur 1).

De emosjonelle verdiene blir ofte de positive indikatorene, slik som lek blant kalver, at dyra steller hverandre, at de lever i gode sosiale forhold. Det naturlige liv blir å gå løse i løsdrift, kunne bevege seg ute i naturen, ete gras, ligge og hjorte og så videre. De biologiske variablene er gjerne negative utfallsvariabler som sjukdom, dødelighet, skader, dårlig fruktbarhet og dårlig produksjon.

Regulering og arbeid med dyrevelferd i Norge

Norge har en lang tradisjon for at dyrevelferd er regulert i lover og forskrifter som håndheves av de offentlige myndigheter. Dette er også vanlig i de andre nordiske land. I mange land er ikke dette så vanlig. I land som for eksempel USA og Storbritannia er det varehandelen som setter krav til produksjonen hos sine leverandører.

Norge fikk sin første dyrevernlov allerede 7. juni 1935. Denne ble revidert høsten 1974. Deretter kom det en dyrevelferdslov av 19. juni 2009. Legg merke til at det er forskjell på dyrevern, der en legger vekt på at dyr ikke skal mishandles, til dyrevelferd der det legges vekt på velferd ut fra dyrets premisser. Det er Mattilsynet som forvalter denne loven med sine forskrifter.

Næringen har også sine systemer som bidrar til god dyrevelferd. For melkeproduksjon kan nevnes Kukontrollen som startet allerede i 1898 og som ble organisert innen meieriene fra 1948. Vi fikk Helsekortordningen fra 1976, organisert jurhelsekontroll fra 1982, Helsetjenesten for storfe fra 1994. KSL ble også etablert i 1994 og organisert under Matmerk fra 2007. Tine har etablert årlig medlemsbesøk siden 2011. I 1988 hadde meieriene en svær studiekampanje som het ‘Etikk i fjøset’ med over 10 000 deltakende produsenter.

Dyrevelferd internasjonalt

Internasjonalt innenfor meierindustrien er det nå stort fokus på dyrevelferd, antibiotikaresistens og bærekraft. Disse tre elementene henger sammen. Den internasjonale meieriorganisasjonen (IDF) har dels sammen med verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og FN sin organisasjon for mat og landbruk (FAO) laget flere veiledninger bl.a. for ‘Guide to Good Animal Welfare in Dairy Production’ (2008), ‘Guide for Good Dairy Farming Services ’ (2009). Videre er det lagd et stort vitenskapelig dokument omkring ‘Welfare quality® – Assessment protocol for cattle’ (2009) av en gruppe forskere satt sammen innen EU-systemet. EU/EFSA lagde i 2015 et vitenskapelig dokument om hvordan dyrevelferd skulle vurderes innen små-skala landbruk.

I mai 2016 kom OIE med en protokoll som heter ‘Animal Welfare in Dairy Cattle Production System’. Denne protokollen beskriver hva som er relevante variable å registrere for å vurdere dyrevelferd innen melkeproduksjonen. I desember 2016 fulgte ISO (verden standardiseringsorganisasjon) opp med å lage en standard som heter ‘ Animal Welfare Management – general requirements and guidance for organizations in the food supply chain’ – altså en standard for hvordan organisasjoner inn matforsyningskjedene skal jobbe med dyrevelferd.

OIE sin standard ISO TS 34700 er svært generell, men bygger i prinsippet på OIE sin standard.

Systemer for å forbedre dyrevelferden

Mange land jobber konkret med å bedre dyrevelferden. Dette ble illustrert på et møte i IDF i Belfast høsten 2017. En runde rundt bordet viste at de aller fleste land hadde etablert et eller annet system for å forbedre dyrevelferden. Eksempel var land som Canada, Belgia, Japan, Storbritannia, Sør-Afrika, Israel, Danmark, Frankrike, New Zealand, Australia, Sverige. Et annet eksempel på samme møte var at en sekvens med tema dyrevelferd ble så godt besøkt at det kun var ståplasser igjen. Dette vitner om en genuint stor interesse for dyrevelferd innenfor meierisektoren, noe en ikke har sett tidligere. Grunnen er selvfølgelig det store fokus fra forbrukere på tema, og ønske om å være å forkant. Dette handler i stor grad om å dokumentere hvordan status er, og jobbe kontinuerlig med forbedring. Få eller ingen land har fokus på å være verdens beste, men de har fokus på dokumentasjon og kontinuerlig forbedring.

Ut fra dette må det etter hvert forventes at de forskjellige aktører i bransjen begynner å etterspørre hvordan en forholder seg til OIE og ISO sine standarder.

Hva kan gjøres i Norge?

Norge har en stor fordel som kan utnyttes dersom en gjør det på rett måte. Vi har en stor deltakelse i Kukontrollen og ca. halvparten av de aktuelle biologiske variablene i tillegg til noen få innen det naturlige liv (løsdrift/båsfjøs) er allerede inkludert i Kukontrollen. Disse variablene er for eksempel klauvpleie, klauvsjukdommer, kalvesjukdommer, kalvedødelighet, sjukdom hos kyr, dødelighet hos kyr, fruktbarhet, livslengde hos kyr, melkemengder, tilvekst, slaktedata og jurhelse. Disse variablene kan statistisk bearbeides i forhold til nivå og buskapsstørrelse i den enkelte besetning slik at det gis en hovedindeks med delindekser på forskjellige tema. På den måten kan produsent og rådgivere få et mest mulig objektivt bilde av deler av dyrevelferden i egen besetning. En kan også se på hvilke delområder den aktuelle besetningen er god eller dårlig. Gjort på rett måte kan dette være et stimulans til å bedre dyrevelferden på alle melkebruk. Med alle de variablene som er listet i OIE sin standard vil alle kunne ha forbedringsområder. Dette kan også knyttes opp mot rådgiving fra rådgivere som er eksperter på dyrevelferd. Det kan også være et hjelpemiddel som kan fange opp produsenter som i en periode trenger noe mer hjelp og støtte. Det jobbes derfor med å videreutvikle disse modellene.

Det er viktig at dette gjøres på en slik måte at det gir motivasjon til forbedring, og at det ikke skal være noe ris bak speilet eller være et insitament til negative tiltak. Det kan gjennomføres med allerede eksisterende data, uten for mye ekstra arbeid.

Trivsel hos folk og dyr

God dyrevelferd bygger ofte på at en har en eier med god trivsel og overskudd i sin produksjonsform. Derfor er det viktig med positive tiltak og stimulanser. Det er en klar sammenheng mellom trivsel hos folk og trivsel hos dyr. Derfor henger det å jobbe med god dyrevelferd også sammen med god velferd hos menneskene rundt dyra. Brudd på lover og forskrifter må selvfølgelig håndteres av offentlige myndigheter – Mattilsynet. En ser derfor at næringen og offentlige har to forskjellige roller her som ikke må blandes sammen.

Jobbe med å forbedre

Det er slik at produksjonsformer og tradisjoner er helt forskjellige i forskjellige land rundt omkring i verden. Derfor er det vanskelig å sammenligne dyrevelferd i et land med dyrevelferd i et annet land. Et land kan være god på et område og dårlig på et annet område, mens et annet land kan være vice versa på de samme områder. Derfor er det vanskelig å si at dyrevelferden er så mye bedre i ett land enn et annet. Det avhenger av hva en legger vekt på. Slik vektlegging kan være basert på kulturelle og historiske vaner. Det handler i stor grad om å dokumentere hvordan status er på viktige områder, slik som OIE har fastsatt. Deretter å sette opp et system slik at en kan dokumentere at en jobber med å forbedre dyrevelferden på de områdene der det trengs forbedring.