Tendens til lavere ­fettprosent

I forbindelse med beitebruk har fettprosenten i melk en tendens til å bli noe lavere enn på innefôring. Dette betyr redusert melkepris. Den gjennomsnittlige fettprosenten i melk har gått opp siden sist på 90-tallet. Den forsetter å stige, men i sommermånedene går den litt ned, slik figur 1 viser. Hovedmålet med min bacheloroppgave ved NMBU var derfor å prøve og kartlegge årsaker til forskjell i fettprosent.

Noen faktorer som påvirker fettprosenten

Mange faktorer påvirker fettprosenten i melk. Det aller viktigste er at kua får nok fiber og en balansert fôrrasjon som sikrer godt vommiljø og dermed god fiberfordøyelse. Forholdet mellom grovfôr og kraftfôr i rasjonen er viktig. I rasjoner med høy andel grovfôr produserer vommikrobene mye eddiksyre og smørsyre, som er byggesteiner for melkefett, i forhold til propionsyre som ikke brukes i melkefett.

Teoretisk gir økt melkeytelse en lavere fettprosent. Høy ytelse krever høyt energiopptak, og fôret vil da oppholde seg kortere tid i fordøyelseskanalen. Mikrobene får mindre tid til å fordøye fôret, og dermed produserer de mindre smør- og eddiksyre til fettsyntesen. Kukontrolldata viser i gjennomsnitt likevel like høy fettprosent i høytytende som i lavtytende buskaper, noe som sannsynligvis skyldes generelt mer fokus på riktig fôring der det satses på høy avdrått og at disse lykkes så godt at «fortynningseffekten» uteblir.

Faktorer som bidrar til høyt grovfôropptak vil alltid virke positivt på fettprosenten. Finsnittet fôr gir ofte et høyere grovfôropptak og kyrne bruker mindre tid på å spise. Problemer med fôrets struktur og snittelengden kommer ikke før fôret er under to centimeter i snittelengde. Da kan det spille inn på syreproduksjonen, siden finsnittet fôr blir raskere omsatt av mikrobene og har kortere oppholdstid i vomma. Spytt er en viktig buffer i vomma og er viktig for å holde vomma stabil. Antall fôrtildelinger, og da spesielt kraftfôrtildelinger, har stor innvirkning på vommiljøet og syreproduksjonen.

Beitegrasets innvirkning på fettprosent i melk

Ved en aktiv beitebruk er det viktig å bruke beitegras som gir tilstrekkelig med mengde og holder en god næringsverdi gjennom hele beiteperioden. Beitegras inneholder mer sukker enn konservert gras fordi surfôrgjæringa omdanner noe av sukkeret til organiske syrer. Sukker er kilde til smørsyreproduksjon i vomma, som igjen er positivt for fettprosenten i melk. Selv om godt beitegras inneholder mindre fiber enn gras som høstes senere, inneholder det vanligvis dobbelt så mye fiber som kraftfôret gjør. «Kunsten» i beitetida er derfor ofte å tørre å stramme inn på kraftfôret og sikre rikelig beitetilgang for å sikre høyt beiteopptak, og dermed nok fiber i totalrasjonen.

Raigras er ofte brukt siden det har god smaklighet, vokser fort og opprettholder veksten godt utover høsten. Raigras har et høyere innhold av sukker som er positivt for fettprosenten. Det har også et høyere innhold av lange umetta fettsyrer enn andre grasarter. Disse fettsyrene kan hemme vommikrobene om det blir for mye av dem. Ved å kombinere raigras med fiberrikt tilleggsgrovfôr ved behov, og begrense bruken av stivelsesrikt kraftfôr, er det mulig å oppnå normal fettprosent.

