Som en unghest

Innkjøringen ble startet på samme måte som innkjøring av unghest. Det ble noen hopp og byks, men de ga seg fort. Påsken kom og jeg holdt på med tømmerkjøring. Skjærtorsdag blåste det kraftig. Jeg vet at dyra er vare for vind, men jeg måtte jo trene. Jeg selte på den ene og gikk bortover veien, svingte ned på jordet og der kom det ei vindkule. Oksen røsket til samtidig som jeg fikk tommen rundt ene benet. Jeg ble vridd rundt og ble hengende etter en tre fire meter. Det gjorde noe helsikes vondt i det benet jeg ikke ble hengende fast med, men trassig som jeg var kjørte jeg den andre oksen etterpå. Jeg hadde igjen mjølkinga til kvelds, gikk rett i fjøset og mjølket 30 kuer, og det skulle jeg nok ikke ha gjort.

Kjerringa ville kjøre meg til skadeavdelingen på A-hus (Akershus universitetssykehus) da jeg kom inn fra fjøset, men det skulle jeg jo selvfølgelig ikke. Men på langfredags morgen sto jeg og klorte på døra til skadeavdelingen på A-hus ti minutter før de åpnet. Beinet var fryktelig vondt og tjukt. Da hadde jeg en legg som var slik at jeg kunne ha gått med bunadstrømper jeg og. Vi kom inn på skadeavdelingen, og der skulle de ha alle opplysninger om hvordan dette hadde skjedd. Jeg forklarte at jeg hadde kjørt okse og fått tommen rundt benet. De trodde meg ikke, men fikk i stedet latterkrampe for det hadde aldri kommet inn noen pasient som hadde skadet seg på oksekjøring. Heldigvis var det bare strekt leddbånd, men det ble seks uker uten å få kjørt oksene. Kjerringa hadde kanskje rett da hun sa at når en nærmer seg 70 bør en finne på noe annet enn å kjøre inn okser. Men jeg mener jo at det er mer moro å fortelle på pleiehjemmet at en har kjørt inn okser enn å prate om frimerkesamlinga si.

Dagen for å spenne for

Så kom vi til den dagen oksene skulle spennes for. Jeg hadde en firehjuls ponnivogn som var veldig lett. Oksen ble spent for og siden den sto rolig jeg løsnet jeg oksen fra hestebindinga og satte meg opp i vogna. Da skjedde ting, og den bykset av sted med bukkesprang bortover veien. Der hadde den peiling på ei gravskuffe, men skjenet ut på siden. Jeg dro i tømmene og proet så jeg ble tørr i kjeften, men ingen ting skjedde. Det er da det er godt at naboen har et jorde til å få snudd på.

Det rare med oksene er at de tar ting likt. Jeg kjørte disse to annenhver dag. Den dagen den ene lærte seg å vike og stoppe så lærte den andre oksen seg det dagen etter. Det spesielle med okser er at de ikke har det fluktinstinktet som hestene har. Det har jeg et eksempel på fra i sommer. Det ble hugget tømmer som ble lagt langs gårdsveien vår. Jeg var ute og kjørte den ene oksen, og da jeg møtte tømmerbilen ved veiskillet, som skulle ned og lesse tømmer, visste jeg at gardsveien ville bli stengt. Kjørte meg en lang tur og regnet med at veien var klar da jeg kom tilbake, men der sto tømmerbilen midt i vegen. Ingen mulighet til å komme forbi og denne oksen var det ikke alltid stoppet. Jeg så for meg mye filler og en forslått kusk. Men jeg tok sjansen og kjørte oksen rett i fronten på tømmerbilen og der stoppet den mens stokkene ble løftet over hodet på oksen, mens jeg satt med nokså høg puls. Sjåføren gjorde seg ferdig og etter at sjåføren hadde rygget noen meter svingte vi elegant ut til siden og kjørte forbi. Det var akkurat som den pålessinga og tømmerbilen ikke vedkom oksen. Hvis det hadde det vært en unghest hadde jeg vel sveist vogn og sydd sæla enda.

