Fra årsmeldingen
NRF hadde pr. 1/1-1967 167 okser godkjent for kunstig sædoverføring, fremgår det av årsmeldingen som er referert i Buskap og avdrått nummer 3 i 1967. Etter nedlegging av oksestasjonene ved Sola og i Molde var seminoksene oppstallet på oksestasjoner i Narvik, Hallsteingård (Trondheim), Stensby (Hamar) og Kjellerholen utenfor Oslo. I tillegg var det depot i Fåberg. I seminåret 1966/67 ble det foretatt 304 680 førstegangsinseminasjoner som var en økning på 16,2 prosent fra året før. På sjukdomssiden rapporteres det om tilfeller av ringorm, mens en mistanke om mulig vibriosesmitte i en okse viste seg å være falsk alarm.
Glassampullene var fortsatt helt dominerende som fryseenhet, men det omtales forsøk med norske plaststrå. Disse var utprøvd ved 2 000 inseminasjoner, og til tross for litt varierende resultater var det optimisme med tanke på å utvikle et norsk alternativ til de franske plaststråene. Som kjent var det de franske utgavene som bokstavelig talt trakk de lengste stråene og etter hvert ble enerådende i vår sædproduksjon. Det var fortsatt bruk av fersk sæd i en god del områder av landet, og statistikken kunne ikke fortelle om noen tydelig forskjell i oksenes fruktbarhet om det ble brukt fersk eller frossen sæd.