Underbelegg kan lønne seg

Da er det interessant å lytte til de med mer erfaring som kanskje har bygd nytt fjøs i flere omganger og de som oppnår ekstremt gode resultater. Fellesnevneren som går igjen er gjerne at de opererer med 10 til 15 prosent underbelegg i fjøset. Hvor mange har ikke hørt erfart at å plukke ut den svakeste oksen i hver oksebinge øker tilveksten eller at å redusere antall kyr på melkeroboten kan øke totalproduksjonen? Det viser seg at et visst underbelegg rett og slett kan lønne seg! Det kan det være vanskelig å argumentere for når kostnadsoverslag møter driftsplan i planleggingsfasen.

Tenker vi for tradisjonelt ved nybygg?

Ser vi inn i den berømmelige glasskula, hva blir viktig å ta høyde for framover? Vil ytelsesnivået stabilisere seg eller fortsatt øke? Hvordan vil moderne avlsarbeid og mulighetene med genomisk seleksjon påvirke dyrematerialet vårt framover. Dagens kyr er betydelig større enn for 20 år siden. Liggebåser som var mer enn store nok på nittitallet vil ofte være for små etter dagens målestokk.

Vi er som tidligere nevnt veldig opptatt av antall eteplasser og liggebåser, men er det ikke mer snakk om plass og romutforming slik at dyra faktisk ligger så mye de skal og får ete det de må for å melke det driftsplanen forutsatte?

Vi kan ha så gode intensjoner vi bare vil og sette inn ei fanggrind med seks eller sju eteplasser, men i praksis vil det nesten aldri gå inn mer enn fire samtidig lell! Minimumsmål er nettopp det navnet tilsier, minimumsmål og bør i mange tilfeller unngås. Moderne mjølkekyr trenger minimum 80-90 centimeter eteplass for å fungere optimalt.

Alle skal med

Her i Norge skiller vi oss litt ut med at vi på død og liv skal ha plass til alle dyregrupper i den samme fjøskassa. Når nyfjøset skal bygges er dette ofte nesten som et ufravikelig krav hos mange. Det er nok mange årsaker til at det er slik. En ting er klimaet vårt er både vått, vindfullt og kaldt mesteparten av året. Rasjonell gjødselhandtering er en annen årsak. Driving av dyr er nok også noe de fleste ønsker skal være så lettvint som mulig. Helst vil vi at alle dyr skal drives ett hakk om gangen gjennom livssyklusen sin.

Et inntrykk man ofte får etter studieturer i utlandet er at man typisk bygger nytt fjøs for mjølkekyr og i langt større grad bygger separate løsninger eller tar i bruk eksisterende bygningsmasse for kalver, kviger og sinkyr hver for seg. Forflytning av dyr mellom bygningene ser ut til å gå rimelig greit. Dyr som er vant til løsdrift og mye handtering går nesten av gammel vane og er enklere enn man frykter.

Betydelig lavere melkepris og enda mer pressa økonomi enn vi har i Norge kan nok være en forklaring, men det har også med lenger løsdriftserfaring og større besetninger. Kanskje er det også noe med at mange dyregrupper under samme tak kompliserer og gir for mange kompromisser så løsningene blir både mindre optimale for produksjonskapasiteten og betydelig dyrere enn nødvendig?

Friske utekalver

Bør vi heller plukke ut ting som ikke er nødvendig, og som gir oss større utfordringer i planlegginga? Hva med kalvene, har de det bedre et annet sted med bedre luft og større plass enn i en avkrok av nyfjøset? Kanskje enda verre, kalvene blir værende i gamlefjøset som ofte har lav takhøyde og er dårlig ventilert/trekkfullt. Brukere over hele landet, om det er vått eller bitende kaldt, opplever at kalvene blir friskere og vokser fortere først når de flyttes ut av fjøset. Enkle hytter med tørt liggeunderlag og frisk luft. Behovet for varmekjeledress om vinteren frister kanskje ikke alle. Det kan hende det blir noe mer arbeid med både fôring og utskifting av talle. Kan hende er det en god investering i gode produksjonsdyr enten det er for melkeproduksjon eller kjøttproduksjon. Det er publisert mange artikler om hvor viktig kalveperioden er for å trigge produktiviteten i resten av livsløpet.

Fokusavdeling eller ei

Et hett tema som opptar mange planleggere og vordende fjøsbyggere i hele landet er fleksible og brukbare kalvingsbinger/sjukebinger. Må være såkalt fokusavdeling med egen tilgang til melkeroboten? Meningene delte og behovene og bruken av slike løsninger likeså.

Fokus for hvem? Bonden som lettere kan sjekke dyra uten å måtte ta på seg støvlene og sjekke ute i løsdrifta mellom alle kyrne. Hva med den lavtrangerte kviga som blir flytta fra venninna si, kun får kraftfôr i roboten og må dele den meget begrensa plass hvor det er enda vanskeligere å gjemme seg bort. Kanskje må hun dele plassen med kyr i siningsmodus som ikke lar seg be to ganger om litt knuffing.

