Analysesvar kan brukes til mye

Det er flere ting et fôranalysesvar kan bidra til – både vurderinger rundt gjødsling, hvilke(n) kraftfôrtype (r) som passer til den aktuelle kvaliteten, og hvor store rasjoner som trengs for å oppnå en gitt ønska produksjon. I tillegg kan fôranalyser brukes for å komme til bunns i sjukdomsproblemer som melkefeber, graskrampe eller utforske hvilke partier som gir størst fare for sporer i melka. Det som er viktig er at den enkelte i forkant har gjort seg opp en mening om hva som er hensikta med å ta ut fôrprøven ettersom det legger føringer både for hvilke partier som bør bli med i den aktuelle prøva som sendes inn, og hvilke analyser som skal bestilles.

ROS-figurer kommer

Det som Tine-rådgiverne oftest er involvert i når det gjelder fôranalysene er vurderingen rundt innholdet av energi og protein, hva som blir sannsynlig opptak av det aktuelle fôret og dermed hva som blir behovet for supplement i form av andre fôrmidler. Det vi har forstått er at det kan være et savn for produsentene å få en god grafisk framstilling av kvaliteten på det en har fått analysert, og fra kommende fôrprøvesesong vil det bli mulighet for å få rådgiveren til å skrive ut fôrprøva di som en ROS-figur som vist i figurene.

I figur 1 er den røde sirkelen gjennomsnittlige analyserte verdier for alle surfôrprøver sendt inn i 2016, mens den blå figuren er en bestemt fôranalyse. En klassisk ROS-vinkling tilsier at jo nærmere en er sentrum jo bedre er kvaliteten (les: høyere energiverdi), mens jo lenger ut fra sentrum, jo dårligere (les: lavere energiverdi).

Imidlertid er ikke virkeligheten så enkel når man vurderer fôrkvalitet. For eksempel bærer det feil av sted å si at en lavere pH alltid er bedre enn en høyere pH, selv om den vil tegne seg mer inn mot midten med minkende pH slik som sirkelen er satt opp. Hvis fôret er så sterkt gjæra at det har pH lavere enn 4 så vil smakligheten være dårligere og kua vil ete mindre enn dersom det har en pH på rundt 4,1-4,2. Men et feilgjæra fôr med mye eddik- og smørsyre har høyere pH enn et rett gjæra fôr der melkesyra dominerer – i slike tilfeller er det rett at lav pH er bedre. Det er også svært viktig å alltid se pH og tørrstoffprosent i sammenheng. Et vått gras vil ved gjæring nesten alltid få mer gjæringssyrer og lavere pH enn et tørt gras som ensileres (såframt alle andre faktorer ellers er like og det ikke skjer feilgjæring i det våteste graset). Her vil det tørreste surfôret ha den høyeste pH’en og være kvalitetsmessig best. Dermed kunne en sikkert diskutert i dagevis om aksen med pH skulle vendt den ene eller andre veien …

Et annet eksempel er aske, som er et bilde av det samla mineralinnholdet. Med økt fordøyelighet vil normalt askeinnholdet stige, derfor vil en komme lenger inn i sirkelen dess mer aske det er i surfôret. Men har man fått med jordklumper inn i rundballen så vil dette også bidra med aske, og da vil det sjelden bidra positivt til fôrverdien...

For mye og for lite er dårlig på hver sin måte

Det som ytterligere kompliserer bildet er at mange parametere har et optimumspunkt, og at både for mye og for lite er dårlig på hver sin måte, pluss at den optimale verdien varierer med hva du tenker å bruke fôret til. Figur 1 som bare plotter opp en gitt fôrprøve opp mot gjennomsnittet for hele landet gir derfor nødvendigvis ikke noe svar på om den gitte fôrkvaliteten er riktig eller ikke – det må for det første vurderes opp mot hva fôret skal brukes til; er det melkekyr, sinkyr, drektige kviger, okser eller småkalv, eller er det et all-round-fôr som skal brukes på hele hurven? I tillegg blir «optimumskvaliteten» bestemt av arealgrunnlaget – er det rikelig eller knapt? Ulike forutsetninger gir ulike svar og ulike fordeler og ulemper – det er til sjuende og sist den som driver gården som må ta valgene og leve med konsekvensene av det.

