Forskjeller i prioritering av avlsmålsegenskaper blant norske melkeprodusenter
«Til lags åt alle kan ingen gjera» er et uttrykk som alltid er like relevant, til og med i avlssammenheng. Det kommer også fram i en masteroppgave gjort i forbindelse en spørreundersøkelse utsendt av Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) i samarbeid med Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) til norske melkeprodusenter.
torgunn.skjerve@gmail.com
Student ved Sveriges lantbruksuniversitet
Også i Sverige skilte de to største gruppene seg i prioritering av melkeproduksjon, med en gruppering som lignet FE-gruppa, og en gruppering som lignet MKF-gruppa. I motsetning til i Norge var det derimot melkeproduksjonsgruppa som var størst.
Foto: Rasmus Lang-Ree
Målet med undersøkelsen var å gi svar på en relativt enkel, men likevel komplisert problemstilling: Hva vil norske melkeprodusenter ha fra ei melkeku? Finnes det en felles holdning, eller er forskjellene mellom ulike melkeprodusenter så avgjørende at det er vanskelig å finne et felles avlsmål? I spørreundersøkelsen ble produsentene blant annet spurt om å rangere 15 utvalgte egenskaper fra viktigst til minst viktig for deres besetning. Egenskapene ble valgt for å representere både tradisjonelle bruks- og produksjonsegenskaper, samt noen nye egenskaper. De nye egenskapene, metanproduksjon og parasittresistens, ble valgt i henhold til to utfordringer som landbruket og dyreproduksjonen står ovenfor: miljøpåvirkning og resistens mot midler som brukes som behandling mot parasitter.
Store forskjeller og store likheter
Svarene som kom inn var, kanskje ikke overraskende, veldig varierende. Om man ser på landet i sin helhet var det fruktbarhet som var viktigst, tett fulgt av melkeproduksjon, lynne og robusthet. Minst interesse var det for de nye egenskapene som ble introdusert i undersøkelsen, metanproduksjon og parasittresistens. Når den samme undersøkelsen ble sendt ut til svenske melkebønder kom robusthet suverent høyest på lista, men melkeproduksjon, klauv- og beinhelse, mastittresistens og fruktbarhet var også høyt oppe. Lynne derimot ble ikke sett på som spesielt viktig av de svenske produsentene.
Fire grupperinger
Grovt sett kunne svarene i den norske undersøkelsen deles inn fire grupperinger ut ifra hvordan man ville sette sammen lista:
Fruktbarhet og effektivitet (FE, 37 prosent): I denne største gruppa ble det lagt mest vekt på fruktbarhet og andre bruksegenskaper, mens melkeproduksjon havna i midtsjiktet.
Melkeproduksjon, kjøttproduksjon og funksjonalitet (MKF, 33 prosent): Her var det høyest vekt på melkeproduksjon, selv om denne gruppa også hadde bruksegenskaper som kalvingsegenskaper og fruktbarhet høyt.
Melkeproduksjon og helse (MH, 19 prosent): Produsentene i denne gruppa la også høy vekt på melkeproduksjon. Den avgjørende forskjellen mellom denne gruppa og MH var at helseegenskapene var høyere rangert enn andre bruksegenskaper.
Robusthet og helse (RH 11 prosent): I denne gruppa var det også stor vekt på helseegenskaper, men som den eneste av de fire grupperingene var melkeproduksjon blant egenskapene lengst ned på lista.
Prioritering av grovfôropptak og fôrutnyttelse var relativt likt i gruppene.
Når den samme undersøkelsen ble sendt ut i Sverige, så man også der at de to største gruppene skilte seg i prioritering av melkeproduksjon, med en gruppering som lignet FE-gruppa, og en gruppering som lignet MKF-gruppa. I motsetning til i Norge var det derimot melkeproduksjonsgruppa som var størst.
Lavere vekt på melk – lavere melkeproduksjon
Besetningene som inngikk i de forskjellige gruppene var relativt like hverandre, men det var en noe høyere andel av båsfjøs og et noe lavere melkeproduksjonsnivå i besetningene i RH- og FE-gruppene, der produsentene også ga melkeproduksjon en lavere prioritet. Det lavere melkeproduksjonsnivået i disse gruppene er kanskje en av de mest interessante forskjellene, siden det ser ut til at man kan ha ett lavere produksjonsnivå uten at man vil prioritere høyt å avle for at melkeproduksjonen skal øke.
Ikke skarpt skille økologer og konvensjonelle
De største forskjellene fant man mellom produsenter i MKF-gruppa og produsentene i RH-gruppa, både i forhold til rangering av egenskaper, og i forhold til hvordan gården og besetninga så ut. Størst andel økologiske bønder fant man i RH-gruppa, men også i FE-gruppa, den største av de norske grupperingene, var andelen økologiske bønder høyere enn i melkeproduksjonsgruppene.
I Sverige var det derimot høyest andel av økologiske produsenter i den store melkeproduksjonsgruppa. At de høyeste andelene av økologiske produsenter i stor grad kunne gjenfinnes i de største gruppene både i Norge og Sverige kan tyde på at rangering av egenskaper ikke skiller seg sterkt mellom økologiske og konvensjonelle melkeprodusenter.
