Jenteboom

I Suldal er det for tiden en boom av unge jenter som velger å ta over hjemgården. Sisilia er blant dem. 21 år gammel ble hun i fjor femte generasjons bonde i de bratte liene på Tveitane. Langt der nede blinker Hylsfjorden, og på andre siden skimtes Vanvik før rekken av fjell bølger seg bakover. Beliggenheten og utsikten er det ingenting å si på. I en innhegning står kopplammene Ulla og Krulla og bræker høylytt på matmor, evig sultne som de er. På markene rundt går kyr og beiter dovent i solen. Musefangeren Mussy lar mus være mus i dag og slanger seg på en gressflekk. Et lite stykke Norge, sagt med andre ord, som hentet rett ut fra en kampanje for Freia Melkesjokolade.

Måtte brått ta et valg

– Jeg har alltid sagt at jeg skulle ta over gården en gang - tror til og med at jeg nevnte det i konfirmasjonstalen - men det var en periode i tenårene hvor gårdsdrift interesserte meg fint lite. Det var så mye annet som var mer spennende da.

Men brått ble Sisilia tvunget til å ta et livsvalg. Far, Sigbjørn Tveitane, fikk diagnosen MS og klarte ikke lenger å drive gården alene. Sisilia gikk da på vinterlandbruksskolen på Sand, og var med og hjalp til så mye hun kunne.

– Jeg lærte utrolig mye av pappa det året, og kjente mer og mer at det var dette jeg ville, sier Sisilia.

– Jeg ville føre tradisjonen videre. Den gode barndommen her har nok hatt mye å si for valget. Selv om vi bodde avsides, kunne vi ikke ha vokst opp på en bedre plass, søsteren min Åsne og jeg. Vi ble kjørt rundt av mamma og pappa på det vi ville av aktiviteter, og følte aldri at det var ensomt å bo her. Dessuten hadde vi dyrene, det var mye godt selskap i dem.

Gården bestod tidligere av Øvre og Nedre Tveitane. Sistnevnte skriver seg så langt tilbake som 1896. Øvre Tveitane er fra 1954 og er i dag solgt ut som to hytter.

Gode minner fra ­barndommen

– Jeg har så gode minner fra somrene i barndommen, særlig når det nærmet seg slåttetid. De som hadde hyttene på Øvre Tveitane var med å legge i siloen. Vi ungene hjalp til så godt vi kunne, og gleden da vi var ferdige var alltid herlig. Det var et høydepunkt hvert eneste år, rett og slett fordi det var sosialt og kjekt, samtidig som det var hardt arbeid.

Sisilia er, ifølge henne selv, mer en dyrenes venn enn en traktorjente, selv om hun har vært nødt til å hoppe opp i førersetet der også. Med 15 melkekyr, 15 kviger og 10 kalver følger et stort ansvar, som innimellom kjennes tungt for en som er nokså fersk fulltidsbonde. Det første året var krevende på mange måter, med både syke dyr og kalver hun ikke klarte å hjelpe til verden på egen hånd. Heldigvis var gode naboer aldri langt unna.

– Det er alltid tøft når dyr blir syke, og jeg var mer enn fortvilet noen ganger over å være helt alene med ansvaret. Men både Tor Inge og Gerd Helen på Vallskår, og Olaf og Bjørg i Suldalseid var fantastiske. De kom på flekken når de skjønte jeg trengte hjelp.

Amors piler

I fjor sommer skjedde det imidlertid noe som har gjort dagene lettere på så mange vis. Sisilia hadde bevilget seg en frikveld og var på Sommerfestival i Vikedal. Der føyk Amors piler gjennom luften og traff blink i hjertene til to unge suldøler. Inge Hjorteland, født og oppvokst på gård på Helganes og de senere årene sauebonde på egen gård på Hauane i Suldalsosen, flyttet i fjor sommer inn hos Sisilia. En perfekt match for dem begge. Det er godt å ha en likesinnet å diskutere med når problemer dukker opp. Arbeidsfordelingen har de funnet ut av for lengst. Hun liker best å jobbe med dyra, han elsker alt som går rundt og er den som oftest kjører traktor og driver med graving og annet maskinarbeid.

– For tiden leier jeg ut husene på gården i Osen. Nå er det her på Tveitane jeg bor og driver sammen med Sisilia, forteller Inge, som også har fulltidssjobb i entreprenørbedriften BG Suldal.

Ikke fritidsproblemer

Fritidsproblemer er et ord de ikke kjenner til. Dagen starter klokka 06.15 i fjoset, og slutter først drøye 12 timer senere. Ferier og helligdager er ikke noe unntak, melkeproduksjonen tar aldri pause.

– Vi burde fått bedre betalt for melken på helligdager, sukker Inge.

I fjor hadde de fri en lørdag og søndag, det var luksus. Heldigvis er høsten og vinteren en litt roligere tid. Bønder trenger vinteren for å hente seg inn igjen, mener de, selv om det er kjekkest å drive gård sommerstid. Det er da det er mest liv. Det er noe veldig godt med å se våryre dyr slippe ut på beite etter en lang vinter i fjoset.

– Alle dyrene har sine ulike personligheter, og karakterene viser seg når de har blitt melkekyr. Noen blir veldig bestemte, det lyser «fløtt deg» lang vei og det er fånyttes å stå imot. Andre vet akkurat hvordan de ønsker å bli melket. Noen skal bare melkes fra én side og gir beskjed når det er feil, ler Sisilia og legger til at de selvsagt har navn på alle. I år begynner de på bokstaven B, som Brita, Bob Kåre, Bernt, Betty og Bjørnstjerne, født på selveste 17. mai. Og så er det Brandy, med blå, intense øyne og snill som et lam.

– Det er noe spesielt med hvert dyr, men det er alltid noen vi duller litt ekstra med. De som har hatt en trøblete start på livet får ekstra mye omsorg, og blir veldig kjælne av seg.

Alltid noe å strekke seg etter

– Å drive gård er oppturer og nedturer. Det er sorg, glede og mestringsfølelse. Det er alltid noe å strekke seg etter, og jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Det var nok ikke så mange av venninnene mine som hadde trodd at jeg skulle bli bonde, men de heier på meg og kommenterer at de synes det er kjekt og tøft at jeg har tatt over gården.