Det haster med kontrollprogram

Den smittsomme klauvsjukdommen digital dermatitt er på frammarsj. Sjukdommen er en svøpe for melkeproduksjonen i store deler av verden, og både dyrevelferd og økonomi får svi. Utbredelsen i Norge har kanskje ikke kommet lenger enn at bekjempelse kan være mulig, men timeglasset er i ferd med å renne ut.

Bare fra 2016 til januar 2018 har antall besetninger med minst ett tilfelle av sjukdommen rapportert til Kukontrollen økt fra 138 til 362. Ni av ti besetninger er løsdriftsfjøs. Det er utvilsomt store mørketall, fordi rapporterte tilfeller forutsetter klauvskjæring og at funn blir rapportert.

Hvis vi ikke gjør mer enn i dag vil digital dermatitt spre seg til de fleste besetningene, slik det har skjedd i Danmark...

Digital dermatitt forårsakes av en bakterie (Treponema) i kombinasjon med uheldige miljøforhold. Sjukdommen gir blødende sår eller vortelignende forandringer, hovedsakelig rundt klauvspalten og opp mot biklauvene. I tidlig fase kan symptomene være milde, men etter hvert som sjukdommen etablerer seg i besetningen blir sårene smertefulle og kyr som rammes blir halte, får redusert fôropptak, melkeproduksjonen faller, risikoen for utrangering øker og fruktbarheten blir dårligere. Den danske melkebonden Gunnar Forum (se side 28) opplevde et fall i melkeproduksjon på minst 1 000 kg på en laktasjon for kyr som ble rammet. Når smitten først har kommet inn på fjøset er den også vanskelig å bli kvitt.

De meget alvorlige konsekvensene av at denne sjukdommen brer seg, gjør det til en unnlatelsessynd av dimensjoner å ikke gjøre et helhjertet forsøk på å drive den tilbake. Siden det ikke er noe som indikerer at Mattilsynet vil oppgradere den til en B-sjukdom, må næringa selv ta ansvar og starte et kontrollprogram. Strategien må være å holde de friske besetningene friske og etter hvert forsøke å sanere for sjukdommen der den har etablert seg.

Strenge rutiner for smittebeskyttelse både internt på gården og mot andre besetninger er oppskriften på å holde besetningen fri. Kjøp av livdyr er den største risikofaktoren, og klauvskjærerne rapporterer om stor spredning av klauvsjukdommen i områder med mye livdyromsetning. Den største utfordringen i et kontrollprogram blir å få livdyrhandelen inn i kontrollerte former. Hensynet til smitteforebygging må kort sagt overstyre både tradisjoner og enkeltes økonomiske interesser.

De generelle smitteforebyggende tiltakene må jekkes opp på mange bruk. Det er ikke nok å etablere gode tiltak – de må håndheves 100 prosent. Ingen besøkende må komme inn på fjøset uten å passere smittesluse, og det må lages løsninger slik at dyretransportør aldri må inn på fjøset. Urin og møkk i gangarealene reduserer klauvenes motstandskraft mot bakterien. Tørre og rene gangarealer sammen med regelmessig klauvskjæring er viktige forebyggende tiltak.

Hvis vi ikke gjør mer enn i dag vil digital dermatitt spre seg til de fleste besetningene, slik det har skjedd i Danmark der de regner med at 18–20 prosent av kyrne til enhver tid har sjukdommen. Da må det brukes mye tid og ressurser på forebygging og behandling, samtidig som mange dyr lider og produksjonstapet blir stort. Bekjempelse av digital dermatitt blir garantert mer krevende enn det var å bli kvitt BVD og som vi nå erfarer det er å bekjempe BRSV og BCoV. Spørsmålet er bare om vi har råd til å la være.