Tilleggsfôring

Det relativt høye ytelsesnivået i Norge setter store krav til beiteopptaket for å dekke energibehovet. Dette krever et stort beiteareal og nøye oppfølging av dette for å sikre næringsrikt beitegras. Tilleggsfôring kan være nødvendig ved beitebruk for å sikre at energibehovet er dekket og for å utligne variasjoner i beitekvalitetene. På kraftig beite gjelder det først og fremst å sikre at kyrne får nok fiber, altså å supplere med annet grovfôr som surfôr/rundballer, høy eller halm. Løs avføring er resultat av fibermangel. Kraftfôret skal dekke næringskravet som beite pluss annet grovfôr ikke greier, inkludert sikre riktig proteintilførsel.

Forsøket i tabell 1 viser at effekten av kraftffôrtilskudd er avhengig av beitetilgangen. Stor kraftfôrmengde resulterte i mer melk, men sterkt redusert fettprosent. Hvis en uansett greier å fylle melkekvoten vil det være fornuftig å spare på kraftfôret. En gir da avkall på noe avdrått til fordel for normal fettprosent, men oppnår høyere melkepris. Ved fiberfattig, proteinrikt beitegras vil noe karbohydrater fra betfiber være fordelaktig framfor et kraftfôr med mye lett nedbrytbar stivelse.

Spørreundersøkelse om ­beitepraksis

Som nevnt gikk min bacheloroppgave ut på å kartlegge faktorer som påvirker fettprosent i melk ved beitebruk, og det ble i den forbindelse sendt ut en spørreundersøkelse. Grupper av produsenter med høy fettprosent (HF) og med lav fettprosent (LF) ble plukket ut etter gjennomsnittlig fettprosent i tankbilprøver fra april til september i 2015. Det var 858 produsenter i HF og 824 produsenter i LF. Besetningene i LF hadde gjennomsnitt fettprosent < 4,01 og besetningene i HF hadde gjennomsnitt fettprosent > 4,53. Det var i alt 137 melkeprodusenter som svarte i gruppen HF og 129 i gruppen LF. Spørsmålene i undersøkelsen gikk på bruk av tilleggsfôring, antall fôrtildelinger, beitemetode, type beitegras osv.

Høy fettprosent – mere ­kontinuerlig beite

Resultatet av spørreundersøkelsen viste at det var en større andel besetninger med båsfjøs i gruppa med høy fettprosent. Dette kan forklares ved at det var få svar på undersøkelsen, og at flere med båsfjøs svarte. Det var også flere i HF (høy fettprosent) som hadde høstkalving, og fikk dermed med første og siste del av laktasjonen. Fettprosenten er ofte høy i første og siste del av laktasjonen. Jerseybesetningene og de med innslag av Jersey kommer godt ut på fettprosenten, men dette skyldes raseforskjeller. De med høy fettprosent tenderer til å bruke mere kontinuerlig beite, kortere beitesesong, men god tilgang til beite store deler eller hele døgnet. Tilleggsfôring er en vesentlig faktor, men det var ikke mulig å påvise noen forskjell mellom gruppene. Kraftfôrmengde og -type er nokså lik mellom gruppene, men antall tildelinger variere litt. Det er i utgangspunktet en fordel med flere tildelinger eller kraftfôrautomat, men dette ble ikke gjenspeil i resultatene.

En av hovedgrunnene for mitt valg av bacheloroppgave var at dette var et kjent problem. Som figur 2 viser har vi slitt litt med lav fettprosent om sommeren på gården jeg kommer fra. Fettprosenten har forbedret seg litt de siste årene, men er fremdeles under fire om sommeren. Bedringen kommer av mere fokus på tilleggsfôringen inne i tillegg til beite. Tørre, fiberrike rundballer og fokus på riktig kraftfôrtype. Samtidig har vi prøvd å veksle mellom raigras og andre grastyper, slik at kyrne ikke kun har fått raigras. Dette har bedre fettprosenten noe.

Fettprosent i melk er et sammensatt tema, og det er veldig mange faktorer som spiller inn. Det er derfor vanskelig og komme med konkrete tiltak, men det tyder på at balanse i fôrrasjonen og fiberinnhold i den totale rasjonen har stor innvirkning.