Preging av storfe

Storfe er lettest å prege i ung alder. Derfor bør en ha løsning for kalver som automatisk gir kontakt med dyra daglig. Det vil si at du i en kalvebinge der du har dyr fra én til seks måneder i alder har litt «tungvinte» løsninger for enten strøing eller fôring. Daglig strøing i slike områder gir deg kontakt med de unge dyra. Har du en kontaktsøkende og rolig oppførsel ovenfor dyra her, vil dyra ha en positiv opplevelse av deg som person og «flokkleder» livet ut.

Dyr som er avvikende i oppførsel

Hvis dyr ikke lar seg prege eller håndtere sjøl etter at preging er forsøkt, har disse kun en adresse, og det er slakteriet. Slike dyr vil bare skape trøbbel for deg, og i mange tilfeller også dra med seg de andre i samme flokk og område på uønsket oppførsel. Sett disse på slaktelista, og lever dem ved ønsket anledning. Slipp aldri disse på beite!

Bruk av fanghekk

Dette er den mest brukte fikseringsmetoden i løsdrift. En effektiv og lettvint måte å få tak i enkeltdyr eller grupper av dyr for enkle oppgaver som vi nesten månedlig kan komme bort i på ett eller flere individer. Jeg vil anbefale å ha fanghekk i ungdyrbinger, spesielt der de yngste kvigene går i alder av 6 til 12 måneder. Denne bør brukes en gang om dagen på denne dyregruppa ved tildeling av kraftfôr eller mineralnæring for eksempel under morgenstellet. Det er ikke så lange tida som skal til. Hovedpoenget er at dyra skal være vant til å sitte fast. Dette får du godt betalt for senere, når kviga har blitt noe eldre, eller som voksen ku. At man bruker fanghekken senere i dyras liv kun når det skal skje noe spesielt skaper alltid uro og nærmest helt ville dyr. På yngre dyr, altså kviger eller slakteokser i alle aldre, skal du alltid fiksere flere dyr samtidig. Dette gir mer trygghetsfølelse. Dessuten gir det mindre bevegelse sidelengs ved inseminering eller drektighetsundersøkelser. På eldre og mer erfarne dyr tåler disse med nevnte opplæring, fint å fikseres alene.

Veiinger og massebehandling som vaksinering, klipping og klauvspikking

I en del tilfeller ved behandling eller andre arbeidsoperasjoner med dyr må vi ta dem ut fra deres kjente område. Dette er de arbeidsoperasjonene som krever mest av både deg og dyra. Her er det viktig å ha rutiner som går på sikkerhet og gode rutiner. Å gjøre første operasjon med slik håndtering på et tidlig tidspunkt i dyras liv er en fordel. Da med den forutsetning at dette går rolig og trygt for seg. Det skaper trygghet på et senere tidspunkt. For ammekalver kan det være for veiing eller lusebehandling ved avvenning, altså rundt seks til sju måneders alder. For yngre kviger i mjølkeproduksjon kan det være aktuelt ved lusebehandling, nedlegging av mineralkapsler eller uttak for beiteslipp.

Gjør arbeidsoperasjonen på vei tilbake til bingen

Ved slike håndteringer brukes ofte drivganger av løsgrinder og ei vektplate eller en fangboks. Første bud er å gjøre slik håndteringer i riktig rekkefølge. Først jager en dyra til det «ukjente» området i flokk. Arbeidsoperasjonen gjøres fra det ukjente til det kjente området, altså på vegen hjem til bingen de har gått i. Dette går dobbelt så lett som å gjøre det i motsatt rekkefølge.

Rette linjer på drivgangen

Prøv så langt det er mulig å ha rette linjer på drivgangen, unngå forhøyninger, og lag den så smal at dyra ikke kan snu seg. Hvis drivgangen får en vinkel må det her være god forankring, slik at grinda ikke velter ved press fra mange dyr. Ikke stå der for å passe på at det ikke velter. For det første er det ikke trygt, og for det andre vil dyra vanskeligere passere når en person står der. Det gjelder det samme med drivganger som ved annen dyrehåndtering at dyra går best hvis du holder deg bak på utsiden. I en fangboks eller på ei vektplate der du stenger et dyr inne, går dette lettere hvis neste dyr står og venter på tur rett bak og ser dyret foran blir sluppet gjennom etter håndtering.

Unngå forskjellige lysforhold

Skal arbeidsoperasjoner foregå i forskjellige rom i fjøset slik at det er lang gangvei og kronglete skal en være oppmerksom på at små åpninger er vanskelig å få dyr gjennom. Særlig hvis det er andre lysforhold i neste rom. Sørg derfor for at åpninger er så store som mulig og at lysforholda i de forskjellige avdelingene er så like som mulig.

Unngå at temperamentet tar overhånd

En god dyrehåndterer er en som greier å opptre rolig og bestemt, og som hele tida er riktig plassert i forhold til hvor dyret skal gå og hva som skal og kan skje. Han er rutinepreget og gjør arbeidsoperasjonene på en måte slik at dyra skjønner hva som skal skje og er trygge.

En som skriker, løper og i tillegg slår når han endelig har kommet helt inntil dyret vil aldri, uansett hjelpemidler, greie å håndtere et dyr på en trygg måte for seg sjøl og dyret. En slik oppførsel gir dyr som lettere sparker, gjør brå bevegelser og som ikke er håndterbare uansett situasjon. Prøv å huske det neste gang du og dine hjelpere skal gjøre en arbeidsoperasjon sammen for og med dyra.