Lite systematisk avl

På tidlig 1800-tall var det store regionale forskjeller i storfeholdet. Mens bøndene i Telemark nærmest levde av storfeet, så var det åkerholdet som hadde mest å si på Toten og Hedmark. Der storfeet hadde lav økonomisk betydning, var dyreholdet først og fremst preget av sparsommelighet, og dyrene her var derfor mindre rundt 1850 enn 400 år tidligere. Likt for hele landet var imidlertid at det ble drevet lite systematisk avl på dyrene.

Stedegenhetslæren

Samme århundre oppdaget Gregor Mendel de grunnleggende lovene for nedarving. Arbeidet fikk ikke gjennomslag før flere tiår senere, og i løpet av siste halvdel av 1800-tallet rådde det store uenigheter knyttet til hvilke lover som gjaldt innen arvelære og avlsarbeid. Her hjemme ble konflikten mellom ulike lærerretninger så store at det omtales som «feavlsstriden».

Det var spesielt stedegenhetslæren som fikk stort gjennomslag hos oss. Læren gikk ut på at de miljømessige forhold hadde en avgjørende effekt på dyrenes egenskaper. Med andre ord at «miljøet formet genene». Hvis man eksempelvis var lite nøye i måten man melket en ku på, ville denne kua utvikle seg til å bli et kjøttfe som nesten ikke ga melk i det hele tatt – og avkom av samme ku ville arve disse kjøttegenskapene. I sterk kontrast til Mendels lære, ble genene sett på som påvirkelige for måten dyret ble behandlet på. I tillegg dikterte stedegenhetslæren at egenskapene utviklet seg best hvis dyrene ble holdt mest mulig «rene», noe som førte til omfattende renraseavl, fulgt av høy innavlsgrad og svake prestasjoner. Tilhengere mente at vi i tidligere hadde hatt stedegne raser over hele landet som nærmest var blitt «utvasket» av importokser. I likhet med de norske bunadstradisjonene, tilhørte hver rase et bestemt geografisk område, og utseende var det viktigste.

Støtte fra landbruks­direktøren

Et sterkt bidrag til at stedegenhetsteorien fikk større gjennomslag her enn i andre land var at vår første landbruksdirektør, Jonas Smitt, som ble oppnevnt i 1877 var tilhenger. Direktoratet markerte et karakterskifte i landbruket og begynnelsen på det som kalles «den offentlige avl»; et omfattende system med mål om å rekonstruere de stedegne rasene. I dette hadde den enkelte bonde lite han eller hun skulle ha sagt dersom de var uenig i det offentlige avlsregimet. Statskonsulenter bestemte hvilke dyr som skulle sendes til fesjå og bare innkjøp av okser tilhørende «riktig rase» for regionen fikk statsstøtte. På midten av 1920-årene ble det opprettet stambøker for seks godkjente stedegne raser.

Påvirket av unionsstriden

Stedegenhetslæren fikk forøvrig utbredelse i samme periode som selvstendighetsarbeidet mot unionen og ble trolig påvirket av de nasjonalistiske strømninger i samfunnet som sådan. Christian Wriedt, den første her til lands som baserte storfeavl på Mendels arvelover, mente at stedegenhetslæren hadde et sjåvinistisk tilsnitt. Konflikten mellom retningene var faktisk så stor at han ble kalt kjettersk av Nationen for sine uttalelser om at avlsarbeidet burde «la farge og horn være underordnet og legge seg etter velbygde dyr med høg avdrått».

Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe dannes

Det var stor regional variasjon i hvem som fikk «godkjent» en stedegen rase. Kornområdene på Hedemarken hadde for eksempel ikke fått utpekt et eget fe, og med ønske om å bygge opp et eget avlsarbeid, samlet bønder i dette området seg og dannet Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe (NRF) i 1939. Målet var å drive avl basert på mendelske arvelover, på tvers av det offentlige systemet. Avlsarbeidet burde heller baseres på økonomisk viktige egenskaper enn rasestandarder, mente de. Opprettelsen markerer et skifte i norsk avl, hvor kryssing blir bruk som systematisk avlsmetode, og avlsarbeidet skulle tilfalle bøndene selv heller enn staten.

