Kalktilstand

Erfaringer og forskning viser at kalking er viktig i landbruket, og det er god økonomi i å holde oppe en god kalktilstand i jorda. For å finne kalktilstanden må det tas jordprøver, helst med jevne mellomrom (5-8 år). Jordprøvene må deretter analyseres for blant annet innhold av kalsium og magnesium, og pH-verdi i jordvæska. Optimale verdier for kalsium avhenger mye av jordtype, men magnesium bør ligge over 5 uansett jord (se Eurofins sin veileder for jordanalyse). Dyr skal ha mer magnesium enn planter, og derfor er høyere magnesiumtilstand fordelaktig. Når det gjelder ønsket pH-verdi til grasproduksjon kan også den variere noe med jordtype, men er verdien 6 og 6,5 kan man få ut potensialet til de fleste grasartene.

Det er flere påkjenninger både på og i jorda som fører til endringer i pH-verdien og oftest er det prosesser som virker negativt. Dette kan være avrenning av jordpartikler og tilført næring, sur nedbør, sterk gjødsling, nedbrytning av organisk materiale og bortføring av avling. Når pH-verdien synker under optimalt nivå vil jorda tape produksjonsevne som en følge av lavere tilgjengelighet på næringsstoff og dårligere rotutvikling for plantene.

Kalking øker avlingspotensialet

Kalking er generelt et tiltak for å vedlikeholde kalktilstanden i jorda, samtidig som den kjemiske sammensetningen i kalkstein betyr mye for næringsstatusen. Ved å gi de sådde plantene på eng og beite de beste vekstforholdene, vil man kunne oppleve at både avlingsmengden og kvaliteten øker. Dersom det unnlates å kalke når det er behov, vil man kunne oppleve det motsatte, altså at mengde og kvalitet reduseres.

Kalkingsøkonomien er god

Basert på langvarige svenske kalkingsforsøk ble verdien av å opprettholde en god kalktilstand omregnet til gevinst i norske kroner (år 2009, kalkverdi 5.år på 50, og 450 kr per tonn ferdig spredd kalk). Det ble her sammenlignet arealer med pH-verdi mellom 4,7-5,8 mot områder som hadde pH-verdi 6,2-6,5. Resultatet ble en gevinst på 152 kr/dekar på 1.års-eng og 76 kr/dekar på eldre eng.

Kalking endrer vekst­betingelser for engplantene

Kalking av sur jord vil føre til en positiv forandring i den botaniske sammensetningen i enga/beitet. Ugras som høymole vil trives dårligere, mens de mest vanlige sådde engartene som engsvingel, timotei og kløver vil trives bedre. Ved å legge forholdene til rette for de planteartene som er sådd, hindrer man dermed at ugraset får gode vekstforhold. De fleste grasartene greier seg ved en pH ned mot 5,8, mens engbelgvekster (kløver og luserne) foretrekker at pH er 6 eller høyere. Raigras trives for eksempel best i pH-intervallet 6,3 – 6,8.

Ulike jordtyper gir ulike vilkår for vekst, og pH kravet til plantene vil derfor også variere. På myrjord vil pH-kravet til plantene være lavere enn ellers på grunn av mindre sjanser for aluminiumbindinger, og motsatt i jord med mye leire eller høyt innhold av organisk materiale hvor kravet til pH vil være større.

Kalking gir bedre utnyttelse av gjødsla

En god kalktilstand i jorda er med på å legge et grunnlag for god utnyttelse av gjødsla på eng og beite. En tilførsel basert på gjødselplan, vil i teorien bidra med de næringsstoffer som plantene trenger, men det er viktig å merke seg at en lav pH-verdi gir lav utnyttingsgrad. Som figur 1 viser, blir tilgjengeligheten av nitrogen, fosfor, kalium, svovel, magnesium dårligere med synkende pH. Blir pH-verdien nærmere 7, vil tilgjengeligheten av noen andre viktige mikronæringsstoffer bli dårlig, spesielt sink og mangan. Det er derfor viktig å unngå overkalking også.

