Importbehov av karbohydratkraftfôr

Mye av kraftfôret består av norskproduserte kornråvarer av havre, bygg, rug og hvete som ikke klarer klassifiseringa som matkorn. Hvor stor andel av kornråvarene vi produserer, varierer mye etter hvor gode kornår vi får. Importbehov for karbohydrat-kraftfôr var i 2016 på 360 000 tonn og består av hovedsakelig importerte kornråvarer, maisgrits og en del betefiber (avfall sukkerproduksjon basert på sukkerbeter).

60 prosent av proteinet fra grovfôr

Proteinkraftfôr inneholder foruten soya, også en del rapsfrø/rapskake/rapsekspeller og maisgluten. Selv om det er stort sett bruken av soya fra Brasil det har vært rettet kritikk mot i media, importeres nesten alt protein som tilsettes kraftfôr i Norge. Andelen raps til norske drøvtyggere har de siste årene økt på bekostning av soya.

Det er imidlertid viktig å understreke at ca. 60 prosent av proteinet i rasjonen til den norske gjennomsnittskua kommer fra grovfôr. Resten må dekkes gjennom kraftfôr. Vi vet også at korn i tillegg til å være viktigste karbohydratkilde også dekker ca. 60 prosent av proteininnholdet i kraftfôr (gjennomsnitt). Norsk kraftfôr inneholder ulike mengder importerte proteinråvarer og prisen avspeiler som regel innholdet av dyre importerte råvarer på bekostning av billigere norsk korn etter prisnedskriving.

Kombinasjoner av billig kornråvare som eksempel byggpellets og kostbare importbaserte kraftfôrtyper spesialtilpasset kyr med høy ytelse og stort energi- og proteinbehov vil øke andelen norske råvarer i totalrasjonen. Ny teknikk åpner opp for å bruke to kraftfôrslag for langt flere enn de som allerede gjør det i dag.

Utnytt teknikken

Det lar seg gjøre å fôre med to kraftfôrslag også ved manuell tildeling. Men det er først og fremst de med automatisk fôringssystem som ved relativt enkle grep kan få dette til uten for mye ekstra arbeidsinnsats. De fleste styringssystemene har gode løsninger for automatisk rasjonskalkulering. Fôrtabellene beregner kraftfôrrasjon baser på ytelse, dager i melk, drektighetsdager, dager til sining eller kombinasjoner av disse. Når tabellverket først er på plass, kreves det kun mindre justeringer i forhold til varierende grovfôrkvalitet.

Mange kraftfôrvogner enten har eller kan bygges ut med beholder/delevegg og porsjonerer for ekstra kraftfôrslag. Det blir noe mer jobb å programmere inn dobbelt opp med rasjoner, men teknikken tar seg av den daglige fôringsjobben.

For de som har fôrstasjoner enten ute i løsdrifta eller kun med melkeroboten som eneste kraftfôrkilde, er de fleste fôrstasjoner enkle å bygge ut med flere fôrslag. Det er heller ingen større utfordringer med å legge opp fôrtabeller som på en grei måte fordeler to kraftfôrtyper. Utfordringa er for de fleste at det må settes opp en ekstra kraftfôrsilo og skrue og styring for automatisert inntransport.

En del besetninger har investert i utstyr for grovfôrhandtering som åpner muligheter for å blande basiskraftfôr sammen med grovfôret. En slik grunnblanding bør tilpasses ytelsesnivået i besetningen og behovet for tilleggsfôr. For de som har melkerobot, er det viktig å ta høyde for hvor mye tilleggskraftfôr kyrne må ha for å komme til melking.

Godt for vomma

Det snakkes ofte om risikoen for sur vom ved for store mengder kraftfôr i topplaktasjonen. Dersom grovfôrkvaliteten av ulike grunner ikke passer optimalt til ytelsesnivået, blir kraftfôrandelen rimelig høy. Brukes kun ett kraftfôr, blir valget tatt ut fra de mest høytytende kyrne tidlig i laktasjonen. Resultat blir et kraftfôr med høyt protein- og energiinnhold spesialtilpasset fôringssituasjoner med krav til høy fôrstyrke og samtidig lav vombelastning.

Kraftfôr som er et godt valg for høytytende kyr, vil være «over-kill» for alle kyrne som ikke har det samme behovet til fôrstyrke og som av den grunn blir liggende langt under grenseverdiene for skadelig vombelastning. Faktisk kan vombelastningen bli for lav for kyr som trenger lite kraftfôr.

