Stekkfilm er en del av konserveringa

Strekkfilmen er en del av konserveringsprosess og ikke bare en beskyttelse av «varen» slik en industri­stekkfilm er. Å produsere en landbruksstrekkfilm er det mest krevende en strekkfilmprodusent kan gjøre. Den skal ha egenskaper som gjør at den fungerer under alle temperaturer. Den skal brukes på maskiner som er i bevegelse, og til innpakking av levende materiale. I tillegg skal den ikke minst være en oksygensperre for å sikre en god konservering og redusere tørrstofftapene maksimalt.

Antall lag plast

Rise (tidligere Sveriges Tekniske Forskningsinstitut) uttaler at stekkfilmen skal være av en slik kvalitet at seks lag skal være tilstrekkelig for å sikre en tett ball. Dette forutsetter imidlertid at overlappet er rett slik at man er sikker på å ha seks lag over hele ballen. Det hjelper ikke å ha seks lag i snitt om det på halve balle er åtte lag og andre halve fire lag. Dette bekreftes fra Sveriges Landbruks­universitet som gjennom mange år har utført praktiske tester med strekkfilm på rundballer. I forsøket fra 2016 er SLU tydelige på at seks lag gir en tett ball, mens åtte lag alltid gir en bedre kvalitet. Videre er de like tydelige på at fire lag er for lite til å sikre at ballen blir tett. I Norge blir det i stor grad brukt åtte lag. Fordelen er at ballene tåler mer håndtering og man er ikke like sårbar om overlappet ikke stemmer. Samtidig øker tettheten ytterligere.

Tykkelse

Så godt som ingen strekkfilm på markedet i dag er helt gasstett. Dette er en av grunnene til at man må legge på minimum seks lag strekkfilm. Like viktig som antall lag er derfor også tykkelsen på filmen. Rise-standarden er utviklet med hensyn til at en strekkfilm må være 25 my (25/1000 mm) Dette for at gi et tilstrekkelig tykt lag for å unngå oksygen gjennomtrenging. Noen få produsenter har imidlertid med ny teknologi og andre råvarer utviklet en tynnere film som gjennom tester hos Rise og SLU likevel viser seg at gir en vel så god funksjon som oksygensperre.

Produksjonsteknisk er det fullt mulig å lage meget tynne filmer. Pallestrekkfilm er fort halvparten av en landbruksfilm. Her er imidlertid kravet kun at den skal være holdbar både under pålegging og i forhold til det som pakkes inn. En landbruksstrekkfilm skal som tidligere nevnt også være en god oksygenbarriere og dermed er det ikke bare rett frem å gjøre filmen tynnere. Dette vil ofte gi et større næringstap.

Bredplast

Bredplast har slått godt til i Norge, og vi er nok det landet i verden som har høyest tetthet av presser som kan legge bred plast. Med jevnt over lavere TS (tørrstoff) i surfôret og ­kaldere klima, er det mange som ­setter pris på at bredplasten ikke fryser fast i fôret på samme måte som nett kan. I tillegg gir det en ekstra beskyttelse om man skulle få en liten skade i strekkfilmen. Å redusere antall lag strekkfilm fordi man bruker breiplast er nok heller tvilsomt. Dette er dokumentert av SLU. Det meste av strekkfilmen en tilsatt lim nettopp for å få en laminering av filmlaga. ­Mellom bredplasten og strekkfilmen vil det ikke bli noen form for laminering. Ofte blir det liggende gras mellom bredplasten og strekkfilmen som forsterker at det ikke blir en tykk film, men heller en breiplast og en strekkfilm. Det viktigste argumentet er likevel at om man skulle regne med breiplasten som en del av filmlaga må den ned over kanten med 13-15 cm for at det skal bli samme antall lag på kantene. Ingen presser på markedet i dag legger breiplasten så langt ned på kanten.

Om man legger på minst to hele runder uten å regne med oppstart og avslutningen vil man med breiplast kunne få en mer formstabil ball med høyere grastetthet. Dette er positivt for ensileringsprosessen ved at det er mindre oksygen tilstede. Ballene får ofte også en bedre fasong og kan således bli mer stabile å stable.