Tredoblet antall anmeldelser

Siden 2010 har antall dyrevelferdssaker som er meldt til politiet blitt tredoblet. Før 2010 var det ca. 100 saker i året. Siste år var det ca. 300. Nationen meldte i desember 2017 etter samtale med Hans Tore Høviskland, førstestatsadvokat og avdelingsleder for miljøkrimavdelingen i Økokrim, at antall kriminalitetssaker som relateres til dyrevelferd har økt og at straffene har blitt vesentlig strengere i løpet av de siste to år.

Økt strafferamme, jf. dyre­velferdsloven § 37.

Økokrim fikk i 2014 et nasjonalt fagansvar for bekjempelsen av dyrevelferdskriminalitet. At Økokrim ble engasjert i denne problematikken og at tre saker har blitt behandlet av Høyesterett i løpet av 2016 og 2017 har også bidratt til mere omfattende medieomtale. Ved disse sakene har også straffenivået for brudd på dyrevelferdsloven blitt kraftig forhøyet.

Strafferammen ble allerede i 2001 forhøyet til maksimalt tre år. Det fikk i mange år ingen praktisk konsekvens. Straffenivåene forble lave. Den samme maksimalstraff på tre år finnes i dyrevelferdsloven § 37.

Denne paragrafen lyder som følger:

Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven eller vedtak gitt i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler, såframt forholdet ikke rammes av strengere straffebestemmelse.

Grov overtredelse straffes med fengsel inntil 3 år. Ved vurdering av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, og graden av utvist skyld.

Tre dommer fra Høyesterett på under ett år

Den første av tre dommer der § 37 legges til grunn kom i august 2016. Domfelte hadde avlivet en hund ved å binde den til et betongrør og kaste den utfor ei bru. Det ble antatt at hunden døde etter 3–4 minutter. Høyesterett kom til at straffen i utgangspunktet burde være på 120 dager fengsel, men gjorde fradrag for tilståelse og endte på 90 dager. Dommen innebar en vesentlig skjerping av straffenivået sammenlignet med Høyesteretts praksis etter dyrevernloven fra 1974. Det ble lagt vekt på at domfelte bevisst påførte hunden smerte. Det dreide seg imidlertid om kun et dyr og den påførte smerten varte relativt kort tid.

Sak med storfe

Den neste dommen kom i november 2016. Hendelsesforløpet i denne saken er antakelig nærmere hverdagen til mange av Buskaps lesere. 92 storfe døde på bås etter at eieren sluttet å fôre og stelle dyra. Eier fikk ei mental sperre mot å gå i fjøset. Han oppførte seg som om han gjorde fjøsarbeidet på vanlig måte og svarte bekreftende på spørsmål fra ektefelle at han gikk i fjøset. Midt i desember 2015 sluttet han å gi dyra mat. Tre måneder senere kom Mattilsynet på uanmeldt besøk. Det ble antatt at alle dyra var døde etter to måneder.

Domfelte fikk fradrag for tilståelse. Dette førte til at tingretten dømte han til 120 dager i fengsel. Påtalemyndigheten anket over idømt fengselsstraff. Etter fradrag for tilståelse kom lagmannsretten fram til at ett år og to måneder ville være riktig straff. Fengselsstraffen ble herved 3,5 ganger lengre enn i tingretten. Påtalemyndigheten var heller ikke nå fornøyd med straffeutmålingen og anket saken inn for Høyesterett.

Her ble fengselsstraffen ytterligere økt til ett år og åtte måneder. Det vil si at straffen i Høyesterett til slutt ble fem ganger lengre enn i tingretten.

Et par utsagn fra Høyesteretts dom:

«Hans «mentale sperre» må derfor tillegges begrenset vekt.»

«Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å hevde at storfe i en besetning hvor det drives «industriell kjøttproduksjon» har mindre strafferettslig vern enn kjæledyr. Dette kan ikke være et argument for mildere straff.»

«Allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt på denne type overtredelser. Straffenivået kan dessuten bidra til å høyne dyrs status og vil gjennom dette kunne ha en holdningsskapende effekt.»

Bruk av strømhalsbånd

Den tredje og foreløpig siste dommen i denne serien falt i juni 2017. Den handler om ulovlig bruk av strømhalsbånd.

I forskrift om bruk av elektrisk strøm ved trening av hund står det i § 3:

«Det er forbudt å bruke utstyr på hund som medfører at hunden kan utsettes for elektrisk strøm. Unntak gjelder for nødvendig aversjonstrening av hund mot jaging av beitedyr, tamrein og klovvilt når treningen utføres av personer som tilfredsstiller kompetansekravene i denne forskrift.»

Hunden bjeffet mye. Dette ble domfelte veldig lei. Hunden ble påsatt et strømhalsbånd – et såkalt «bjeffehalsbånd» for å hindre hunden i å bjeffe. Den vedvarende bruken av bjeffehalsbåndet med strøm var ikke innenfor det som med rimelighet kunne anses som nødvendig og proporsjonalt virkemiddel i oppdragelsen av hunden. Selv om støtene ikke medførte kvalifisert smerte, tilførte anvendelsen av halsbåndet hunden unødig smerte og måtte derfor anses som utøvelse av «vold» som ble rammet av straffebudet i dyrevelferdsloven § 14 bokstav a, jf. § 37. «§ 14 Særskilte straffebud» lyder som følger:

Det er forbudt å:

• utøve vold mot dyr,

• hensette dyr i hjelpeløs tilstand,

• ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger med dyr, og

• bruke levende dyr som fôr eller agn.

Allmennpreventive hensyn ble tillagt vesentlig vekt ved straffeutmålingen som ble satt til fengsel i 15 dager.

Individualpreventivt og allmennpreventivt

At dommene som vi nå har nevnt vil virke individualpreventivt, det vil si ha den effekt at domfelte i den enkelte sak ikke gjør tilsvarende straffbare handling en gang til er stor. Der er nok hensikten oppnådd.

At dommene som omhandler avliving av hund ved drukning og bruk av strømhalsbånd mot bjeffing også vil ha en allmennpreventiv effekt, – skremme andre fra å gjøre noe tilsvarende, er jeg ganske sikker på. Jeg er imidlertid usikker på om dommen mot bonden med 92 storfe som døde på båsen vil ha den allmennpreventive effekt som lovgiver og Høyesterett ønsker seg eller håper på og begrunner den strenge straffen med. Det finnes etter hvert for mange slike saker der røkter mister evnen til å se hvilket alvor det fører til når dyra ikke får sitt fôr, vann, tilsyn og stell. Dette har mye til felles med den som brått slutter å hente posten eller åpne konvoluttene selv om vedkommende veldig godt vet at regningene hoper seg og kravene bare blir større.

Finnes det noen grep som gjør det mulig for andre å oppdage ugjerningen tidlig?

Jeg har vanskelig for å forestille meg at den som får ei slik «mental sperre» tenker på at han ved å unngå og fôre dyra i det hele tatt står i fare for å havne i fengsel. Jeg mener ikke at vedkommende ikke skal i fengsel, men jeg tviler på at en idømmelse av ei så streng straff er fornuftig bruk av den begrensede ressurs som fengselsplasser er. Når Høyesterett skriver følgende i dommen mot storfebonden blir jeg skeptisk til hva som blir brukt som argumenter for den høye straff ha idømmes:

«Allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt på denne type overtredelser. Straffenivået kan dessuten bidra til å høyne status og vil gjennom dette kunne ha en holdningsskapende effekt.»

Moralen blir: Vi må passe på hverandre etter beste evne og ta et besøk hvis vi får en tanke om at noe ikke stemmer.