Noe å ta vare på

Storfehelsa i Norge er unikt god i ­verdenssammenheng. En fersk risikorapport utarbeidet av Veterinærinstituttet i 2016, konkluderer med at det er betydelig risiko for å få med alvorlige, smittsomme sykdommer ved import av livdyr fra alle landene som er vurdert, unntatt Sverige. Også deler av Sverige kan utgjøre en risiko med hensyn til enkelte sykdommer. Behovet for å gjennomføre tiltak for å redusere risiko for import er dermed viktigere enn noen gang. Det viktigste tiltaket er å unngå import av levende dyr. Nullrisiko eksisterer ikke, og det vil få store negative konsekvenser om en infeksjon vi nå er fri for, for eksempel BVD-viruset, igjen får spre seg blant norske storfe.

De fleste undersøkelser som er gjort, viser at risikoen for å få inn smittsomme storfesykdommer med import av embryo er svært liten. Forutsetningen er at embryoene er produsert under hygieniske forhold, at donordyra er dokumentert friske, og at embryoene omsettes i tråd med regelverket. Men et godt resultat forutsetter at også mottakerne har gjort sin jobb.

Forberedelse er viktig

De beste resultatene oppnår man når embryoene legges inn på kyr eller kviger en uke etter naturlig brunst. Dersom man ønsker å effektivisere arbeidet med innlegg av embryo i flere mottakere samtidig, må mottakerne hormonbehandles slik at de har brunst på samme tidspunkt. Dette kaller vi synkronisering av brunsten. Hormonene som brukes er godkjente fruktbarhetspreparater som er registrert blant annet for denne bruken. Veterinæren må gjennomføre hormonbehandlingen, og legge inn embryoene. Jo mer trening veterinæren har med dette, jo bedre blir som regel resultatene.

MOET

I produksjonen av embryoene er også kompetanse og trening viktig. I Europa er det fortsatt mest vanlig å produsere embryo ved å skylle de befruktede eggene ut av livmora på mordyret (donoren) en uke etter inseminasjon. Før dette er donorkua hormonbehandlet slik at hun har mange eggløsninger samtidig. I gjennomsnitt får en da 5–7 embryo til overføring for hver skylleomgang. Denne prosessen har fått forkortelsen MOET (Multiple ovulation embryo transfer). Skylling av samme mordyr kan gjentas etter to måneder.

IVF

En annen produksjonsteknikk blir stadig mer brukt i andre deler av verden, såkalt in vitro fertilisering (IVF). Med denne metoden «høster» en egganlegg direkte fra eggstokkene, en teknikk som kalles OPU – ovum pick up. Under epiduralbedøvelse går en inn i skjeden med et instrument som viser et ultralydbilde av eggstokken og en nål som suger egganleggene ut gjennom et slangesystem. Dyret står oppreist i en behandlingsboks og viser lite eller ingen tegn til ubehag. Denne prosedyren kan gjentas med 7–10 dagers mellomrom over en lengre periode.

Befruktning i laboratoriet

Eggcellene må igjennom en kvalitetskontroll før de settes til ett døgns modning. Deretter tilsettes sæd til vekstmediet for befruktning av eggcellene i laboratoriet i ett døgn. Så følger en sju dagers utvikling av det befruktede egget fram til et overførbart embryo. Dette er en komplisert prosess med avansert laboratorieteknikk.

I dag regner vi med å få 2–3 embryo av god kvalitet for hver omgang med OPU. Med mange høstingsomganger kan vi da få et stort antall avkom fra hvert mordyr.

Embryo framkommet ved MOET gir hos NRF-kua omkring 60 prosent drektighet etter frysing, prosenten er noe høyere for ferske embryo. For IVF-produserte embryo ligger drektighetsresultatene 15–20 prosent lavere. De tåler frysing noe dårligere enn embryo fra naturlig befruktning.

Smitterisiko ved handel med embryo

Som nevnt er import av embryo den tryggeste måten å ta nytt avlsmateriale inn til Norge. For embryo produsert ved skylling foreligger det et internasjonalt regelverk som beskriver i detalj hvordan embryoene skal behandles og hvilke helsekrav som stilles til donorkua og sæden som kua er inseminert med.

Foreløpig mangler vi et tilsvarende regelverk for produksjon av embryo ved bruk av OPU og IVF. Skallet rundt et embryo som er befruktet i laboratoriet er ikke av samme kvalitet som skallet på et MOET-embryo. Det hefter derfor noe usikkerhet omkring smittesikringen ved IVF embryo. Dette kommer sikkert på plass når produksjonsomfanget øker og metodene standardiseres, men inntil videre vil trolig norske myndigheter og Koorimp anbefale å importere embryo etter skylling.

Embryoproduksjon som verktøy i NRF-avlen

Genomisk seleksjon (GS) har nå overtatt for den tradisjonelle storfeavlen med avkomsgransking. Generasjonsintervallet er betydelig redusert, og den avlsmessige framgangen forventes å øke. Dersom vi kan oppformere de aller beste hundyrene i populasjonen ved hjelp av embryoproduksjon på kviger fra puberteten og en 6–9 måneders periode framover, vil avlsframgangen bli enda raskere. Seminoksene skal etter planen rekrutteres fra disse avkommene i stor grad.

Styret i Geno har vedtatt at det skal utarbeides planer om gradvis etablering av embryoproduksjon i tilknytning til dagens seminstasjon. Endelig beslutning vil bli tatt etter at investerings- og driftsbudsjett for etablering av embryoproduksjon er lagt fram. De store avlsselskapene i verden er godt i gang med dette arbeidet. Fortrinnet for Geno er at vi har verdens mest fruktbare rase, men vi må bygge opp kompetanse på OPU og IVF.

Når Geno etter alle solemerker har etablert embryoproduksjon, vil alle storfeprodusenter kunne dra nytte av et nasjonalt apparat for innlegg og produksjon av embryo. Dette har ligget nede de siste årene.