Drøvtyggerne kommer til å redde verden

Tema for første del av fagprogrammet var framtidas melkeproduksjon. Leder for forskning og utvikling i Tine rådgiving, Harald Volden, tok utgangspunkt i de globale utfordringene med å produsere mat til en voksende befolkning. Hans konklusjoner om at drøvtyggerne vil spille en helt avgjørende rolle i framtidas matproduksjon falt i god jord, og spesielt hans understrekning av at en variert bruksstruktur basert på den enkelte gårds ressurser vil være forutsetningen for at vi nasjonalt skal klare å utnytte ressursgrunnlaget på en best mulig måte. Harald Volden mante til at vi må stå oppreist og være stolte av produksjonen vi driver. Kjøttet må tas med slik at vi framsnakker storfe og ikke bare melkeproduksjonen.

Doble matproduksjonen

Verdens matproduksjonen må dobles fram til 2015. Det som gjør dette ytterst krevende er at 80 prosent av økningen må skje på dagens arealer. Samtidig må den globale temperaturøkningen holdes innenfor togradersmålet. Grunnen til at Harald Volden mener drøvtyggerne kommer til å redde verden er at de omdanner ressurser som ikke egner seg til humant konsum til høyverdig protein og energi. Verdens åkerareal er begrenset mens arealer som kan utnyttes av drøvtyggere utgjør en betydelig ressurs. Norge har en selvforsyningsgrad på 40 prosent hvis vi korrigerer for fôrimporten. Mens vi produserer 70 prosent av den animalske delen av kostholdet vårt, er bare 30 prosent av den vegetabilske delen norskprodusert. Volden mente derfor at det er helt avgjørende at kanaliseringspolitikken videreføres for matkornet er sentralt for selvforsyningsgraden vår.

Økt melkeimport

Mens vi blir omtrent 50 000 flere nordmenn hvert år, settes produksjonsmålet for melk ned. Harald Volden pekte på at vi nå importerer 250 millioner liter med melk i året. Utfordringen er at det globalt ikke er forventet en prisstigning på melk på mer enn 10 prosent fram til 2050. Dette gir ikke rom for å hente ut mye i økt målpris på melk.

– Slaget kommer til å stå mellom oss som har en melkepris på 5,50 kroner og de som bare får 2,50 kroner, sa Volden. – Alle virkemidler for å demme opp for import ser ut til å være oppbrukt, og hva kan vi da gjøre for å få norske forbrukere til å velg norsk framfor import?

Lavere avdrått

Harald Volden la ikke skjul på at han var bekymret for at den sterke avdråttsøkningen skal fortsette. Han fortalte at 80 prosent av økningen er basert på kraftfôr og at andelen norsk fôr til melkekua har gått ned fra 86 til 82 fra 2009 til 2015, og fortsetter utviklingen vil den være nede på 79 i 2020. Den såkalte substitusjonseffekten gjør at én kg kraftfôr ekstra reduserer opptaket av grovfôrtørrstoff med en halv kg, og dermed vil fortsatt avdråttsøkning fortrenge grovfôret. Volden var frustrert over at det ikke vært noen forbedring verken i grovfôrkvalitet eller avlinger siden 1990. Til tross for at det kommer nye grassorter som er bedre enn de gamle, står avling og kvalitet på stedet hvil. Han mente at det ikke er mangel på kunnskap om grovfôrdyrking, men at vi må bli flinkere til å få satt kunnskapen ut i livet. Prosjektet Grovfôr 2020 vil forhåpentligvis føre til resultater. At det er potensial viser ifølge Volden at mens gjennomsnittsavlingen i Norge ifølge Statistisk sentralbyrå ligger på 355 kg tørrstoff pr. dekar høstet fjorårets vinner av Avlingskampen over 1 000 kg tørrstoff pr. dekar.

Dekk og diesel

Harald Volden var opptatt av at vi må få gjort noe med grovfôrkostnadene. Norsk melkeproduksjon er effektiv, og har et utslipp på 1,0 CO2-ekvivalenter pr. kg EKM sammenlignet med gjennomsnittet i verden som ligger på 2,6. Men når det gjelder grovfôrkostnader har vi mye å gå på. Mellom bruk varierer kostnaden fra 2–9 kroner fôrenheten, og det er bare 12 prosent av kostnaden som kan forklares med kvotestørrelse. Avlingsnivået kan forklare 30 prosent, og er den viktigste enkeltfaktoren bak grovfôrkostnaden. I tillegg til å få opp avlingsnivået, mente Volden det måtte bli større bevissthet om «dekk og diesel» i grovfôrdyrkinga. Det er bønder som kjører fôr helt opp til 1 000 timer i året, og da er det ikke rart fôret blir dyrt.

Beholde de mindre brukene

Som en tommelfingerregel krever ei ekstra ku ti dekar med innmarksareal, og da mente Volden det sier seg selv at det ikke er realisme i å planlegge for 50–60 kyrs besetninger i alle områder av Norge. Han mente 25-kyrsbruket i mange områder ville være det mest effektive, og fryktet at press i retning «enrobotsbruk» over hele landet ville føre til rekanalisering og dårligere utnytting av grasressursene. Volden mente det store dilemmaet er konflikten mellom hva som lønner seg for den enkelte og hva som er optimalt på nasjonalt nivå. Spørsmålet er om vi evner å ta diskusjonen.