Hvorfor MRSA er så hett og viktig

Stafylokokkinfeksjoner hos folk var opprinnelig enkle å behandle med penicillin, men penicillinresistente varianter dukket tidlig opp og lot seg ikke behandle (storfeisolater av S. aureus er fremdeles penicillinfølsomme i Norge). Dette førte til utviklingen av meticillin, et spesial-«penicillin» som virket mot penicillinresistente stafylokokker. Men det tok ikke lang tid før også MRSA dukket opp. MRSA er motstandsdyktige mot mange antibiotikatyper, og MRSA infeksjoner kan være vanskelige å behandle. De nordiske land og Nederland har den laveste forekomsten av MRSA i verden, men den øker. Økt reisevirksomhet og kontakt med utenlandske sykehus, samt innvandring fra land med høy forekomst av MRSA, øker smittepresset mot Norge. Man ønsker særlig å unngå at MRSA spres i sykehus, i sykehjem, i hjemmetjenesten og hos personer som er i kontakt med disse.

MRSA og LA-MRSA

Enkelte stammer av MRSA spres lettere i besetninger med produksjonsdyr. Disse variantene omtales ofte som husdyr-MRSA eller «livestock-assosiated» MRSA (LA-MRSA) som er de MRSA-variantene man aktivt bekjemper. I Norge med svært liten import av produksjonsdyr introduseres oftest MRSA til husdyrbesetninger med personer som er bærere av bakterien. Deretter kan den spres fra dyr til dyr i besetningen og til nye besetninger ved blant annet livdyrsalg.

Det er særlig svin som er i søkelyset når det gjelder LA-MRSA. Dette skyldes erfaringene i en rekke land i Europa hvor bakterien nå påvises i et flertall av svinebesetningene. I Danmark finnes nå LA-MRSA i omtrent 90 prosent av alle konvensjonelt drevne svinebesetninger. Dette er en urovekkende utvikling for i 2008 var kun 3,5 prosent av besetningene positive. Dette viser hvor raskt LA-MRSA kan spre seg i svinepopulasjonen når man ikke setter inn mottiltak.

Bekjempelse og overvåking av MRSA hos gris

I Norge er MRSA høyst sannsynlig blitt introdusert til svinebesetninger med mennesker som har tatt med seg bakterien fra andre land hvor den er vanlig forekommende. MRSA har ingen betydning for svinehelsa. Men svin blir lett bærere av LA-MRSA i nese og svelg og skiller da ut bakterien i store mengder. Slik kan svinebesetninger bli en kilde til LA-MRSA for mennesker, særlig ved gjentatt og direkte kontakt med smitta besetninger. Dette kan være alvorlig, særlig for utsatte grupper.

I Danmark som fremdeles har lav forekomst av MRSA i befolkningen, har LA-MRSA fra svin bidratt til en betydelig økning av meldte tilfeller hos mennesker. For å forebygge at svinebesetninger blir en slik kilde, har myndighetene og svinenæringen i Norge, som eneste land, overvåket og bekjempet LA-MRSA hos husdyr. Via overvåkingsprogram og smittesporing er til sammen rundt 70 positive svinebesetninger påvist. Positive besetninger blir slaktet og fjøsbygningene sanert. For enkelte bønder har dette kostet blod, svette og tårer – og mye penger. Bekjempelsen gjøres ikke av hensynet til grisen, men fordi det lønner seg for samfunnet.

Den norske erfaringen er at det er mulig å bekjempe og utrydde MRSA i svinepopulasjonen. Men det er kostnadsmessig krevende, og man er helt avhengig av å hindre at bærere av MRSA introduserer smitten til nye besetninger igjen. Personer med yrkesmessig kontakt til husdyrbesetninger, som har oppholdt seg i land hvor MRSA-bakterien er utbredt, og som ikke har testet seg for MRSA, er den største smitterisikoen for svin og drøvtyggere.

Hva så med storfe?

Det er begrenset kunnskap om MRSA hos drøvtyggere. Så langt viser studier fra Europa at forekomst og smittepotensial av MRSA mellom dyr og besetninger er lavere hos drøvtyggere enn hos svin. Men det finnes unntak. I gjøkalvoppdrettet i Nederland er forekomsten av LA-MRSA svært høyt, og en undersøkelse i 2010 viste at 88 prosent av besetningene var positive. Gjøkalvproduksjonen i Nederland er betenkelig fordi kalver fra mange land føres sammen i store besetninger med påfølgende høyt forbruk av antibiotika. LA-MRSA kan altså ha et stort spredningspotensial også hos storfe i visse produksjonsformer. Forekomsten og spredningen av MRSA er langt mindre hos kjøttfe og mjølkefe. Mens LA-MRSA nylig ble påvist i nesa hos mer enn 80 prosent av slakta griser, ble bakterien kun funnet på huden hos 3,9 prosent av slakta mjølkekyr i Nederland. I en annen nederlandsk undersøkelse av speneprøver fra ku påviste de MRSA i 14 av 38 000 prøver.