Vombelastning

Vombelastningen uttrykker forholdet mellom lettløselige karbohydrater som sukker og stivelse og fiber (NDF) i rasjonen. Vommikrobene tåler ikke for høy vombelastning, for da får de amylolytiske (bryter ned stivelse) bakteriene overtaket over de cellolytiske (bryter ned fiber). Det produseres mer propionsyre på bekostning av eddiksyre i gjæringsprosessen, vomma blir for sur og kua utnytter grovfôret dårligere.

I motsatt situasjon, vil en fôringssituasjon med veldig lav vombelastning også begrense vommikrobenes evne til å utnytte fôrrasjonen optimalt. Det blir rett og slett for lite lettløselige karbohydrater. Lettløselige karbohydrater som sukker og stivelse er viktige energikilder slik at vommikrobene kan øke aktiviteten sin og fordøye fôrrasjonen og frigjøre mye energi og mikrobeprotein til kua.

NorFor/Tine OptiFôr opererer med øvre grenseverdi for vombelastning på 60, men her er det opp til den enkelte bruker å definere hva som fungerer best i praksis. Enkelte fôringsrådgivere har også erfaring med å sette en nedre grense for vombelastning. Vasking/siling av gjødsel og fôrkontroller vil være et nyttig verktøy for å sjekke om vomfordøyeligheten fungerer som den skal.

På samme måte som for vombelastning vil det å utfordre kyrne på proteinutnyttelse ved å bytte ut proteinrikt superkraftfôr med kornbase, kreve at man følger ekstra nøye med så ikke proteindekninga (AAT) blir for lav.

Husk mineraler/vitaminer

De fleste kraftfôrblandinger er vanligvis er tilsatt mineraler og vitaminer som om denne kraftfôrtypen skal dekke hele dyrets kraftfôrbehov. Når man bytter ut større eller mindre andel av dette kraftfôret med byggpellets som i dette tilfellet, er det veldig viktig å gi ekstra mineral-/vitamintilskudd. Kraftfôrleverandørene kan levere korngrøpp både med og uten ekstra tilskudd. Hva som er best, blande sjøl eller kjøpe ferdig blanda, kommer an på hva som er mest hensiktsmessig og kostnadseffektivt på den enkelte gård.

Bra for lommeboka

Det som er bra for kua pleier som regel også å være bra for lommeboka. Det er vel noe av årsaken til at veldig mange kjøper relativt dyrt kraftfôr til alle kyrne i besetningen. Mange har også opplevd positiv respons både i ytelse og stofflig innhold i melka og føler derfor at det har svart seg godt økonomisk. Spesielt er nok dette tilfellet når grovfôret ikke er det aller beste og kanskje i litt begrensa mengde også.

Klimaspørsmålet knyttet til importen av protein og fettråvarer til kraftfôr og klimagassutslippene fra drøvtyggerne selv, aktualiserer spørsmålet omkring kraftfôrvalg. Stadig flere ønsker å øke andelen norske råvarer når de skal optimere fôrrasjoner både til kyr, okser og ungdyr. Et par gode grovfôrår i store deler av landet, har nok også gjort sitt til at flere ønsker å utfordre kyrne mer på proteinrikt grovfôr.

Gjennom dette eksempelet på å dele opp kraftfôrrasjonen i en rimelig kornbase supplert med et mer importbasert toppkraftfôr har vi forsøkt å vise at dette lar seg gjøre både fôringsfaglig og teknisk.

Det er ikke slik at det er feil å bruke et dyrt og proteinrikt kraftfôr til de kyrne som faktisk trenger det. Utfordringen er at en vesentlig del av kyrne blir overfôra med unødvendig proteinrikt og dyrt kraftfôr som blir dårlig utnytta.

Halvere proteinimporten

Vi kan fint redusere andelen importerte proteinråvarer til omkring det halve ved å dele opp i to kraftfôrtyper, byggpellets og kraftfôr beregna for høy ytelse.

Som om ikke det var nok, kan vi faktisk spare nesten 1 000 kroner kua (se tabell 1) på å dele opp i to kraftfôrslag i forhold til å gi bare kraftfôr beregna for høy ytelse. Dette vil for mange rimelig raskt betale tilbake investeringer i opplegg for ett ekstra kraftfôrslag.

Dette gjelder under de forutsetningene vi har satt for disse beregningene. Hvis grovfôrkvaliteten er bedre, kan dyra produsere mer på bare kornbase, og er grovfôret dårligere er det mindre gevinst å hente.