39 000 flere slakt

I år sier prognosen underdekning på 11 400 kg norsk storfekjøtt. Det tilsvarer gjennomsnittlig kjøttproduksjon på 1 600 bruk eller om lag 39 000 slakt. Dermed er storfenæringa i en misunnelsesverdig posisjon til økt verdiskaping.

En av utfordringene er å gire opp storfekjøttproduksjonen uten at slaktene blir for fete. Vi har fett nok og ingenting tilsier at det vil bli behov for mer. Tyngre slakt er en opplagt vei til økt kjøttproduksjon, men det må skje uten økt fettavleiring.

Tyngre slakt er en opplagt vei til økt kjøttproduksjon, men det må skje uten økt fettavleiring.

For å redusere storfekjøttimporten trenger vi både flere kalver og tyngre slakt. Det positive er at slaktevektene har økt. For Ung okse har slaktevekten de siste ti årene økt med 35 kg. Baksiden av medaljen er at i samme periode har det vært en økning i fettgruppe på 0,53, og andelen overfete slakt har økt fra 38 til 53 prosent.

Åse Flittie Andersen og Øystein Havrevoll kommer i flere artikler dette nummeret av Buskap med en rekke råd om hvordan en unngå for fete slakt. God fôr- og slakteplanlegging er nøkkelen både til å holde fôrkostnadene nede og unngå overfete slakt. Investering i dyrevekt og fôranalyser gir større muligheter til å optimalisere produksjonen. På hunndyrsiden er gruppeinndeling og drektighetskontroll viktige fokusområder.

Selv om det er naturlig at tunge slakt har tendens til å bli fetere, forteller statistikken at det er fullt mulig å levere slakt som både er tunge og har passelig med fett på skrotten. Forklaringen er kombinasjonen av genetikk og fôring. 55 indekspoeng i forskjell mellom beste og dårligste NRF-eliteokse for kjøtt gir valgmuligheter for den som vil prioritere denne egenskapen. Bruksdyrkryssing er alternativ måte å bruke genetikken til å øke kjøttproduksjonen på bruket.

Det har kommet en ny giv i storfekjøttproduksjonen, og da er det vanskelig å forstå fornuften i forslaget fra Staten i årets jordbruksforhandlinger om å spisse kvalitetstilskuddet enda mer mot O+. Hvis forslaget skulle bli stående vil vi enda opp med en differanse på 7 kroner pr. kg mellom O+ og O. Det er en prisdiffensiering hinsides det som kan hentes inn igjen i markedet.

For alle som har satset på å forbedre kjøttproduksjonen sin på NRF er forslaget en demotiverende kalddusj. Ønsket om å få flere NRF-slakt i O+ vil for mange bety mer bruk av kraftfôr. En slik utvikling er ikke bærekraftig for en produksjon som har sin legitimitet i bruk av norske grasressurser.

Siden storfekjøttproduksjon i kombinasjon med melk er langt mer klimagunstig enn spesialisert produksjon må det overordnede målet være å utnytte potensialet på melkebrukene maksimalt.

Vi ser heller ikke behov for ytterligere stimulanser for bruksdyrkryssing på melkebrukene. Økningen vi har sett vil fortsette, og tilbud om GS-testing av hunndyr og tilgjengelighet av kjønnsseparert sæd er faktorer som vil bidra til dette.

Hvis vi skal lykkes med å tette noe av importgapet på storfekjøtt må vi ha alle med på laget, og da blir det helt feil å foreslå endringer i virkemidlene som straffer dem som produserer kjøtt på NRF.