Prioriteringer samsvarer med raseforskjeller
Med utgangspunkt i undersøkelsen, virker det som at økologiske bønder prioriterer egenskaper såpass likt med konvensjonelle produsenter at det ikke er et stort behov for egne avlsmål for økologisk produksjon. Videre kan det se ut til at de forskjellene i avlsmålsegenskaper produsentene ønsker til en viss grad samsvarer med raseforskjeller i de nordiske landene. En stor andel av produsentene har ulikt syn på hvor høyt man for eksempel skal prioritere melkeytelse, og da finnes det raser som kan passe godt om man ser over landegrensene. Det kan kanskje øke mulighetene for at melkebønder kan velge avlsdyr i henhold til egne prioriteringer. Det finnes derimot utfordringer med en sånn løsning. Om avlsmålet innen populasjonen splittes påvirkes seleksjonsintensitet og dermed også effektiviteten. Faren for innavl vil også øke når man ha færre dyr å velge på. Det er fullt mulig at de forskjellige gruppene egentlig er såpass like at mulighetene som finnes for avl på besetningsnivå innen avlsmålet for populasjonen er bra nok.
Vanskelig å si hva rangeringen betyr i praksis
Det er viktig å stille noen spørsmål til resultatene fra en spørreundersøkelse av denne typen. Ett av dem er hva en sånn rangering egentlig betyr i praksis. Forandring i en egenskap vil også påvirke andre egenskaper. Kan produsenter som har lavere prioritering av melkeproduksjon tenke seg en redusert melkeproduksjon for å forbedre fruktbarheten i besetninga? Og kan produsenter med høy vekt på melkeproduksjon tenke seg å la en økning gå utover mastittforekomsten? Ut ifra resultatene i denne undersøkelsen, kan vi ikke si noe om det.
I andre deler av spørreundersøkelsen tas disse spørsmålene opp sammen med hvordan egenskapene kan tenkes å påvirke både økonomi, dyrevelferd og miljø. Om man går dypere inn i de dataene kan man kaste lys over motivasjon for avlsarbeid på besetningsnivå og hvilke kompromiss man kan tenke seg å gjøre når man prioriterer egenskaper og utformer fremtidens avlsmål.
Figuren viser hvordan egenskapene ble rangert når alle svar fra alle produsenter ble sammenligna. De grønne boksene representerer 50 prosent av svarene med svarte strek som viser medianrangering.
Grovt sett kunne svarene i den norske undersøkelsen deles inn fire grupperinger ut ifra hvordan man ville sette sammen lista.
Fruktbarhet og effektivitet (FE, 37 prosent): I denne største gruppa ble det lagt mest vekt på fruktbarhet og andre bruksegenskaper, mens melkeproduksjon havna i midtsjiktet.
Melkeproduksjon, kjøttproduksjon og funksjonalitet (MKF, 33 prosent): Her var det høyest vekt på melkeproduksjon, selv om denne gruppa også hadde bruksegenskaper som kalvningsegenskaper og fruktbarhet høyt.
Melkeproduksjon og helse (MH, 19 prosent): Produsentene i denne gruppa la også høy vekt på melkeproduksjon. Den avgjørende forskjellen mellom denne gruppa og MH var at helseegenskapene var høyere rangert enn andre bruksegenskaper.
Robusthet og helse (11 prosent): I denne gruppa var det også stor vekt på helseegenskaper, men som den eneste av de fire grupperingene var melkeproduksjon var blant egenskapene lengst ned på lista.
Kommentar fra Geno
Leder internasjonal forretningsutvikling i Geno,
trygve.roger.solberg@geno.no
Norsøk og Nibio i samarbeid med SLU har i denne spørreundersøkelsen prøvd å finne svar på hva som er de viktigste egenskapene i avlsmålet for framtidas ku, og også til en viss grad sammenlignet prioriteringen av egenskaper i avlsmålet mellom Norge og Sverige. I slike undersøkelser må man forvente dels store forskjeller, da det vil være ulike utfordringer i ulike driftsformer, som båsfjøs versus løsdrift, med og uten melkerobot, besetningens størrelse og så videre. Det som er utfordringen i ett fjøs er ikke nødvendigvis en utfordring på populasjonsnivå. Et effektivt og godt avlsprogram må nesten ses i sammenheng med hele populasjonen. Et avlsmål for en rase bør ideelt sett være på populasjonsnivå, da får man et mest mulig effektivt avlsarbeid. Splitter man populasjonen i ulike avlsmål og retninger taper man seleksjonsintensitet og effektiviteten går ned. Man vil også få færre dyr å selektere på, og faren for innavl øker, noe som har vært tilfelle med flere internasjonale avlsprogram hvor man ikke har nasjonale eller populasjonsnivå avlsprogrammer/avlsmål.
Det vil alltid være rom for valg av ulike egenskaper på besetningsnivå, men innenfor rammen av avlsmålet og den genetiske variasjonen på populasjonsnivå! Det er først når hele populasjonen drifter i «feil» retning man bør vurdere andre rasevalg. De økonomiske rammebetingelser og forhold vil også variere, spesielt på tvers av ulike land, og da vil det naturlig nok være ulike prioriteringer. Et avlsmål er først og fremst styrt av tre faktorer: 1) Avlsfaglige vurderinger knyttet til genetiske sammenhenger mellom egenskaper og seleksjonsrespons, 2) Markedsmessige hensyn og 3) Økonomiske styringsparametere og rammebetingelser.
Undersøkelsen gir heller ingen informasjon om deskriptiv statistikk, det vil si hvor mange som har svart, hvor mange er kategorisert i ulike driftsformer med mere. Dette gjenspeiles også i konklusjonen, hvor det ikke er noen entydig konklusjon bortsett fra at de fleste ønsker seg ei snill og fruktbar ku som produserer godt og med gode bruksegenskaper. En noe tydeligere presisering eller kvantifisering av hva som ligger i disse begrepene kunne derfor vært en fordel. Tenker man framtidas ku bør også driftsform og krav til disse bli vurdert, sammen med forventninger knyttet til rammebetingelser, som for eksempel endringer og krav til klimautslipp.