Danskene har gjort begrensede undersøkelser av storfe. I en liten slaktehusstudie av gjøkalv ble ikke MRSA påvist, mens undersøkelser i 17 besetninger påviste positive dyr i to av besetningene. Danskene har konkludert med at MRSA ikke er en stor sak i storfeholdet.

Valg av MRSA-strategi for storfe

I Norge har Mattilsynet valgt å satse på smitteforebyggende og smittereduserende tiltak ved funn av LA-MRSA hos storfe, ikke full utslakting og sanering. Årsaken til valget av en mindre radikal strategi enn for svin er at LA-MRSA ser ut til å spre seg saktere mellom dyr og besetninger hos storfe. Årsakene til dette er ukjent, men har sannsynligvis med dyrekilder, dyretetthet og miljøfaktorer å gjøre.

De siste åra har man også høstet noen erfaringer fra kombinerte besetninger med svin-kjøttfe og svin-sau hvor MRSA har blitt påvist i Norge. Mye tyder på at LA-MRSA kan bli borte fra kjøttfe og sau når det er gjennomført smitteforebyggende tiltak, og når kontakten med gris er opphørt. Det lave antibiotikaforbruket i husdyrholdet i Norge er antakeligvis av stor betydning i denne sammenheng.

Resultater av undersøkelser i andre land, erfaringene med kombinerte besetninger med LA-MRSA samt kunnskap om stafylokokker fra feltforsøk i Norge ligger bak rådene til Mattilsynet om en foreløpig forvaltningsstrategi ved funn av MRSA hos storfe. Sammen med Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet og storfenæringa har Mattilsynet utviklet en forvaltningsveileder som anvendes ved påvising av MRSA hos drøvtyggere samt råd om smittebeskyttelse i forbindelse med MRSA. Se www.mattilsynet.no og søk etter «Drøvtyggere: LA-MRSA. Retningslinje for forvaltning av LA-MRSA i drøvtyggerbesetninger» og «MRSA i storfebesetning: Råd om smittebeskyttelse».

Én helse – «vi bader alle i samme badevann»

Helsesituasjonen hos mennesker og dyr må ses i sammenheng. Mattrygghet er avhengig av god dyrehelse som igjen påvirkes av menneskers helse. Det er dette som kalles «én helse». Med våre reisevaner og import av biologiske produkter følger det ofte «smittenisser» med på lasset. Den globale helsesituasjonen får dermed innvirkning på vår folke- og dyrehelse. Globaliseringen krever økt bevissthet på at smitte også overføres fra mennesker til dyr og ikke bare omvendt.

Helsevesenet har tatt konsekvensen av at noen smittsomme sykdommer og antibiotikaresistente bakterier er vanligere i andre land enn i Norge. Før man kan arbeide ved helseinstitusjoner i Norge kreves testing for MRSA av risikogrupper, for eksempel personer som har hatt et lengre opphold utenfor Norden. Pasienter som oppfyller bestemte kriterier, skal også testes for MRSA i forbindelse med undersøkelser eller behandling ved helseinstitusjoner.

Testing av mennesker før kontakt med husdyr kan være etisk vanskelig og kontroversielt. Men vi mener dette er helt nødvendig for å holde MRSA borte fra norske husdyr. Det bør stilles krav om at personer som tilhører definerte risikogrupper, testes for MRSA før de har kontakt med produksjonsdyr. Helsevesenet må legge til rette for at slik testing enkelt kan gjennomføres.

Råd om testing

For å unngå at norske husdyrbesetninger blir en kilde for MRSA, ønsker Mattilsynet at alle som skal jobbe med husdyr, skal være fri for MRSA. Testing anbefales for produsent, røkter, rådgiver, veterinær eller andre som regelmessig kommer i kontakt med husdyrbesetninger, og de siste 12 måneder:

• har hatt fast bosted i utlandet

• pendler mellom utlandet og arbeidssted i Norge

• har vært i kontakt med MRSA-positiv husdyrbesetning

• har besøkt eller arbeidet i husdyrbesetninger i andre land

• har vært innlagt i helseinstitusjoner eller fått omfattende undersøkelse i helsetjenesten, (gjelder også tannlegebehandling) i land utenfor Norden.

Speneprøver er viktig

I tillegg til å påse at risikopersoner som skal arbeide i besetningen, testes for MRSA, er det viktig at du som mjølkeprodusent gjennomfører flest mulig av de smitteforebyggende tiltakene Mattilsynet og Helsetjenesten for storfe anbefaler. Du vil også kunne «overvåke» situasjonen i egen besetning ved regelmessig innsending av speneprøver fra kyr med klinisk mastitt eller høyt celletall.