Det vanskelige jordvernet

Selv om bare tre prosent av Norges areal brukes til matproduksjon, viser SSB/NIBIO-rapporten Nedbygging av jordbruksareal at i perioden 2004 til 2015 har det årlig blitt nedbygd 8 130 dekar jordbruksareal - et areal tilsvarende Oslo innenfor ring 2.

Utviklingen går i heldigvis i riktig retning, men det går smått. Målet i Regjeringens jordvernstrategi er årlig omdisponering av matjord på maksimalt 4 000 dekar innen 2010. Foreløpige tall for 2016 ligger på 5 900 dekar. Nedbygging kompenseres ved nydyrking, men haken ved det er verdifullt areal erstattes av mindre verdifullt. Statistikken viser at fulldyrket areal går ned, mens innmarksbeite øker.

SSB/NIBIO-rapporten avslørte at næringa selv har stått for 22 prosent av nedbyggingen som har skjedd 2004 – 2015.

Matjorda har en rekke vitale funksjoner utover å produsere mat. Den lagrer, sirkulerer og omdanner organisk materiale, er en pool for biodiversitet, kilde til råmaterialer, karbonlager og et arkiv for vår geologiske og arkeologiske arv. Jord er en ikke fornybar ressurs, og vi forvalter denne ressursen på vegne av framtidige generasjoner.

Lovvernet for matjorda er hjemlet i jordloven som sier at dyrka jord ikke skal brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Kommunale myndigheter kan dispensere fra loven, og det er det som skjer når jordvernet taper i avveiningen mot andre samfunnsinteresser. Interessen for, kunnskapen om og kompetanse på jordvern på kommunalt nivå kan være avgjørende for hvor aktivt en søker alternativer når det trengs arealer til boliger, skoler, barnehager, næringsbygg og veier.

Landbruket har heist fana høyt i jordverndebatten. Det var derfor en real kalddusj da SSB/NIBIO-rapporten avslørte at næringa selv har stått for 22 prosent av nedbyggingen som har skjedd 2004 – 2015. Jordbruksformål er unntatt vernet av matjord i jordloven. Så lenge det er snakk om fjøs, lager, drivhus og landbruksveier kan det omdisponeres helt fritt uten noen form for søknad.

På et seminar i Oslo i juni arrangert av jordvernforeningene, Norges Bondelag og NIBIO var mat- og landbruksminister Jon Georg Dale rask til å utfordre næringa på dette. Hvis myndighetene når målet om maksimal årlig nedbygging på 4 000 dekar innen 2020, og landbruket fortsetter å bygge ned jordbruksareal som nå, vil vi kunne bli ansvarlige for nesten halvparten av matjorda som går tapt årlig. Skulle det skje ville det gå hardt ut over troverdigheten til landbruket i jordvernspørsmål.

Gårdene ligger nå engang omgitt av matjord, og det vil være behov for både å bygge på og sette opp nye bygg for å henge med i utviklingen. Men vi skal være ydmyke nok til å innrømme at avveiningene av jordvern mot andre interesser ikke nødvendigvis er vanskeligere i landbruket enn for kommunale myndigheter. Hvis jordvernfana fortsatt skal holdes høyt må vi også landbruket i størst mulig grad unngå å bygge på matjord. Hverken kyllinghus eller grisehus har noe større behov for matjord rundt veggene enn andre næringsbygg. Selv når det gjelder kufjøs må vi tørre å diskutere jordvern kontra beitemuligheter.

Jordvern handler om vanskelige avveininger og kompromisser mellom ulike interesser. Mye av den beste matjorda vår ligger rundt byer og tettsteder, og økt urbaniseringen legger press på arealene. Mer jordbruksareal vil bli nedbygd, men vi har et ansvar for å begrense nedbyggingen så mye som mulig. For landbruket haster det med å komme opp med en forpliktende handlingsplan for jordvern i egen næring. Hvis ikke går unntaket i jordloven en usikker framtid i møte.