Kusken skranter

Sommeren fortsatte og jeg kjørte okser, og de overrasket meg positivt hele tiden. Så kom august måned og jeg skulle fornye førerkortet. Det viste seg at jeg hadde gått ned i vekt, og jeg rakk å tenke at det var vel bra. Men den gang ei. Det ble undersøkelse fra topp til tå og starten på en voldsom infeksjon i hele kroppen med crp over 300 og 40 i feber, mange opphold og uendelig mange dager på sykehus.

Det kommer en del mørke tanker når du har drevet intenst med et prosjekt i ett år, finalen er 9. september og 5. september blir jeg utskrevet med lommene fulle av sterk penicillin og ikke var i direkte toppform.

I utakt

Men jeg hadde fått med meg to meget dyktige husdyrfolk, Elin og Kristen Svarstad. På grunn av sykehusoppholdet hadde ikke oksene blitt kjørt på en god stund, så de hjalp meg med å sette oksene i tospann. Den ene oksen har gått mye saktere og hengt litt igjen i bakselen, og nå la den seg bare rett ned så draget knakk. Vi kjørte hjem uten drag, skiftet drag og prøvde igjen. Det samme skjer igjen. Så fort den henger litt etter så legger den seg på draget og knekker det. Skulle vi ha fortsatt med det så måtte jeg hatt med snekker som lagde drag underveis. Oksen er fin å kjøre alene, men ikke i spann, så den ble permittert. Det hadde passet dårlig at den ene oksen i et oksespann hadde begynt å legge seg foran kronprinsparet.

Generalprøve

Torsdag 8. september skulle vi være i Seljord før klokka tre for generalprøven. Da vi kom dit så var det som vanlig det komplette kaos med folk overalt som holdt på å rigge i stand til fredagen. Opptoget skulle regisseres av en proff regissør, og alt skulle gå på sekunder. Men det er ikke støtt det går etter planen når en har med dyr å gjøre. Vi ble da klare til generalprøven, og jeg var spent for denne oksen hadde aldri vært ute i sånn trafikk. Det var sekketraller, golfbiler, kjerringer, unger og gubber med vogner og andre ting. Men oksen brydde seg ikke om noen ting, og jeg satt igjen med en veldig god følelse etter generalprøven.

Lønn for hardt arbeid

På fredagen dømte jeg ku på formiddagen. Jeg må si det sveiv i bakhodet den kjøringa som skulle skje kvart over sju på kvelden. Ekvipasjen vår skulle være av småkårsfolk, så vi gikk i busseruller, vadmelsbukser og støvler. Elin i stakk og hodetørkle og med kurv på armen. Klokka nærmet seg og starten på opptoget gikk. Jeg hadde med en spellemann som satt på mjølkespannet og spilte under innkjøringa og som skulle hoppe av under fart foran scenen og kronprinsparet. Starten gikk presis, oksen gikk faktisk best av alle, og det var 20 dyr med i paraden. Vi måtte stå og vente foran porten til fjøset for at hestene som kjørte kronprinsparet hadde ikke kommet ut enda.

Så ble det vår tur. Jeg må innrømme at det var med ærefrykt jeg kjørte inn – da var Stenby’n konsentrert. Oksen gikk perfekt, spillemannen var med og fela låt. Jeg så kronprinsparet i høyre øyekrok, for jeg turte ikke se på siden da vi passerte scenen og to store storskjermer foran oksen og med to meter avstand fra beina til kronprinsparet pluss noen tusen andre. Jeg var meget fornøyd da vi passerte ut fra festplassen. Nå var endelig ett års arbeid belønnet med hell. Vi var en meget fornøyd gjeng som hadde fått til dette. Det ble avsluttet med én konjakk. Den andre oksen som var med som selskap solgte jeg på lørdag med ett godt håndtrykk på gamlemåten. Jeg tør påstå at dette var den eneste kjøreoksen som ble solgt på Dyrsku’n i Seljord i 2016.