En annen effekt som lav pH-verdi har, er at den senker aktivitetsnivået til sopp og bakterier, altså selve livet i jorda. Omdanning av organisk materiale går sakte, og samspillet mellom jordliv og planter blir svakt. Levevilkårene for mikroorganismene i jorda er best, på lik linje med plantene, ved en pH-verdi på 6-6,5. Ved lavere pH-verdi reduseres nedbrytning av organisk materiale, som i seg selv er en prosess som frigjør næringsstoff til plantene.

Valg av kalkingsstrategi

Ut i fra pH i jorda og jordtype bestemmes kalkingsbehovet. Avhengig av planen for arealet er alternativene for kalking å kalke etter slått, vår, sommer eller høst, annethvert år eller når enga blir snudd. Dersom man velger å kalke etter slått er det ikke å anbefale mer enn 300 - 500 kg kalk per dekar, og det bør gjøres relativt raskt etter slått for å unngå å få kalk langt oppover graset. Kalkforurensing på innhøsta gras kan være en faktor som potensielt påvirker gjæringsprosessen negativt. Blir det kalket på ugunstig tidspunkt og man tar en påfølgende tidlig slått bør derfor stubbhøyden vurderes.

Vinterkalking er også et alternativ. Da kan jorda være frossen og kanskje ha et lite lag med snø. Marktrykket senkes betraktelig og faren for kjøreskader er så å si borte. Dette kan være spesielt aktuelt på myr. Arealene som er best egnet for vinterkalking bør ikke ha for mye helling. I tillegg er det ugunstig å kalke dersom det er et lag med is på overflaten. Da er faren for avrenning svært stor med mindre det er flate arealer. Ikke alle steder i landet er det like enkelt å vinterkalke. Kryper temperaturen under -10 grader kan konsistensen på kalken bli en utfordring for entreprenørene, da den vil fryse fast i spredevogna og ha lettere for å klumpe seg.

Har man svært lav pH og det er behov for store mengder kalk, bør den innblandes i jorda ved jordarbeiding. Kanskje også i to omganger for å få best mulig effekt. Kalking ved omlegging av eng er generelt det beste alternativet, men overflatekalking er bra opplegg ved for eksempel vedlikeholdskalking.

Ulike kalktyper og kalkverdi

Det finnes og brukes flere typer kalkingsmidler, både med (dolomitt) og uten magnesium. De kan være knust, møllet, brent, lesket eller granulert. Kornstørrelsen varierer fra 0-3 millimeter, og kan ha en virkning i jorda i omtrent 4-8 år. Desto finere partiklene er jo raskere vil de ha kalkingseffekt. En magnesiumrik kalk vil ha en lengre virkningsperiode sammenlignet med kalktyper uten magnesium. Dette skyldes at magnesiumbindinger løser seg opp saktere enn kalsiumbindinger, samtidig som magnesium har en større nøytraliserende effekt enn kalsium.

På bakgrunn magnesium- og kalsiuminnholdet, partikkelstørrelser og oppløseligheten av steinmaterialet blir det regnet ut en nøytraliseringsverdi (NV) for alle kalkingsmidlene. Basert på NV blir kalkverdien etter ett år og fem år beregnet og man kan se i hvor stor grad kalken har effekt over tid.

Hvor mange kg CaO og kg kalk?

I en gjødselplan kan det stå enten kg CaO som trengs pr dekar på de ulike skiftene eller eksakt kg av en konkret kalktype. På en jordanalyse står kanskje bare jordtypen, med innholdet av mold og leire.

Basert på ulike jordarter er det utarbeidet en tabell som viser for kalkbehovet i kg CaO for å øke pH med 0,1 enhet per dekar (se tabell 2 som er utdrag fra grunnlaget i Skifteplan). Det finnes også anbefalinger for jord med høyere innhold av mold og organisk materiale, og myr/torv (se tabell 3).