Vurdere fôret til en bestemt bruk (figur 2 og 3)

Hvis en tenker å få vurdert den aktuelle grovfôrkvaliteten opp mot hvor godt fôret passer til en bestemt bruk, må en bruke ROS-analysen litt alternativt – da må en heller tenke at den røde sirkelen definerer den optimale fôrkvaliteten, og at den blå tegninga som viser plottet for en bestemt analyse skal være nærmest mulig den røde sirkelen, og ikke være lengst mulig inn mot sentrum av figuren. Figur 2 og 3 viser den samme fôrprøva som i figur 1, men nå representerer den røde sirkelen det optimale sinkufôr (figur 2) og det optimale melkekufôr (figur 3).

Sinkufôr eller melkekufôr (figur 4, 5 og 6)

For å vise det motsatte ytterpunktet viser figur 4 en fôranalyse y mot de samme referansene som fôranalyse x. Som sinkufôr er den aktuelle analysa milevis fra ønska/optimalt innhold – både energi- og proteininnhold er altfor høyt, NDF (=fiber)-innholdet er altfor lavt og dermed er fyllverdien for lav for et dyr med lavt energi- og proteinbehov – kort sagt vil dyret ete mye mer enn det har behov for og legge på seg i rekordfart. Som melkekufôr er mange av parametrene i rett område, med unntak av noen ankepunkt. NDF-innholdet er i utgangspunktet lavere enn optimalt for ei melkeku også, kanskje spesielt i besetninger der ytelse er viktigere enn maksimalt grovfôropptak. I tillegg er melkesyreinnholdet såpass høyt at det bidrar med å redusere grovfôropptaket noe. Det siste problemet er den høye PBV’en som kan være uheldig for helse og spesielt fruktbarhet.

Når det er så vidt store krav til forskjell i energiinnhold til et grovfôr som skal brukes på sinkyr i forhold til ett som skal brukes til melkekyr, kan det jo bli et vanskelig spørsmål å velge rett kvalitet på et allround-fôr – det perfekte melkekufôr vil gi feite sinkyr, og det perfekte sinkufôr legger begrensninger på hvor høy ytelse det er mulig å få på melkekyrne.

Skjulte kostnader med feil fôrkvalitet

Det er mye skjulte kostnader i form av bortkasta fôr, og enda høyere kostnader som følge av helse- og fruktbarhetsproblemer som lett oppstår – både underveis og i etterkant av – perioder der det er brukt feil grovfôrkvalitet til feil dyregruppe. Det kan derfor være en god idé å ta en diskusjon med rådgiveren din om det kan være praktisk gjennomførbart å få til dette bedre i stedet for å forkaste problematikken instinktivt med at det er altfor tungvint å gjøre noe med. Kanskje har rådgiveren noen gode tips om praktiske tiltak som andre bønder har prøvd ut med hell. Noen ganger kan også svaret bli at det ikke er praktisk gjennomførbart å fôre ulike dyregrupper med ulike kvaliteter, men da er det i det minste skikkelig vurdert. Man har også fått et utgangspunkt for videre diskusjon – nemlig å vurdere hvilken grovfôrkvalitet som vil være best å etterstrebe som allroundfôr i din besetning – hvilken kvalitet som gir minst ulemper og flest fordeler under egne produksjonsforhold. Dette er nyttig å ha i bakhodet når man skal planlegge neste vekstsesong.

Bruke det du har på en god måte

Men på kort sikt skal man uansett bruke det som allerede er høsta i år på best mulig måte – enten det nå ble slik som du planla eller om værgudene sørga for å stikke kjepper i hjulene. Spørsmålet du må stille deg er om du har god oversikt over de ulike kvalitetene på lageret ditt.