Ny teknologi og nye ­avlsmetoder

Utvikling av teknologi og nye avlsmetoder var et satsingsområde for NRF helt fra begynnelsen, og utvilsomt et avgjørende suksesskriterium. Noe av det første datamaskinkraft ble brukt til i norsk sammenheng, var faktisk utregning av avlsverdier på NRF-okser. God datainnsamling og -bearbeiding var forutsetningen for at teknologien hadde noen nytteverdi. I denne sammenheng har Fjøskontrollen (senere Husdyr-/Kukontrollen) med røtter tilbake til 1898 vært det verktøyet som har betydd mest. En sterk tillitskultur blant norske bønder som var villig til å gi hverandre innsyn i egen drift, var dessuten essensielt for avlssystemet som ble utviklet.

I 1944 ble NRFs avlsarbeid godkjent på lik linje som andre feavlslag. Men NRF-kyrne hadde fått stempel på seg for å være svært fôrkrevende og at den ikke kunne prestere «uten utsikt over Mjøsa». Foreningen var på dette tidspunktet landets desidert minste med 29 avlsokser. Til sammenligning hadde de seks øvrige raselagene mellom 236 og 373 avlsokser.

Større genetisk framgang

Avlsarbeidet som ble ført av NRF ga imidlertid en genetisk fremgang i populasjonen som raskt førte til at rasen presterte overlegent i forhold til de stedegne dyrene (som i stor grad var basert på det dårlige dyrematerialet fra 1850-tallet). NRF-kyrne toppet avdråttsstatistikken, og resultatene for besetninger og enkeltindivider ble nyhetssaker i avisene. Dette resulterte tidvis i en eksplosjon i etterspørselen etter livdyr. Spredningen av dyrematerialet som virket som egenreklame fra Innlandet til andre regioner og fikk for øvrig drahjelp av kanaliseringspolitikkens tiltak fra 1950.

Moderne avlssystem etableres

Rundt 1955 får NRF etablert det moderne avlssystemet vi kjenner i dag basert på populasjonsgenetikk og ved hjelp av semin og Kukontrollen. Da kunstig sædoverføring la til rette for at bøndene fritt kunne bestemme hvilke avlsdyr de ville benytte, og dypfrysing gjorde at det gode genetiske materialet kunne distribueres over hele landet, falt valget naturlig nok på de dyrene som hadde høyest ytelse. Utover på 60-tallet foregår en rekke sammenslåinger mellom de øvrige raselagene og NRF, og ved den siste store sammenslåingen med avlslaget for Sør- og vestlandsfe i 1968, er i realiteten hele Norge samlet i én stor avlsenhet, med 98 prosent av alle norske kyr.

Pragmatisk holdning til avl

For enkelthets skyld kaller vi NRF en kurase, men dette er egentlig ukorrekt. En gjennomgang fra 1981 viser at NRF har mottatt arvestoff fra 10 -12 ulike genetiske kilder (raser). Kua er med andre ord et genetisk konglomerat av det som til enhver tid var mest gunstig for å oppnå avlsmessig framgang. En pragmatisk holdning til avl har ikke bare vært avgjørende for NRFs suksess i Norge, det er også den som senere førte til implementering av helse- og fruktbarhetsegenskaper i avlsmålet og grunnen til at rasen har utpreget seg internasjonalt.

Hvis ikke stedegenhetslæren og det statlige avlsregimet hadde ført til dyr med svakere avdråttsegenskaper, hadde heller ikke NRF-kyrnes prestasjoner skilt seg ut i like stor grad. Men til sist var det at avlsarbeidet fullstendig brøt med det vi da – og nå – ser på som rase, som har vært avgjørende for NRFs suksess.