For lite semin

For lite bruk av inseminasjon er hovedgrunnen til at den genetiske framgangen begrenses i spesialisert storfekjøttproduksjon. Årsaken som kjøttfebøndene oppgir til at de ikke bruker inseminasjon dreier seg i stor grad om mangel på tid og fikseringsmuligheter. Den viktigste årsaken er kanskje mangel tid til å utføre brunstkontroll, kunnskap om når det skal insemineres etter at brunst er observert og forhold tilrettelagt for sikker og effektiv inseminering. Mange kjøttfebønder klager over at ammekyrne ikke viser brunst så tydelig som melkekyrne eller at inseminasjon til riktig tid er vanskeligere enn på melkekyr.

Fordeler og betenkeligheter

En løsning på dette er å synkronisere brunsten med hormoner. Utviklingen av brunstsynkroniseringsprogram, har vært i fokus for forskningen når det gjelder fruktbarhet på kjøttfe de senere årene. Effekten av dette har vært økt bruk av inseminasjon i noen områder av verden som i Amerika. Fordelen med slike synkroniseringsprogram er spart arbeid og at flere kommer i brunst. Inseminasjon kan så skje enten i tråd med et program med fastsatt tidspunkt eller etter brunstobservasjon. Ulempene med synkroniseringsprogram er blant annet kostnadene, motvilje i opinionen mot bruk av hormoner i matproduksjonen, lavere drektighetsprosent etter inseminasjon og risikoen for å avle på dyr som ikke viser naturlig brunstatferd.

Automatisert system for brunstobservasjon

I de senere år har det blitt gjort stor framgang med ulike automatiserte systemer for brunstobservasjon. I hovedsak har disse systemene blitt utviklet og testet i melkekubesetninger. Det har vært publisert lite data om hvor effektive de er i ammekubesetninger. Dette vil være viktig fordi det er økende forskningsmessig belegg for at brunstatferd, og til og med brunstsyklus lengde, har forandret seg de siste 50 årene på melkeku (i det minste holsteinkyr). Videre har forskning påvist raseforskjeller i brunstatferd. Forandring i brunstatferd over tid og mellom raser reiser spørsmålet om optimalt tidspunkt for inseminasjon i forhold til starten av brunsten.

Forsøk i en Herefordbesetning

En fersk undersøkelse av Nelson og medarbeidere på renrasede Hereford i Sverige forsøkte å gi svar på spørsmål knyttet til brunstobservasjon og tidspunkt for eggløsning i forhold til brunstens start på ammekyr. Undersøkelsen er en del av et større prosjekt der målet er å optimalisere kjøttproduksjonen i Norge (Optibeef-prosjektet). Forsøksbesetningen på 40 dyr ble oppstallet i to grupper (kviger og kyr) på djupstrø. Alle fikk Heatime-transponder for brunstdeteksjon fra minst en måned før undersøkelsen startet. Gjennom undersøkelsen ble dyra observert i 20 minutter tre ganger daglig (0600, 1400 og 2200) ved bruk av en tilpasset system for scoring av brunstatferd. Etter enten en heatime-alarm eller visuell observasjon av brunst ble dyra undersøkt rektalt med ultralyd hver åttende time for å finne ut når eggløsningen skjedde. I tillegg ble det tatt blodprøver for progesteronanalyser tre ganger i uka. Registreringene ble brukt til å bestemme sensitivitet (i hvilken grad dyr i brunst oppdages) og spesifisitet (i hvilken grad dyr som ikke er i brunst oppdages) for hver av brunstdeteksjonsmetodene.

Oppdaget 43 av 48 brunster

Eggløsning og etterfølgende økning i progesteronkonsentrasjonen skjedde 48 ganger. Systematisk visuell brunstkontroll fant 36 av disse brunstene. Visuell observasjon hadde sensitivitet på 77 prosent (sanne positive dividert på summen av sanne positive og falske negative) og spesifisitet på 89 prosent (sanne negative dividert på summen av sanne negative og falske positive). Automatisert brunstdeteksjon (Heatime) oppdaget 43 brunster og oppnådde en sensitivitet på 90 prosent og en spesifisitet på 100 prosent. Å bruke begge metodene parallelt økte sensitiviteten til 96 prosent og beholdt en svært god spesifisitet på 96 prosent.

Det er ingen tvil om at teknikken gjorde det bedre enn mennesket. 77 prosent sensitivitet og 90 prosent spesifisitet er høyt for visuell brunstkontroll og er høyere enn det som er rapportert i vitenskapelig litteratur. Dette indikerer at ammekyrne i denne undersøkelsen ikke hadde svake brunsttegn, slik mange bønder hevder. Det er lite sannsynlig at bøndene har kapasitet til å overvåke brunst 20 minutter tre ganger daglig, slik at en må forvente lavere brunstdeteksjonsnivået ved visuell brunstkontroll i vanlige besetninger. Imidlertid var forskerne i denne undersøkelsen ikke involvert i det daglige stellet i fjøset da bonden har mulighet til å observere dyra og brunstaktivitet. Derfor behøver ikke resultatene i praksis være dårligere enn det som ble funnet i denne undersøkelsen.

Eksepsjonelt bra resultat

Det automatiserte brunstdeteksjonssystmet Heatime gjorde det eksepsjonelt bra i denne undersøkelsen, noe som indikerer at investering i dette systemet kan være et reelt alternativ til brunstsynkronisering. Nøyaktigheten i brunstdeteksjon vil – hvis det er tilsvarende under praktiske forhold – motvirke argumentet om at få kyr viser brunst og at det derfor må brukes brunstsynkronisering. I tillegg kommer at inseminasjon etter spontan brunst innebærer høyere sannsynlighet for drektighet enn ved brunst etter hormonbehandling. Det betyr at en effekt av Heatime vil være færre tomdager enn ved synkronisering. Selv om Heatime sparer tid som må brukes på brunstkontroll må det brukes tid på å skille ut og fiksere dyr som skal insemineres noe som kan være krevende spesielt når dyra er på beite.

Tiden fra brunst til eggløsning

Det mest interessant ved denne undersøkelsen var kanskje tiden fra brunstobservasjon til eggløsning (se tabell 1). Resultatene viser at eggløsning på 25 prosent av dyra skjedde innen 13 timer etter at brunst var observert. Men med Heatime gikk det 19 timer. Inseminasjon må utføres minst seks timer før eggløsning for at spermiene skal ha tid til å komme fram til eggleder og for kapasitasjon (prosess i spermiene før de er befruktningsdyktige). Dette betyr at hvis den tradisjonelle regelen om at kyr som oppdages i brunst om morgenen insemineres sent samme dag ville inseminasjonen skje til samme tid som eggløsning hos 25 prosent av dyrene og at disse ville ha redusert mulighet for å bli drektige. Dette betyr at tidligere inseminasjon – kanskje seks timer etter brunstobservasjon – sannsynligvis ville gi en høyere drektighetsprosent. I mange besetninger med konsentrert kalving vil det sannsynligvis være en fordel å inseminere tidligere og dobbeltinseminere 18 – 24 timer etter første inseminasjon. Men vi må huske at dette er kun en undersøkelse utført på én gård. Men hvis kjøttfebonden strever med inseminasjon det kan være verdt å gi råd om å inseminere litt tidligere og se om det hjelper.