Om fokusbingen skal fungere som fokusavdeling, kan den ikke erstatte sykebinger og er normalt ingen erstatning for en velfungerende kalvingsbinge. Fordelene med fokusavdeling er utvilsomt enklere tilgang til melking i melkeroboten. Spørsmålet er om det blir unødig dyrt med både fleksible kalvingsbinger, velfungerende sykebinger og i tillegg fokusavdeling. Risikoen er stor for at det stjeler unødig med plass fra hovedavdelinga som jo tross alt er den viktigste for at brorparten av kyrne skal ha det så godt som mulig.

Sinkyrne forsvarer ikke plassen

Bedre grovfôr og krav til ytelse gjør utfordringen med fôring av sinkyr og drektige kviger enda større. I praksis blir det ofte slik at alle dyra eter det samme grovfôret på det samme fôrbrettet som for å redusere byggekostnaden er så smalt at dyra eter mer eller mindre sammen. Enkelt og greit, men vesentlig årsak til at mange både kviger og kyr blir for feite ved kalving.

Hadde det vært enklere og billigere å ikke ta med drektige kviger og sinkyr i planlegginga av nytt fjøs, men heller tenkt alternative løsninger? Sinkyr og drektige kviger kaster alt for lite av seg og trenger helt annet fôringsopplegg enn ungdyr i vekst, mjølkekyr og eventuelt okser. Må de oppta kostbare kvadratmeter i nyfjøset? Har vi andre alternativer som bør utnyttes?

Også her kan det hende det vil kreve litt mer arbeid og handtering, men samtidig gi rom for en helt annen fleksibilitet og styring ut fra gruppas spesielle behov som skiller seg så totalt fra produksjonsdyra.

Helautomatisk fôring

Kostnaden med fôr og arbeid med fôringa er utvilsom de tunge utgiftspostene i mjølk-kjøttproduksjonen. Gode linjevalg som er driftssikre og kostnadseffektive og henger sammen hele veien fra jord til fôrbrett er avgjørende for arbeidsbyrden og totaløkonomien. Noen driftsplaner tar ikke nok høyde for kostnaden med fôrhandtering. Det er nok også en myte at alt som er helautomatisk og tildeler fôr mange ganger i døgnet gir best produksjonsresultat.

Det viktigste når det gjelder fôrtildeling, produksjon og behovet for innkjøp av kraftfôr er utvilsomt kvaliteten og fordøyeligheten på grovfôret. Minst like viktig er tilgangen på fôr for samtlige kyr i besetningen. Det hjelper lite med mange tildelinger gjennom døgnet for de lavest rangerte dyra om fôret blir spist opp mellom utfôringene av de som kommer først til matfatet. Det handler om tilgjengelighet og at samtlige dyr får muligheten til å utnytte kapasiteten til å ta opp grovfôr maksimalt. Rikelig med godt grovfôr gjennom hele døgnet som kyrne faktisk når tak i er suksessoppskriften. Det kan like gjerne oppnås med tradisjonell tildeling et par ganger i døgnet med regelmessig skyving inntil kyrne.

Kutting er heller ikke strengt tatt nødvendig. Kyr kan utmerket godt tygge i seg langt gras. Det tar bare litt lengre tid ved fôrbrettet og krever derfor flere eteplasser.

Fordelen med å gi kyrne ferdig kutta fôr er at de søler mindre og får i deg fôret vesentlig raskere og kan gå og legge seg og tygge drøv i ro og mak. Kyr som ligger mye vet vi produserer mer melk enn kyr med et mer urolig bevegelsesmønster.

Spørsmålet er om grovfôret bør kuttes på jordet eller før utfôring? Bedre høstemaskiner med rotorinnmating og flere kuttekniver eller eksaktsnittere blir mer vanlig. Kutting under høsting kan lette pakking og ensileringa noe. Den viktigste effekten av bedre kutting på jordet er nok mindre energiforbruk, belastning og slitasje under utfôring.

Lykke til med planlegginga

Fôringsrådgiverne er i den heldige situasjon at vi får følge de nye byggeprosjektene gjennom planlegging og oppstart og faktisk videre gjennom regelmessig fôringsoppfølging. Gode fjøsløsninger som muliggjør et fleksibelt og tilpassa fôringsopplegg er faktisk ofte en forutsetning for å nå produksjonsmåla som er satt i driftsplanen.

Dessverre opplever vi i enkelte tilfeller tydelige begrensninger i nye fjøs som er til hinder for dette og som veldig ofte medfører dårlig fôreffektivitet og utfordringer med feite kyr. Vi ønsker med dette å vise til de gode eksemplene som gir enklere management og friskere kyr som gir mer melk i tanken.

Bruk god tid på å studere løsninger og innhent inspirasjon fra yrkesbrødre med ulike overbevisninger og løsninger. Det er lett å bli blenda av flotte brosjyrer på bygg og utstyr som gjør alt så mye mer lettvint. Ikke mist fokus på dyra og produksjonsresultatene, det er de som skal betale for herligheten.